Adventskalender, del 5

5

Guttene gikk stille til badet, pusset tennene og kledde på seg uten at de sa et ord til hverandre. Sakte tuslet de ned i kjøkkenet for å spise. Eva ryddet opp det verste og dro ned rullgardinen så det ikke skulle komme inn mer snø. Ola, mannen hennes, fikk hjelpe henne med dette etterpå. De hadde da flere glassruter stående på låven.

Ingen spurte etter adventskalenderen og Eva hadde helt glemt det mitt oppe i bråket.

Den hvite nissen hadde om mulig blitt enda hvitere der han sto bak døra. Han skalv og jamret seg. Hva skulle han gjøre nå? Han hadde ødelagt et vindu og gjort ugagn. Akkurat det Kong Vinter hadde sagt han ikke skulle gjøre. Han listet seg ned og gikk fort opp mot det ubebodde huset igjen. På veien møtte han en vakker nissepike. Han stanset for å hilse, men hun kneiste med nakken og lo. «Hei Jul, sånn gikk det altså med deg. Var det ikke du som nesten skulle være konge her i menneskenes land da? Nå er du hvit som et laken, og ingen bryr seg. Ingen vil ha en mann uten farger. Nei, ingen vil ha deg!»

Han bøyde hodet og svarte ikke. Det var vel best å ikke bli lei seg, men han kjente hvordan det presset på med tårer. Hele dagen holdt han seg inne for ikke å stelle i stand mer tull. Men da ettermiddagen kom, måtte han gå ned for å se hva slags arbeide de to guttene skulle gjøre. Kanskje han kunne hjelpe til?

Han hørte dem, før han så dem. De stablet ved på den store kjelken og venner var de slett ikke. Den største kastet snø og freste som en sint katt. «Det er lørdag, og så må vi jobbe hele dagen. Det er din skyld. Hvorfor må du være her hele tiden? Jeg vil gå og ake eller gå på ski, men det kan jeg ikke. Du burde gjøre dette alene du.»

Han løftet opp en diger kubbe og sto klar til kaste den.

Per ble redd, men var helt uforberedt på det som kom. Plutselig sto det som en hvit vegg foran Andreas. Han kjente igjen figuren fra dagen før. «Nissen? Det er den nissen!» stotret han fram. Kubben forsvant i en annen retning og Andreas sto der like blek som snøen. «Et spøkelse!» skrek han. «Jeg kjenner kulden fra den går gjennom marg og ben. Løp Per, løp! Før han tar deg også.» Men han løp ikke. Han sto der like rolig. Redd var han ikke lenger. Brått klemte den største seg inn til den minste for å få trygghet og trøst. Andreas gråt? «Jeg mente det ikke. Jeg kastet jo den puta først. Hvordan den traff vinduet vet jeg ikke, men det var ikke deg Per. Det var ikke deg!» Jul snudde seg mot de to. Som et ekko fra skogen hørte de begge at han sa. «Det var meg. Unnskyld!»

Guttene så på hverandre og lyttet. Men det kom ikke noe mer. Brått var den hvite figuren borte i snøen.