Høstmørket senker seg.

Utrolig fint å se regnbuen, men den var jo så stor. Jeg måtte ta to bilder i kvelden og legge dem ved siden av hverander for å få med alt.

Vi har hatt så mange vakre solnedganger i september, at jeg ble helt matt.

Oktober er ikke dårlig på solnedganger heller. De dagene det ikke regner, er det vakkert fargespill i skyene.

Månen er på hell, med den er likevel flott og gir masse lys i natten. Høsten er ikke dum når den viser seg på denne måten. De ble et dikt til månen med det sammen jeg satt her og skrev. I dag er det regn her hos oss, så da får jeg nyte solnedgangsbilder fra tidligere.

Terrassepynt.

Det er lenge til Halloween tenker du kanskje, men gresskar er da festlige i høsten også.

Jeg støpte mine selv, ved å helle sement i restene av en strømpebukse. Jeg hadde en gammel, grov strømpebukse som jeg klipte bena av. Så knyttet jeg den igjen i den ene enden, og klipte inntil knuten så det ikke ble så stort. Samtidig festet jeg seks hyssingstumper sammen med knuten. To bøtter ble dekket med plast, og så og brettet jeg overdelen av strømpebuksebena over bøttene og helte i sement. (Jeg brukte flytesparkel PFK fra Schönox, som vi hadde som rest etter et gulvarbeide.) 
Så løftet jeg hele greia litt opp og danderte hyssingene, så det ble form i gresskaret. Etterpå knyttet jeg hardt igjen i toppen og surret litt ekstra med ståltråd for å være sikker. Gresskarene la seg nå pent ned over knuten i strømpebuksa. Knuten skaper den rette dumpen i midten, som et gresskar har. Så var det bare å vente.

Det var utrolig gøy å åpne opp å se hvordan det hadde gått. Det var litt fuktig enda, men klart nok til å ta av alt etter et par dager og legge det til tørk. Ser du bildene til høyre? Det øverste er det som ble opp og det nederste er hvordan det ble der knuten hadde trykt seg inn i sementen. Hvilken side du vil ha den liggenede, er opp til deg, om du forsøker.

Jeg tredde en liten pinne ned i begge gresskarene, mens de var litt rå og pyntet med litt ståltråd. Superfornøyd. Nå må de ligge inne og tørke en ukes tid, før de er klare til å være høstpynt på terrassen min.

Halvveis....

Tenk det, vi er allerede halvveis i september og det er var tre måneder til jul. Tiden raser avsted. Ute blir det mer og mer høst for hver dag. Vi har ikke hatt frost enda, så det er ikke så mye farger.  Fortsatt finner jeg bringebær her og der og sommerfuglene danser i høsten. Koselig med sol i løvverket, for her er det finvær i dag.

Ønsker dere alle en vakker høsthelg. Ta vare på dagen!

September...

Så kom september. Det er kortere dager og nettene er kaldere. Tid for stearinlys. Jeg tok fram lysfatet mitt som er fullt av sand. Alle gamle lysstumper trer jeg ned i sanden, tenner dem og så lyser de for oss i kvelden. På utsiden av glassformen la jeg en kvistkrans og pyntet den med nyper fra hagens roser og med oktoberknapp.

Da vi kom hjem fra ferie hadde stormen herjet i min mammas hage. Brors motorsag måtte fram for å få orden igjen. Jeg oppdaget et tre med vakre mønster inni. Da ble det to treskiver på meg.

Ettet en stunds tørking var det tid for å bruke kniven på skivene. I går fikk jeg av barken og skar dem til hjerter.

Et gammelt vaskvannsfat ble fylt med kongler av forskjellige slag og på toppen troner mine nye hjerter. En herlig start på høsten i vår stue. Velkommen september.

Prinsessegele og rosevann.

  Denne helga fikk jeg plukket inn en haug med roseblader og laget både litt rosevann og rosegele. Man plukker roseblader som dufter skikkelig. Kun roser som ikke er sprøytet da.

