søndag 23. desember 2018

Adventskalender, del 23


23
«Se så vakkert,» sa Olga. De beundret skrinet sammen. «Det lokket er skåret ut så fint. Her er Maria, Josef og Jesusbarnet. På siden ser du hyrder, sauer og de vise menn. Jeg elsket denne spilledåsen og trodde jeg hadde mistet den for alltid. Tenk at den lå her.» 

Hun åpnet lokket og den lille melodien klang så fint en gang til. «Dette er en friergave. Jeg fikk beholde den, selv om jeg sa nei. Han var så god den gutten, men jeg var ikke forelsket i han. Man kan ikke gifte seg uten å kjenne at man elsker i hjertet, nemlig. Det mener jeg i hvert fall. Men dette skrinet elsket jeg. Jeg våget ikke ta det med da vi ryddet her. Mannen min, han jeg giftet meg med altså, ville kanskje blitt sjalu på en sånn god håndverker som kunne lage så vakre ting.» 

Per fortalte at de hadde hatt en akkurat maken, men at flommen hadde tatt det. «Det er som om dette huset kan trylle. Så fint å høre den melodien igjen. Kan vi virkelig beholde den bestemor?» Olga nikket og ga han en klem. «Ja, det er faktisk bestefaren din Nina, Ivar, som laget den. Fra i dag er det deres!»

Per bar skrinet forsiktig opp på rommet sitt og de tre nede i stua kunne høre at han spilte melodien om og om igjen der oppe.

Kåre satt og tenkte. Han kom på hva han kunne gjøre. Hjemmelaget gave! Det var romantikk det. Han hadde da noe som passet! Plutselig fikk han det fryktelig travelt. Ikke lenge etter unnskyldt han seg og sa han måtte ordne noe før jula skulle ringes inn. Juletreet lyste i stua og det glitret i øynene på Nina da hun fulgte han ut. «Vi fikk visst ikke snakket ferdig vi Kåre. Tenk om jeg sa ja!» Han klemte henne inn til seg og lo. «Det hadde vært fint det! Men jeg tror vi bruker litt mer tid sammen først. Jeg liker deg!» 

Så vinket han og gikk fort ut, så ikke de andre skulle se hvordan han rødmet. Men nissen så det og kniste. Så rare de menneskene var. Hvorfor svarte de ikke hverandre ordentlig med en gang? Merkelig. Sånn var ikke nisser. Enten likte de hverandre, eller ikke. Han likte nissejenta og hun likte han.

Jul rettet seg opp og så mot stjernene. Han var så lykkelig at han følte at han kunne både slå hjul og danse. Fort løp han ned til uthuset for å møte vennene sine i natten. Snart var det julekveld og det var mye de skulle ha på plass innen kirkeklokkene skulle ringe.
Katten? Nå måtte han ordne opp, og det litt fort!

Julaften snødde det stille da Per tittet ut av vinduet på morgenen. Han kjente det duftet kakao. Fort løp han ned trappa. Inne i stua lyste juletreet og mamma hadde dekket på der inne med både nystekte boller, pepperkaker og kakao med krem. Det brant i grua på kjøkkenet og der midt på gulvet sto det gamle hundeburet til Andreas? Mamma nikket og smilte. «Ja, den lille katten, den ble vår den. Om du vil ha den da? Ola har snakket med dyrlegen og han visst hvor den kom fra. Den var allerede merket i øret, sa han. Vi kunne bare beholde den om vi ville! Koselig med en julegave på morgenen vel?»

Fort åpnet Per buret og den lille katten strekte seg og mjauet fornøyd. De satte seg tett sammen på saueskinnet foran varmen og Per følte seg virkelig hjemme. Det var jul og de var trygge alle sammen.

Nina hadde satt fram julekrybben hun hadde fått av Kåre. Den var så vakker i sin naturlige, trehvite form. Hun løftet en de største figurene opp og måtte le da hun så navnet under den. Bestefar hadde laget dette også. Nå hadde hun fått den av Kåre, og den fikk dobbel verdi for henne. Hun leste juleevangeliet for Per og de så på alle figurene i krybben og julefreden senket seg over dem begge. Per flyttet på figurene og gjenfortalte historien for Nina. 

«Jesusbarnet var så liten at det kunne ikke gå en gang. Derfor måtte han ligge i høyet og se på stjernene. Hyrdene hadde med sauer med ull til teppe og alle kongene ga bort gull. Masse gull, som de putte inn i stjerna, så den kunne skinne hele natten!» Nina lo. «Nå tuller du felt. Det viktigste er at det er fødselsdagen til det lille Jesusbarnet i dag. Han ble født for å fortelle oss at vi for alltid kan føle oss trygge om vi slipper gudskjærligheten inn i hjertene våre.» Per så på henne en lang stund. «Du gjør det så vanskelig du. Jesusbarnet ble født, da ble det jul og vi er trygge. Sånn er det bare!» Han klappet den lille katten og dro mamma ned til seg. «Jeg vet en overraskelse jeg. Men jeg fikk ikke lov til å si det. Det er en julegave og den er fin. Bestemor Olga skal si det til deg selv!»
Eva hadde bedt sammen alle til julekvelden. Bordet var vakkert dekket og de hadde kledd seg i det de synes var fint. Olga skulle for første gang på mange år, ikke være alene. Tårene satt løst hos henne denne dagen og kvelden. Hun hadde tatt på seg bunaden sin og Per synes hun lignet en dronning. 

I det kirkeklokkene ringte jula inn, satt de alle side om side på kirkebenken. Kåre hadde også kommet, og kan holdt Nina i hånden under hele gudstjenesten. Han skulle spise middag med sin familie, men lovet å komme innom gården senere. 

Jul ble ergerlig da Kåre kom gående til gården utpå kvelden. Menneskemannen hadde kledd seg ut som nisse!!! Var det lov? Dette var da de virkelige nissenes jobb?

Ingen kommentarer: