Adventskalender, del 2

2

Hvorfor hadde han ikke farger? Han forsto det ikke. Da han dro fra Nisseland hadde han plutselig sett at han hadde blitt blekere og blekere. I det siste hadde han faktisk følt seg ganske så usynlig? Han hadde skrytt høyt og fortalt stolt om turen han skulle ut på, men alle de andre hadde visst nok med sitt. Til slutt hadde han tidd stille og ikke sagt fra til noen da han reiste av sted med Nordavinden. Ingen hadde vinket farvel og ingen hadde ønsket god reise. Han var litt skremt av hva det gjorde med han? Det å ikke bli sett, var ikke gøy. Det hadde blitt en vane at han skulle være midtpunkt. Men han var ikke liten lenger, og ingen synes det var særlig søtt med en som skrek om oppmerksomhet hele tiden. De andre hadde nok blitt lei maset om at de måtte klappe for han hele tiden? Hvorfor hadde han ikke tenkt på det? Han var da slett ikke best i alt. Rødmende bøyde han hodet og skammet seg litt, for de andre var også arbeidsomme og flinke. Fargene hadde forsvunnet en etter en, og til slutt så han ut som en hvit porselensfigur. Det hadde vært ekkelt i førsten, men nå hadde han vendt seg til det, nesten.

Han hadde gått av sted ganske så uforstyrret i menneskenes vinterverden. Ingen så han, for han gikk i ett med snøen. Om det ble for skummelt, rullet han seg sammen og ingen brydde seg om en stor snøball som lå på veikanten. Men på det siste stedet hadde han blitt oppdaget av en nysgjerrig, liten guttunge. Selv om han rullet i vei, så hadde armer og ben tittet fram. Til slutt hadde han bare reist seg og gått. Litt ør i hodet hadde han vært, så ordene som kom til den ungen var ikke så hyggelige. Han var flau over det, men han møtte vel ikke den ungen igjen?

Kroppen var sliten og han gikk den bratte trappa opp til andre etasje og nesten stupte i seng. Skinnfellen varmet godt. Inn av det lille vinduet tittet månen. Det ga lys i rommet og skygger som danset vennlig over veggene. I morgen måtte han ut på oppdagelsestur. Han gledet seg allerede. Den som hadde skrevet ordene på stjernen i kjøkkenet, trodde sikkert på nissen.

I det han sovnet synes han at han hørte skritt og lyder der nede i kjøkkenet. Men han var alt for trett til å se etter hva det var.