Adventskalender, del 7

7

Da nissen rundet hushjørnet oppdaget han nissejenta igjen. Hun satt på trappa og frøs så hun hakket tenner. Hun hadde blitt ganske blek i fargen også? «Jeg finner ikke fram til det huset jeg skal være. Det er så mørkt. Nå tror jeg at jeg fryser forderves snart. Unnskyld at jeg var så dum mot deg. Kan du følge meg?»

Han tok forsiktig hånden hennes og sammen gikk de ned til gården. Vottene han hadde ble plutselig røde igjen og hjertet hans dunket. «Er du sikker på at det er til denne gården du skal?» Hun nikket og takket pent. Han fikk et kyss på kinnet og nisselua hans ble skikkelig rød, like rød som ørene! Han nesten danset tilbake til det gamle huset. Så tok han seg sammen og gikk stille inn.

Jul hørte på hva damen pratet om for seg selv. Hun sukket og så seg om igjen. «Her som det var så koselig. Jo da, det er koselig fortsatt, men jeg skulle ønske det var mer liv. Jeg ønsker meg latter og mennesker omkring meg. Ja, det er mitt juleønske! Men det er vel ingen som liker en sur, trist, gammel dame. Jeg må ta meg sammen.»

Samtidig så nissen at det sto det en ung dame på utsiden av huset? Det var da voldsomt til trafikk? Hadde hun tenkt seg inn også? Nei, hun sto stille.

Vinden tiltok og en takstein deiset i bakken rett foran henne. Det var vel ikke trygt å gå nær huset, men hun ville det likevel. Himmelen ble lyst opp av en gul måne. Huset på den lille høyden var så vakkert i kvelden. Ingen så lenger hvor slitt det var når mørket omsluttet det. Det ble som en silhuett mot himmelen og lyset fra kveldhimmelen speilte seg i de gamle vinduene. Det skinte i dem og fikk det til å se ut som om det var lys der inne.

Hun snudde seg og gikk sakte hjemover. I dag ville hun ikke inn, men en annen dag? Døra pleide å være åpen hadde søsteren hennes sagt, for det var ikke lenger noe av verdi der. I dagslys ble det kanskje bedre å se?  Fra innsiden, hørte hun en rar lyd. Det knirket i gammelt treverk og huset liksom sukket av oppgitthet. Sakte snudde hun seg og så inn i et utydelig ansikt som trykte seg mot ruta i rommet mot øst. Forsiktig løftet hun hånden til hilsen, men den på innsiden hilste ikke tilbake. Hun smålo for seg selv. Dette var nok bare fantasi. I morgen skulle hun gå tilbake på dagtid og utforske litt mer. Det var vel de gamle vindusglassene som oppførte seg annerledes enn dagens fabrikkproduserte glass. Det var sikkert kveldslyset som skapte eventyr i hennes hjerne.

Den gamle damen på innsiden myste ut i mørket. Det var da noen der, men det var kanskje bare et rådyr eller en rev tenkte hun.

Nissen satte seg i en av de mørke krokene i kjøkkenet og studerte tak og veggen som damen hadde gjort. Ikke lenge etter sov han som en stein.