mandag 10. desember 2018

Adventskalender, del 10


10
Gutten så på henne og lo. Han hadde mistet mange av tennene sine, så han kunne ikke være så liten som hun først trodde. 

«Hei damen! Jeg kan veien tilbake, ellers hadde jeg ikke gått hit. Ser du der nede?» Han pekte og smilte. «Der går veien. Det er ikke langt i det hele tatt. Tror du jeg leker? Det gjør jeg vel ikke. Jeg hviler. Når man har gått tur, så blir man sliten. Jeg har gått langt. Helt opp til det gamle huset og hit ned. Nå måtte jeg hvile. Det er så kjedelig, for mamma bare jobber. Jeg liker meg her i skogen. Vi pleier å gå hit å grille pølser av og til. Vet du at det har vært en bjørn her en gang? Derfor heter det Bjørnelia.» Han la hodet på skakke og studerte Olga fra topp til tå. 

«Du kan godt å sitte ved siden av meg. Det er plass!»
Hun tok av seg ryggsekken og dumpet ned i mosen. Jammen var det godt hun hadde tatt på regntøy og at hun fortsatt var myk i alle ledd og lemmer. Det var lunt og fint der de satt. Lenge satt de der bare stille og lyttet til naturens lyder. Per dyttet til henne og hvisket.
«Hører du? Skogen synger så sørgmodig. Tror du den er lei seg for noe? Kanskje den er alene sånn som jeg i blant? Er du ensom? Nå er vi to, og det er koselig. Har du med mat i sekken?»
Ikke lenge etter hadde Olga plukket fram det hun hadde. Et eple, et lite ostestykke, en boks med noen knekkebrød, en flaske vann og litt spekeskinke. Hun smurte på et knekkebrød til dem hver. Per fikk låne kniven å dele opp osten i skiver på en trestubbe. Forsiktig skar han skive etter skive. Han konsentrerte seg veldig og gjorde grimaser med ansiktet for liksom å hjelpe til.
«Mamma lar meg aldri bruke kniv. Hun sier det er farlig. Men hvordan skal jeg lære det om jeg aldri får forsøke? Du er snill!»
Per fikk låne trekoppen hennes og var veldig stolt, selv om det bare var vann de drakk. Olga drakk av flasken, og kjente at hun slappet av med denne ungen. 

Plutselig spratt han opp. Katten hoppet forskrekket til siden. «Nå må jeg gå, for snart kommer mamma. Jeg kan ikke klokka enda, men jeg så akkurat bussen der nede på veien. Nå kommer hun. Ha det. Ser deg i morgen!»
Ungen ga henne en klem før han løp nedover stien som slynget seg i lyngen. Så var han borte.
Olga satt igjen med et smil om munnen. Hva hadde skjedd? Plutselig kjente hun at hun gledet seg til neste dag. Selvfølgelig skulle hun legge veien innover skogen igjen da. Men hvor ble det av katten?

4 kommentarer:

Jorunn sa...

😄

naturglede/Randi Lind sa...

Koselig med et smil fra deg Jorunn! :) Ha en fin kveld :)

amo sin blogg sa...

Fin historie som eg må lese meg opp på.
Eg har ikkje hatt verken tid eller overskot til bloggverda siste dagane dessverre, men
livet går gradvis over i vante former.
Ha fine førjulsdager.

naturglede/Randi Lind sa...

Takk for hilsen Amo! Ja, jeg forstår at det ikke er lett om dagen. Det er andre ting en blogg som er viktige nå. Ønsker deg fredfulle adventsdager med en klem.Velkommen inn til å lese når det passer deg.