Så heller man kokende vann over dem og lar det stå et døgn. Sil vekk kronbladene. Da har du rosevann til for eksempel ansiktet! Det skal visst gi fin hud og mindre rynker!!!! Om du blander rosevannet med litt sitronsaft og sukker blir det søtt rosevann til å smaksette for eksempel frostingen på muffins. Eller du kan bruke det over appelsiner, hakkede mandler, annen oppdelt frukt og bær til dessert. 

Geleen lagde jeg ved å koke opp rosevannet og tilsette sukker. Til 1 liter rosevann, ca 4 ss sukker og 1 ss sitron. Smak deg fram. Kok opp rosevannet. Noen blander inn saft av for eksempel kirsebær for å få en sterkere smak. Legg i bløt 12 plater gelatin og kryst dem godt før du smelter det ned i det glovarme rosevannet. Hell det i pene skåler og sett det kaldt et par timer.Server det med krem og litt vaniljesaus. Rosegele kalles også Prinsessedessert.

Hjemme!

Så var det tilbake til hverdagen etter uker med sommer og sol. For en herlig sommer! Sykkelturer, bading, hvile i vakre omgivelser, mange opplevelser, minner og fine steder. Akkurat sånn en sommer skal være.

Vi var i Kroatia noen uker og koste med sjømat, masse frukt og grønnsaker.

En tur til Venezia ble det. Så spennende! Gondolene sniklet seg fram i trange smug.

Mange fine hus så vi og jammen fikk jeg bilde av en firfisle.

På hjemveien så vi stork i Tyskland og fortsatt var det mange fine blomster.

Jeg plukket meg like godt noen og lagde meg en fin bukett. Nå er det hverdag og sakte med sikkert kommer jeg i gang med bloggingen igjen. Velkommen med.

Her blir det sommerpause!

Så er jeg der igjen. Som vanlig tar jeg pause fra bloggen og mye annet som har med data å gjøre på denne tiden. Det føles herlig. Sommer har det jo vært en lang stund allerede, og mer skal det visst bli. Jeg skal nyte dagene med ro og fred, lange turer, jobbe litt, spise masse jordbær og sitte i solskinn. Men blir det regn, så skal jeg nyte det også, med regntøy i friske farger. Ønsker der alle en finfin sommer. Vi tastes en gang ut i august, når kveldene er litt mørkere og dagene igjen vender tilbake til det vanlige.

Rabarbrablader!

Endelig fikk jeg støpt meg rabarbrablader til hagen!

I min barndoms hage hos mamsen, vokser det fortsatt rabarbra. Denne gangen hadde de blomstret av og var ganske så visne, men jeg fant da noen fine blader til støping. Vi koste oss i skyggen med friske, søte jordbær, hyggelig prat, blomster og insekter denne dagen. Varmt og sommerlig.

Jeg ønsket meg rabarbrasuppe også. Men de stilkene jeg fikk med, var alt for tørre. Heldigvis hadde jeg en haug i frysa, så suppe ble det. Rabarbrasuppe, støpte rabarbrablader og gode dufter, det er sommer det!

Skulptur og potter.

Endelig var figuren min tørr. Det tok veldig lang tid, flere uker, for den er stor. Tung ble den, sikkert litt over 10 kg, så den blåser ikke sin vei der den står på terrassen.

Blomsterpotter ble det også, eller det ligner mer vaser kanskje? Den runde kulen hadde jeg støpt før. Det var en gammel plastball jeg klipte hull i og fylte med sement. Blomsterpottene kan fint lages av fuktige frotehåndklær som er lagt ned i våt sement, eller flytemasse.

Etter en del ganger opp og ned i massen, var håndkleet fylt av sement og kunne henges over et stativ av blomsterpotter og en tørkerullholder. Jeg dekket tørkerullholderen og den ene potten med plast. Potten på toppen, blir til slutt sittende fast inne i håndklepotten. Nei da, jeg skal ikke støpe inn denne her, men det er bare et eksempel for deg. Kanskje har du en plastpotte eller lignende å bruke. Jeg synes det var fint at den potten som fester seg er tett, for da kan jeg sette i vann friske blomster eller plante noe der.

