Adventskalender, del 8

8

Olga, som damen het, satte seg ned igjen. Det var snart natt, men hun sov ikke så godt for tiden, så hun kunne bare sitte. Skulle hun tenne i peisen tro? Litt varme hadde ikke vært dumt. Ikke lenge etter flammet det og knitret i bjørkeved på ildstedet. Hun kneppet opp kåpen og smilte. 

Sakte kjente hun hvordan varmen bredte seg i kroppen og fra vesken sin tok hun opp termosen med kakao og helte opp et krus. I lyset fra varmen var alt som før. Det eneste hun manglet var familien sin, men de var bare minner.

Nina småløp ned bakken fra huset og ned til gården. Hun var kald etter å ha stått der i mørket foran det gamle tømmerhuset, men hun hadde trengt noen minutter for seg selv. Eva la armen rundt henne og hilste blidt. Søstrene gikk sammen opp til soverommet der guttene lå.

Hviskende så de på de to som sov sammen i den største senga. Eva pekte. «I dag knuste de ruta før de sto opp, og jeg har straffet dem. Ola satte inn et nytt da. Men jeg tror jammen de har blitt venner på ordentlig nå. Er de ikke søte?»

Nina klemte Eva inntil seg. «Hva skulle jeg gjort uten en søster som deg. Nå er jeg så sliten at jeg helst vil sove, men har du noe mat? Jeg er skikkelig sulten.

Litt senere satt de i kjøkkenet og småpratet. Ola kom inn fra siste runde i fjøset for dagen. Han sa god natt og gikk opp og la seg.

De to tente stearinlys i kvelden, spiste litt og snakket rolig sammen. Eva fortalte om sin dag og Nina smilte vemodig.

«Så rart at vi må bo her. Jeg setter umåtelig pris på det, men ønsker meg mitt eget. Per er vant til å være her når jeg har hatt nattevakter på sykehuset, så han har det vel fint.

Jeg var oppe ved det gamle huset igjen i kveld. Det var akkurat som om det ropte på meg! Tenk om jeg kunne få leie det. Der er det jo trygt.»

Eva nikket. «Men hun som eier det holder visst på det med nebb og klør. Hun tenker ikke på at det er mange som trenger et sted å bo etter det som hendte. Det vil ta tid innen du klarer å få sammen penger til noe nytt også, så da blir det bare å jobbe ekstra for deg. Hva gjør man ikke for sitt lille barn.»

Eva klappet henne på hånden. «Det ordner seg nok skal du se. Her kan dere være til dere finner noe passende. Traff du igjen han du snakket om eller?» Nina rødmet og lo. «Ja, og han husket meg godt. Dumt at han brakk noen ribben og fikk hjernerystelse den dagen, men jeg er glad vi alle lever. Han ble skrevet ut i dag, så han ser jeg vel ikke igjen?»