Adventskalender, del 12

12

Bordet med bestefars hjemmelagde stoler sto der fortsatt, og foran vinduet vippet to greiner med furu fra et syltetøyglass. Dette var ikke en drøm? I rommet duftet det julekrydder. Hvem var i huset? Ikke et spøkelse i hvert fall. Gulvet var feid siden sist hun hadde vært der. Det brant i den gamle vedovnen i stua og en kaffekjele sto og kokte. Hun tok av seg skjerfet i halsen og brukte det som gryteklut. Så løftet hun kjelen av varmen. To kaffekrus sto på benken? Det ble liksom helt naturlig å helle opp kaffe i dem. Hun så på dampen som steg og sank.

I døra til høyre sto plutselig en ung pike. Håret hennes var langt og hun hadde på seg en pen strikkekjole, tykke røde strømper, en vakkert brodert vest og tykke støvletter. I halsen hadde hun et hjemmestrikket, rødt skjerf. Hun nikket forsiktig og strakk fram hånden til hilsen. «Nina» sa hun forsiktig.

«Olga» svarte den gamle. De holdt hendene litt lenger enn nødvendig og så på hverandre. «Kaffe?» spurte Olga, og skyndte seg å gi henne et av krusene. Så satte de seg ovenfor hverandre ved det lille bordet og så ut av vinduet sammen.

Lenge satt de stille og bare lyttet til husets lyder og vinden som lekte med greinene på utsiden. Nina sukket og blåste litt på den glovarme drikken. «Jeg føler meg hjemme her, enda jeg aldri har bodd her. Jeg bare måtte gå inn, da døra likevel var åpen. Jeg var inne her for noen dager siden også, og fikk lyst til å drikke kaffe ved dette bordet. Jeg venter søsteren min, så jeg trodde det var hun som kom. Du liker deg her du også skjønner jeg? Er du eieren?»

Olga bøyde hodet og smilte vemodig. «Dette er hjemmet og nesten hjertet mitt. Jeg har alltid lengtet hit. Nå er reisen min snart slutt. Livsreisen altså, men huset vil for alltid være en del av meg. Mannen min ville ikke bo her. Det ble for dyrt å bygge om, mente han. Nå har tiden gått for huset, og det er kanskje ikke mulig å redde restene. Men den som vil, kan. Det er jeg sikker på. Jeg skal selge det nå, har jeg bestemt.»

Den hvite nissen lyttet så han følte av ørene sto rett ut. Hva var dette for prat?