Adventskalender, del 11

11 

Katten hadde løpt sammen med nissen til det gamle huset og mjauet alt den kunne. Jul åpnet forsiktig døra og inn gikk de begge to. De la seg til rette på saueskinnet foran ovnen og Jul strøk katten over den fuktige pelsen. Lenge stirret de bare inn i flammene og koste seg. De passet så fint sammen. En hvit katt og en hvit nisse.

Dagen etter skinte sola. Olga var ute og lette etter katten, men hun så også etter den lille gutten. Han vinket ivrig da hun kom.  

«Mamma sier at jeg ikke får snakke med fremmede, men jeg kjenner jo deg. Nesten. Hva heter du? Mamma sa du måtte bli med hjem, så hun fikk hilse på deg. Vil du det? Vi kan være venner alle tre.»

Sammen åpnet de ryggsekken hennes og plukket fram kalde vafler med brun ost på og en flaske med saft. Per smilte og klappet i hendene. «Du må være en bestemor du, som vet hva jeg liker!»

Olga rødmet og smilte vemodig. Uten å tenke fortalte hun ungen om sitt savn etter familie. Ikke lenge etter hadde hun to myke hender rundt halsen og hun fikk en hard klem. «Min bestemor kan du få være og bare min. Jeg har ingen bestemor fra før jeg! Du passer akkurat! Jeg har ikke pappa heller. Han ble visst bare borte en dag. Men det finnes sikkert en som vil bli pappa for meg også, pleier mamma å si.»

Katten kom i full fart da han hørte Olga snakke. Den fikk klapp fra både små og store hender og var lykkelig. Da Per gikk hjemover tok Olga nok en gang en tur opp til huset.

Hun åpnet døra og steg inn i gangen. Hun kvakk til da hun så seg selv i det utydelige, gamle speilet. Det var som om en skygge fra tidligere hadde lagt seg over henne. Bildet i speilet var mykt, nesten ungt og vakkert. Øynene var milde og fargene var som et gammelt falmet svarthvitt foto. Hun smilte litt trist og grep tak i gardinen som hang foran vinduet i døra. Det var en blondegardin, slitt og skitten, men likevel så vakker. Hun kjente tårene sakte renne ned over kinnene.

Minnene bredte seg i kroppen hennes. Hun følte at hun møtte seg selv i en yngre versjon. Dette skulle ha blitt hennes hjem, men sånn ble det ikke. En gang hadde hun stått her i gangen, lykkelig og klar for å flytte inn. Hun hadde liksom prøvepyntet seg som brud med en blondegardin og smilt lykkelig. Men sånn ble det ikke. Han ville ikke bo i det gamle huset, for han hadde et stort, nytt hus selv. De giftet seg og flyttet inn der sammen, og selvfølgelig hadde de hatt det koselig. Dette huset ble stående tomt etter det. Hun var innom av og til, men det var ikke som før, etter at de hadde tømt det for verdier.

Hun ristet irritert på hodet og gikk inn i det lille kjøkkenet. Hun skvatt til da katten kom i mot henne. Nissen hadde for lengst gjemt seg under bordet.