Adventskalender, del 15

15

Bussen stanset og ut kom det en vakker jente med pene klær og høyhælte skoletter. I hånden hadde hun en stor veske. Da hun løftet blikket måtte Olga le. Hun visste med en gang hvem dette var. 

«Er det deg?» De så på hverandre en stund og så kom smilet fra jenta. «Ja, det er meg, og du er deg! Det var da koselig.» Olga fikk en varm klem. «Er det deg han treffer i skogen? Jeg som nektet han å gå tilbake dit igjen. Var det deg?» Olga nikket og en tåre listet seg ned over kinnet hennes.

«Jeg ante ikke at det var din ungen. Han er så søt og hyggelig.» Per måpte der han sto. Han så fra mamma til Olga og tilbake igjen.

«Kjenner dere hverandre liksom? Sånn på ordentlig? Mamma, hvorfor gråter du?» De to voksne holdt om hverandre igjen. Mamma løsnet grepet og satte seg på huk.

«Jeg traff Olga i går skjønner du. Vi kan få låne huset hennes. Snart skal vi flytte dit.»

Per bøyde hodet. «Jeg vil ikke flytte mer! Hvor skal jeg være når du er på jobb da?»

Han rev seg løs og løp gråtende av sted. Nina ble helt oppgitt. «Han kommer vel tilbake tenker jeg. Det er jo snart mørkt. Han er så sår etter det som hendte. Kan jeg ikke få telefonnummeret ditt, så holder vi kontakten om huset! Som jeg gleder meg! Per!!!!!!!» Hun ropte og løp etter han, men den ungen var rask. Etter en time, var han fortsatt ikke kommet hjem. Alle ble med å lete. De ropte, men fikk ingen svar.

Nissen gikk nesten rundt seg selv, for han visst hvor gutten var. Til slutt gjorde han seg usynlig. Denne gangen var det helt nødvendig. Han snek han seg inn i huset på gården og hvisket litt i øret på Andreas. Gutten spratt opp. Han var også redd for at det hadde skjedd noe med Per. Fort løp han inn i kjøkkenet og skravlet i vei. «Per har sagt at han har tenkt seg inn i det gamle huset. Jeg sa han ikke skulle gjøre det, men døra er jo åpen bestandig. Vi må lete der!»

I samlet tropp gikk de oppover bakken. De ropte og lette, men ingen gutt fant de. Andreas gikk opp på loftet og så seg om. Det var han som oppdaget gjemmestedet. I den lille sengen lå Per og sov. Han hadde fortsatt tårer på kinnene, men han lå der med tommelen i munnen og en hvit katt ved siden av seg.

Alle ble så glade da de fant ham. Nina kysset Per på kinnet og han våknet brått opp. Med det samme kom han på hva som hadde skjedd. «Jeg vil ikke flytte, så jeg blir her. Da kan jeg gå ned til Andreas å spise og så får du bo hvor du vil. Jeg har til og med skaffet meg en katt.» Nina lo og klemte en motvillig gutt inntil seg. «Vi skal bo her, her i dette huset! Det er dette huset som Olga lar oss låne forstår du. Du er visst hjemme allerede, så dette går nok fint. Katten er Olga sin den, men du får sikkert låne den av og til.»

De leide hverandre alle sammen da de gikk ned til gården igjen i en lang rekke. Per kjente at nå hadde han begynt å glede seg litt til jul. Katten hoppet lett etter dem, men fortsatte ned til Olgas hus da de andre gikk inn.

Da guttene hadde sovnet, banket det på døra. Eva åpnet og der sto Olga og bygdas elektriker Kåre. De ville ha med Nina opp til huset igjen og vise henne et og annet. Nina rødmet da hun så hvem det var. Det var mannen som jobbet som frivillig i Røde Kors, Kåre, som hadde reddet henne og Per ut fra vannmassene da flommen kom. De hadde følt seg så trygge med han. Han bukket galant til henne, og sa at han nok en gang ville redde henne.