Damen ble laget lag på lag. Inne i den er det gamle aviser og stiv papp, før jeg surret den inn i sementvåte biter av håndklær. Så var det bare å glatte til med fingrene. Tung ble den som sagt, og i prosessen måtte jeg henge den opp etter hodet, for at den ikke skulle velte overende. Masse klin ble det, men det var gøy.

 Nå er den på plass på terrassen, og jeg ble veldig fornøyd. Den tåler godt regn, men ikke frost. Så til vinteren får den nok komme inn.

Ravn, et eventyr.

Om du kommer til Skjærviken i Fredrikstad en gang, må du stoppe opp for en stund. Innerst i den lille fjordarmen Hunnebonn, er det minner fra tidligere tider. Det er fint å utforske for både store og små. Mest kjent er nok steinringene på Tingstedet. Arkeologiske undersøkelser har vært gjort, med spennende funn. I dag er det satt opp flere plaketter, så de besøkende selv kan lese hva som har skjedd i området. Det er helleristninger og gravhauger i nærheten, med mye å ta for seg for arkeologinteresserte, men også andre som liker historie. En del av Oldtidsveien finner du her, med alle sine fornminner.  

Tingstedet eller Hunnfeltet som det også kalles, ligger i en vakker skråning i Skjærviken med landets største og mest interessante samling av ikke mindre enn ni steinringer. Steinene i ringene er oppreiste, og i tillegg er det flere steinrøyser. De mener de døde ble kremert på denne plassen i førromersk jernalder. Steinringene er kanskje satt opp for å markere plassene. Ingen vet med sikkerhet hva det betyr.

Mellom ringene går det en gammel vei. Dette var en ferdselsåre i gamle dager. Fra denne plassen er det en merket løype opp til Ravnefjellet. Det er flere veier opp til toppen, men de er det kanskje best å utforske når du har blitt litt bedre kjent i området. Fjellet ligger i dag på 87 meter over havet, og kalles både Ravnetoppen og Ravnefjellet. På toppen er det rester etter en bygdeborg fra jernalderen. I dag er murene ganske mosegrodde, men det er lett å se inngangspartiet mot nordvest. Fra toppen er det fin utsikt mot Hunnebonn og ut mot Hvaler, til Borge kirke, skogen og landskapet på sletta nedenfor fjellet. Mange tanker kommer når man ser utover.

I tidlige tider var det store området som var dekket av is, så det tok tid innen landskapet kom fram. Etter hvert som sola varmet, åpenbarte det seg en vakker natur med fjellknauser, gressletter, elver og daler. 

Etter årtusener med kulde, is og frost, hadde landskapet i vannkanten åpnet seg. Mildere klima ga muligheter for vekst. Solen på sin vandring over himmelens hvelv smeltet isen. Skyene seilte der oppe og en og annen fugl fulgte vindene mot nord. Bølgene rullet inn i strandkanten og flyttet stein og sand. Sakte vasket saltvannet isen vekk. Frø som hadde vært i jorden spirte sammen med frø som hadde blitt båret dit av vind, fugler, insekter og dyr.

Mennesker har til alle tider utforsket og vandret for å lete opp nye steder der ingen før har satt sin fot. Noen kom i sin tid vandrende oppover mot nord for å finne nye bosteder. Med seg hadde de sine husdyr, og villdyrene fulgte etter på avstand.

I førsten holdt menneskene til ved vannkanten. De lagde sine båter av tre og trakk dem med skinn. Så padlet de inn i viker og sund for å se hva de kunne finne. Kreftene i bølgene var sikkert skremmende, men når båten skrapte mot stein i vannkanten var de lykkelige over å ha overlevd reisen. De inntok landet med nysgjerrighet og glede.

Etter hvert som isen trakk seg tilbake, flyttet menneskene inn i landet også. Det ble først små stier, så veier over åskammene. De lagde sine helleristninger i fjellsidene og bygde varder på alle høye fjelltopper. Ved hjelp av det, kunne de varsle hverandre om noe skjedde og fortelle om vekst og fremgang for folk som kom etter dem.

