Adventskalender, del 14

14

Nissen våknet tidlig neste dag og bestemte seg for at han ikke skulle være så sur. Lue og votter kom på, og han strammet seg opp. Nå måtte han se til å få orden på livet sitt. Å sitte under en seng å gråte, hjalp ingenting. Ute skinte sola og han møtte en hare ute på tunet. Den var hvit som han og så seg urolig omkring. «Jeg håper et det snart kommer mer snø, ellers blir jeg nok spist. Reven ser meg jo med en gang på det brune forårsgresset. Hvordan gjemmer du deg? Det er da rart med en hvit nisse? Det har jeg aldri møtt før. Du er ganske stor også. Om jeg hopper inntil deg, så kan jeg kanskje redde livet!» 

Jul smilte vennlig og klappet den. I det samme kjente han at han fikk farge i kinnene. Vottene var også ganske røde? Merkelig. «Hold deg inntil meg du, så er du trygg. Jeg leter etter et sted å sove. Vet du om noe?»

De to nye vennene gikk side om side ned mot uthuset. Haren kjente dette stedet godt. På baksiden var det en løs planke og haren hoppet inn. Nissen gjorde seg så tynn han kunne. Vel innenfor var det mye høy. Varm og godt var det, og haren hadde til og med mat den kunne spise. Han spiste høy så det skikkelig knaste. Litt lenger inn lå det flere kornnek, så nissen tok seg litt av det. Det var vanskelig å rense kornene, men det var da mat. Haren lo og var fornøyd. «Hit kommer ikke reven tror jeg, men skulle den det, så er vi to. Synd det ikke er skikkelig mat til deg her, men du får vel vente på julegrøten du.» 

Jul smilte vemodig. «Blir det grøt i år tro? Jeg kan jo håpe. Vi klarer oss godt vi nisser uten mat til enhver tid, men uten julegrøt så kan vi lett bli usynlige for alltid. Da er det jammen bedre å være hvit.»

Han smilte og tenkte at det å hjelpe andre var jammen koselig. I det han tenkt det, ble skoene brune igjen. Han lo av fryd og klappet de røde vottene sammen. Var det det som skulle til. Om han bare brydde seg om seg selv, så forsvant fargene, men om han tenkte litt på andre, kom fargene tilbake. Han var så lykkelig at han nesten kjente det som om han vokste. Genseren strammet godt over magen og jammen hadde han ikke fått litt skjegg også.

Ute ulte vinden igjen og snøen dalte ned. Alle spor etter de to var snart visket ut og de kunne hvile sammen, varmt og godt.

Da Jul våknet neste morgen hadde haren hoppet av sted igjen. Han tittet ut og fikk det travelt. Det var snø overalt. Nordavinden sveipte over han og ropte. «Kom igjen nå, her må det måkes. Jeg hjelper deg litt med veien, men inne ved husene er din jobb.» 

Det virvlet av snø omkring nissen og plutselig var han like hvit og usynlig som før. Men det nyttet ikke å klage. Han satte i gang og fikk måkt både trappetrinn og stier, fjernet litt fra vinduer og tak. Svett ble han, men det var godt å bruke kroppen etter nattens søvn. Dagen gikk og han fulgte med den lille gutten så godt det gikk mens han arbeidet. Innimellom synes han at han skimtet nissejente også, men hun gjemte seg så fort han nærmet seg. Han ville jo bare snakke litt med henne. Hun var så søt!

Da bussen kom til holdeplassen den ettermiddagen, leide Per med seg Olga nedover veien. Litt rart var det, og skummelt! Tenk om moren hans ikke ville at hun skulle snakke med guttungen hennes?