Adventskalender, del 18

18

Han løp ned til gården og hentet stigen på andre siden av låven. Så godt han ikke hadde fått ryddet den inn enda. Han hadde brukt den da han hang opp kornnekene. 

Forsiktig la han seg på magen og skjøv stigen utover på det islagte vannet. Han hadde lært dette forrige vinteren. «Ingen må gå ut på isen og redde andre, uten at de selv er trygge!» Det gikk akkurat. Den våte kroppen som lå der og skrek, tok tak i enden av stigen og han dro det hele forsiktig innover.

Det var nissejenta som hadde gått gjennom isen. Hun gråt og klamret seg til han, så han også ble ganske våt. Hun var hvit som han og hulket av lykke over å ha blitt reddet. Jul tenkte hardt. Fort løftet han henne opp i armene sine og bar henne til uthuset ved det gamle huset. Vel innenfor pakket han henne inn i høyet og ba henne ligge stille til han kom tilbake. 

Han løp alt han kunne ned til gården igjen. Nordavinden ropte etter han, men nå hadde han ikke tid til småprat. Nå gjaldt det liv og eller død for nissejenta. Hver kveld drakk de noe varmt i det huset. Han så at de satt foran peisen med hvert sitt krus. Det måtte da være igjen litt i kjelen til nissejenta også? Han kom seg fort inn, og det var heldigvis mer igjen. Kaka, koka eller hva nå det het? Kakao eller var det kake i? Han hadde sett at de brukte myke sukkerbiter på toppen. Var det godt tro? Han smakte på en av dem, og i det han skulle legge fra seg posen, danset det små marshmallows over hele gulvet. Helt fortvilet begynte han å plukke det opp, men han fant ut at det hadde han ikke tid til. De fikk bare tro at han drev med nissestreker.

Ikke lenge etter var han tilbake hos nissejenta. Hun var fortsatt hvit av skrekk. Han rakte henne koppen og hun nippet forsiktig til den varme drikken. Jul forklarte at han skulle holde rundt henne. «Du liker ikke meg, men akkurat nå trenger du masse varme. Jeg kan varme deg. Greit?»

Hun lot det skje og de satt tett sammen en lang stund. Etter hvert fikk hun litt farge igjen og smilte matt. «Unnskyld Jul. Jeg skulle ikke vært så lei mot deg. Du er jo snill. Jeg gikk over dammen for ikke å møte deg. At isen ikke var trygg, tenkte jeg ikke på da. Tenk om du ikke hadde vært på gården, da hadde jeg druknet. Du reddet meg du. Takk! Jeg heter forresten Julie. Du er ikke sånn som jeg trodde. Du har forandret deg mye siden du dro fra Nisseland. Jeg fulgte litt med deg før du dro!» 

Hun kysset han på kinnet og Jul fikk farger så han riktig lyste. «Nå har jeg skjønt det Julie! Om vi nisser snakker pent til hverandre, så har vi farger, men begynner vi å bli ekle, skryte av oss selv eller erte andre, så blir vi hvite! Er det mulig at det er svaret på den gåten? Hjelp, for en skrythals jeg var. Jeg forstår godt at alle ble lei meg. Aldri skal jeg være sånn igjen. Tenk så koselig det er å samarbeide og skryte av hverandre i stedet!» Han var helt normal i fargene plutselig! Han ble så glad at han gråt.

Med varm kakao på deling og varmen fra hverandre ble de søvnige. Da haren tittet innom litt senere, sov de to med armene omkring hverandre.

Nede på gården gikk Eva ut i kjøkkenet for å hente mer kakao. Hun skrek til av ergrelse da hun så alt rotet. «Hvem har vært her? Det ser jo ikke ut. Men i alle dager? Hvem er du?» Borte i kroken satt det en vettskremt liten, hvit kattunge. Han hadde kakaobarter og rundt omkring han trillet det en haug med marshmallows.