Adventskalender, del 6

6

Per fortalte Andreas igjen om hva han hadde opplevd dagen før og om drømmen. De trøstet hverandre med at ved juletid kunne det skje magiske ting.

Etterpå stablet de ved i fin takt og fikk dratt kjelken med fullt lass opp til huset sammen. Andreas smilte. «Du er ikke så verst likevel. Nesten som en lillebror er du, men bare nesten. Nå går vi hjem og spør mamma om den kalenderen?»

De trampet av seg snøen, hengte pent opp klærne, vasket hendene og gredde håret før de gikk inn i kjøkkenet. Som to uskyldige små spurte de etter kalenderen. Eva måtte le og viste dem en julepyntet kurv med lokk, som hang oppe på veggen. «Hva tror dere da? Er ikke den kurven fin? Hver dag får dere kaste terning om hvem som får åpne, og innholdet skal deles.»

De så litt irritert på hverandre. På bordet lå det en terning og de kastet tre kast hver og regnet sammen. Det var Andreas som vant. Han løftet forsiktig lokket av kurven og lette nede i den med hånden. Til slutt tok han opp en papirlapp. Sammen stavet de seg gjennom ordene som Eva hadde skrevet med store bokstaver. Per var stolt av å klare det. «Mørkt, kaldt og varmt!» sto det. Nå måtte de gjette, men før de var klare med det, oppdaget de bålpanna som brant utenfor i mørket. Der var det mørkt og kaldt. Bålet var varmt! De hoppet rundt i glede over å ha gjettet det. Fort kledde de på seg igjen, og gikk ut. Krakkene hadde fått saueskinn og pledd. Overalt var det tent stearinlys i snøen og på bordet sto det kakao med søte marshmallows og sukkertøystenger. På et brett lå det pølser og lomper. Ola satt der og smilte, mens snøen drysset ned over det hele. «Gjettet dere rett? Mørkt, kaldt og varmt? Nå spiser vi kveldsmat ute, og etterpå kan vi ake på låvebroa.

Da guttene la seg den kvelden smilte de fra øre til øre. At en adventskalender kunne være på denne måten, hadde ingen av de trodd. De voksne hadde vært med og lekt, og de hadde ikke ledd så mye på lenge.

Jul hadde fulgt med hele kvelden og var strålende fornøyd da han gikk tilbake til det gamle huset. Denne gangen nærmet han seg forsiktig. Ytterveggene var grå og slitt av elde. Fortsatt svevde det en minnenes atmosfære over stedet. Det var mørkt og han kunne tydelig se at det brant et lys i vinduet? Innenfor kunne han skimte en skygge. Noen beveget seg der i rommet. Skyggen gikk sakte forbi vinduet og lyden av trinn på knirkende gulv fikk det til å sitre av spenning i han. Hvem var dette? Han hadde tenkt seg inn, men nå ble han stående å lytte. Forsiktig smøg han seg nærmere og tittet forsiktig inn i kanten av vinduet.

Damen der inne smilte vemodig og rettet litt på det gråe håret sitt. Hun satt liksom og studerte kjøkkenets tak og vegger. Det var akkurat som om hun ville ta inn hver minste detalj.