Noen steder viste seg å være mer fruktbart og lunt, der bygde de sine hus og etablerte livskraftige samfunn. Havet var fullt av fisk og skogene vokste seg store, med et rikt dyreliv. For hvert tiår som gikk i tidligere tider, smeltet is og snø ned, litt etter litt. Snart gresset rådyr, harer, elg og hjort på de snøfrie slettene og jegerne krøp innpå dem. Sola steg og sank. Nye tider kom! Mennesket hadde inntatt Østfold.

Innerst i Hunnebonn i Skjærviken i Fredrikstad, hadde flere familier funnet seg vel til rette. På sletta under Ravnefjellet var det fruktbar jord og fine gressenger. Havet rett på utsiden var fullt av fisk, og skogen hadde både store og små dyr de kunne jakte på.

«SIRKLER AV STEIN – GRENSEN MELLOM LIVET OG DØDEN

En livskraftig gutt er født på Hunn, men moren ligger livløs tilbake. Glede blandes med sorg og uro. Mye må ordnes før livet igjen kan falle til ro i bygda.»

Disse ordene står skrevet på en plate nede ved fortidsminnet i Skjærviken. Oppover i helliga ligger det flere gravrøyser. Steinring på steinring minner om de som ble gravlagt der en gang for lenge siden.

Om du besøker stedet vil du kanskje fornemme sorg og fortvilelse, men også liv og glede. Menneskene som bodde der har satt dype spor etter seg.

I det sola går ned i en sensommerkveld, farges Ravnefjellet i et gult skinn. Da går tankene i min fantasi og til et eventyr om en skatt som er gjemt et sted der i området. En skatt som ingen har funnet, enda? I og med det er fantasi, så vil det heller aldri bli funnet. Men det er mye annet fint å fornemme i området.

Etter å ha gått stien opp og ned fra steinringene og til Ravnetoppen i Skjærviken gjennom mange år, tenker jeg ofte på de som tidligere vandret i området. Minner svever i luften der trærne hvisker sin sang over mose og stein, løvtrær og blomster i sommeren. Om vinteren råder stillheten innunder steinhammeren og folk tenner fortsatt bål der på den lune plassen foran hula. Høststormene raser i trærne nå som da. Om våren klukker bekken og svarttrosten synger sine sørgmodige toner. Sommer og vinter veksler med lune eller isende vinder. 

Over fjellet seiler ravnene i dag som før. Lyden av dem er som ord fra en annen tid. En tid da bålet ble tent i kvelden og alle samlet seg der godt inntil varmen for å lage mat, snakke sammen og å høre nytt. Ikke alle dager hadde stormende historier om krig og kongedømmer, maktkamp og slåssing. Noen dager var fredelige også. I det natten senket seg over dem satt de tett sammen, både dyr og mennesker og søkte trygghet i mørket. En startet kanskje opp med noen tanker, som andre fortsatte. Noen fortalte rene eventyr, mens andre spant inn sannheter i sine ord. Moral, humor, lærdom og oppdragelse var også nyttig å ta med seg.

I det natten senket seg over dem, lyste månen trolsk over åskammen. Strålende lette seg fram i steinura og vekket fantasien hos alle. Ord ble hvisket i natten, ord til ettertanke og glede, ord om reiser, eventyr og fantasi, frykt, død, liv og kjærlighet.

RAVN

En kveld for lenge siden samlet menneskene seg under Ravnefjellet for å dele en kjøttgryte etter en vellykket jakt. Da alle var mette lå de der og døste i mørket. Så begynte som vanlig fortelleren sin historie. Bålet gnistret brått til og det fikk alle til å rette seg opp. Nye historier var alltid velkomne. Øyne søkte hverandre, hender grep hender og de hørte en ugle tute i natten i det den rolige stemmen fylte alt omkring dem. Snart var de som trollbundet av historien. Ikke en lyd kom fra hverken barn eller voksne. Stille satt de der for ikke å gå miste om et eneste ord. Stille lyttet de til stemmen som steg og sank i natten.

