Adventskalender, del 9

9

Natten hadde vært varm og god for nissen som sov i kjøkkenet. Da han våknet, glødet det fortsatt i peisen. Olga hadde for lengst gått hjem. Han slengte inn en pinne til. Flammene danset og han løp opp trappa og hentet det brune saueskinnet fra loftet. Han la det på gulvet, satte seg godt til rette og koste seg. 

Tankene jobbet i hodet, men ute hadde det begynt å blåse hørte han. Noen greiner piske på vinduet og regnet plasket ned i snøen. Han så ut av vinduet og ble helt forskrekket. Nesten all snøen er borte. Nå ville jo alle se han, om han gikk ut. Han hadde lært å gjøre seg helt usynlig, men han visst også, at om han gjorde det for ofte, kunne han bli usynlig for alltid.

Nede ved gården så han noe hvitt som beveget seg. Var det flere som hadde mistet fargen? Samtidig var det noen som trampet av deg ute i gangen. Han løp opp på loftet igjen og gjemte seg under den lille senga. Men det kom ingen inn denne gangen.

Det hvite nede ved gården var en katt. Den likte ikke at det regnet, så den løftet potene høyt og trippet fram og forsøkte å finne tørre steder å sette ned bena. Bak han kom Olga. Hun mente han trengte å lufte seg litt selv om det var dårlig vær. «Pelsen din tåler vann skjønner du. Alle trenger litt trim hver dag. Kom igjen! Snart er vi inne igjen og kan kose oss.»

Hun hadde tenkt seg en tur ut i skogen etter noen kongler. Litt naturlig julepynt måtte hun ha. Huset hennes var moderne og fint, men hun trengte litt annet for å få det koselig. Hun sukket og tenkte. Som hun savnet sine! Mannen hennes døde for mange, mange år siden og noen annen familie hadde hun ikke hatt. Naboene hilste, men det var ikke mer enn det. Egentlig var hun ganske sjenert selv, og følte seg mange ganger som usynlig.

Særlig når det nærmet seg jul, kom tankene. Tenk så mange de hadde vært før. Alle venninnene, naboungene, gamle tanter og onkler, besteforeldre og skolevenner. Drømmen om å bo i det gamle huset streifet henne igjen. Jul og barndomshjemmet ga et stille vemod. Men det gikk ikke å bo der for henne. Ikke orket hun å måke snø selv, og hun følte seg så trygg der hun nå var. Varme i gulvene var det også. Hun smilte og tittet opp mot huset på høyden. Katten svinset litt hit og dit og gledet seg til å komme inn snart. Plutselig oppdaget den noe mellom trærne. Glemt var vann og regn. Halen sto rett opp og han kom seg raskt framover.

Olgas ryggsekk ble fylt med kongler og litt mose. Hun søkte lenger og lenger inn i skogen og vandret veier hun aldri hadde tenkt. Katten så hun ikke noe til, men stadig skimtet hun noe hvitt mellom trærne? Hun ble så nysgjerrig. Var det katten? Uten at hun forsto det, så ledet den hvite nissen henne fram dit han ville hun skulle gå.

Inne mellom trærne oppdaget hun plutselig en liten gutt. Han hadde en søt oppstoppernese med fregner, og på seg hadde han fargerike klær som skikkelig lyste i det dunkle lyset. Stille satt han der på bakken og koste med katten hennes. Olga gikk forsiktig nærmere og smilte til han. «Små unger skulle vel ikke være ute alene på denne måten? Leker du her du da? Finner du veien hjem igjen selv eller?»