I helga besøkte jeg en gammel hage. Jeg trodde ikke det bodde noen bak denne døra, men det gjorde det visst. Han holdt seg inne, mens jeg svinset rundt med kameraet i hagen hans. Trist han ikke våget å komme ut, men noen mennesker vil være alene. Hadde jeg visst at det bodde noen der, så hadde jeg aldri gått innenfor, men det fikk jeg først vite etterpå.
Langs hele ene veggen av huset, blomstret keiserkronene, store og kraftige mot en slitt vegg.
Disse var det mengder av. Hvert år sier jeg at jeg skal få meg noen selv i min hage. Utrolig vakre, men se rett bak de hvite klokken, der sitter liljebilla klar!
Løvetann vokste det overalt. Sommerfugler svevde omkring meg. Her ble det ikke luket, men alt fikk gro som det ville. Det var en egen fred der i hagen, som jeg ikke har kjent siden jeg var liten og snek inn i på gamle fraflyttede eiendommer . Jeg visste jeg var på ulovlig grunn, men ingen kunne ta meg for det. Tenk om beboeren her hadde kommet ut med børsja under armen? Stakkars, han var kanskje rimlig irritert på denne jublende dama som danset mellom gress, blomstrende trær og sommerfugler.
Det var magnolia i den hagen.Noe så utrolig pent!
Vakre blomstrende fruktrær som sikker vil gi biene nektar og mannen frukt for kommende vinter.
Denne hagen skulle jeg gjerne besøke igjen, men jeg tror ikke jeg våger det, uten å banke på døra hans først. Kanskje han ville bli glad for litt selvskap og en prat? Ganske morsomt å tenke på egentlig. Jeg var på Saltø i Sverige. Mannen innefor sine dører fikk meg til å tenke på "Mac Fie" i serien Saltø. Kanskje denne mannen var rollefiguren i manuset? Ikke vet jeg. Uryddet og uflidd var det i hagen, men noe så vakkert likevel. Jeg tok mengder av bilder, og de kan jeg se om og om igjen. Ha ei flott uke!