De store fuglene kretset over tretoppene og ga fra seg de merkeligste lyder. Det var akkurat som om de visste at noe skulle komme, før det skjedde. Ravnen kan fly opp ned om den vil, og den kan herme lyder som ingen annen. I tidligere tider ble den ansett som en klok fugl som både varslet lykke og ulykke. Ofte mente menneskene at det fulgte død med kraksingen deres. Denne dagen var intet unntak.

Ravnene seilte på vinden og flakset raskt til vers da et grusomt skrik skar gjennom lufta. Forskremte strevde de med å komme høyere på luftstrømmene for å slippe unna ulydene. Skriket økte i styrke og det ga gjenklang i bergveggene under Ravnefjellet.

Sola skinte fra skyfri himmel og vannet nedenfor fjellet lå der helt stille i morgenlyset. En kano av skinn gled sakte inn mot land. Ravnene slapp seg litt ned, seilte på vindene og speilte seg i det glassklare vannet. Kvinnen i båten hilste dem med et fiskestykke. De spiste av hånden hennes før de fjernet seg igjen. Det glinset i fjærene på hetta på kappa hennes og fuglene hilste som om hun var en gammel venn. Det var Ravnhild som hadde vært ute med krok og snøre for å hente morgenmaten. Forsiktig dro hun båten inn på land, løftet opp vidjeringen med fisk og gikk hjemover på myke skinnsko. 

Ikke en lyd hørtes da hun vandret inn i det lille huset til dagens gjøremål. Hun la på ny ved i grua og blåste liv i glørne som varmet den store steinhella midt i rommet. Røyken steg opp og ut av hullet i taket. Etter en stund feide hun hella for glør og stekte fisk. Ikke lenge etter bredte duften av mat seg inn til mannen på andre siden av forhenget. Han strakk armene mot taket og gjespet langt. Det lyse lange håret hans var flettet stramt og forseglet med tynne strimler av skinn. Han smilte i det sola skinte inn gjennom en sprekk i veggen og gjespet langt. Nok en lat dag ventet han, for enda var det ikke tid for å reise ut igjen på tokt eller å gå på jakt. De hadde nok mat for en stund, for Ravnhild var flink med fiskekrokene sine.

Nok et skrik hørtes fra toppen av Ravnefjellet. Lille Embla på sju år bøyde seg over moren sin og stirret skrekkslagen på hvordan hun vred seg i smerter. Magen hennes sto som en tromme mot steintaket i hula og hun holdt krampaktig fast i skinnfellen hun lå på. «Hent hjelp!» var alt hun sa, før hun skrek til igjen.

Embla løp det hun kunne. Over henne seilte de to ravnene og kurret klagende. Hun var litt redd dem, men de hadde aldri kommet nærmere enn å streife håret hennes idet de seilte avsted. I dag brydde hun seg ikke. Hun måtte løpe det hun maktet. Ingen andre kunne klare det, for mamma og hun var helt alene der oppe i hula under berghammeren. De var utstøtt, fordi mamma var dårlig hadde de andre sagt. Men mamma hadde da ikke vært syk, ikke før i dag? I fem fullmåneder hadde de holdt seg for seg selv. Om dagene hadde de streifet rundt etter bær og sopp. Det var tidlig høst og de hadde klart seg fint uten så mye kjøttmat. Embla kunne sette feller nå, og en og annen fugl og hare hadde hun klart å fange med det. Men fisk fikk de ikke, for de var utestengt fra stien ned til havet.

Om nettene sov de i en trang hule under Ravnefjellet og lyttet til skogens hviskinger der ute. Ofte knakk det i greiner da noen snek seg innpå dem i ly av mørket. Hun var redd da mamma gikk ut i natten, men hun hadde fått streng beskjed om å ligge i ro. Mamma møtte noen og stadig kom hun tilbake med smykker og fine tøystykker, men det var ikke noe å spise. Embla ble alltid vekket etter disse besøkene og sendt innerst i hula. Det var så trangt der, at mamma ikke kom til. Men Embla ålte seg fram og gjemte alle de små sakene sammen med det som allerede lå der fra tidligere. Om de holdt tett med skattene, kunne de kanskje bytte det i noe spiselig siden, hadde mamma sagt. Kanskje de kunne skaffe seg en geit? De trengte mat nå som vinteren snart ville komme. Selv om Embla bare var det barn, visste hun allerede godt hva sult var. Ravnhilds mest ansette tjener, Ask, kom opp til dem så ofte han kunne, men mat fikk han ikke lov til å bringe dem. Embla likte Ask og han likte henne, men han kom bare så alt for sjelden.

Bena hennes gikk som trommestikker nedover i steinura. Ingen løp så fort som henne, og ingen klarte å ta seg så lett ned fjellsiden uten å falle. Hun var sterk og modig. Med en kjepp som støtte i den ene hånda hoppet og skled hun nedover så småstein og mose virvlet omkring henne. Det mørke håret hennes danset i vinden og den veltrente kroppen holdt balansen.

Ikke lenge etter var hun nede på sletta. Hun hikstet fram sitt budskap og løp oppover igjen med en hale av kvinner etter seg. Det var tyngre i oppoverbakke, så de andre brukte lenger tid. Skrikene var like sterke der oppe og Embla var redd. Snart var hun framme og stirret inn i hula. Hun forsøkte å smile. 

«De kommer mamma, de kommer!»

Embla ble fort feid vekk fra åpningen da de voksne kom. 

«Vekk med deg. Vi trenger deg ikke her nå!» Hun holdt seg forskremt om hodet, for hun ventet å bli slått, men ørefiken kom ikke. Fort klatret hun opp i furua på utsiktspunktet, for derfra hadde hun oversikt. Hun kunne se inn i hula og samtidig holde øye med de nede på sletta. Mamma skrek ikke lenger, men noe annet ga lyd fra seg. 

Ravnhild krøp ut av åpningen med en bylt i armene. Vinden tok tak i skinnfellen og viste innholdet for en liten stund. Det var en lyserød liten unge! Hvor kom den fra, undret Embla. Kona dro fuglehammen hun hadde på hodet ned i panna, bredte fellen om dem og gikk rolig nedover stien. Inne i hula hadde kvinnene satt i gang å skrike de også. Embla holdt seg for ørene og gråt. Hun ville inn til mamma, men hun visste at det ikke nyttet nå. Hun hadde opplevd dette før. Død!

Ravnhild var stolt. Hun hadde tillatt sin vakre tjener Ask å sette barn igjen på en av de beste jentene de hadde hatt på sletta. Frøydis hadde sett sterk ut, men dette hadde altså likevel tatt hennes liv. Det var egentlig greit, så ble hun ikke til mer bry. To jenter hadde det blitt før, ganske tett, men den siste hadde ikke levd lenge nok til å lære å gå en gang. Jenter ville hun heller ikke ha, så Frøydis hadde fått beholde Embla. Endelig ble det en gutt. Men det hadde tatt tid, flere år? Nå var han hennes! Ravn skulle han hete, etter hennes far. Han skulle arve henne, når hun en gang gikk bort, akkurat som hun hadde arvet sin rikdom etter sine. Det var klart nå. Ask trengte hun ikke lenger. Han hadde heller aldri vært hennes. Hun hadde tatt han til seg med makt, men det var Frøydis han tenkte på bestandig.

Øynene hennes nesten lyste av vellyst da hun så ned på ungen. «Du og jeg! Nå er det oss. Ingen andre skal få komme nær deg mer enn nødvendig. Jeg må finne en som kan gi deg mat? At moren din døde var ikke bra, selv om det passet meg fint. Hun må æres helt inn i dødsriket, så ingen ulykke kommer over deg du lille.» 

Ravnene fulgte de to nedover stien og krakset høyt.

Inne i det største huset på sletta under Ravnetoppen reiste Ask seg opp med et smil da han hørte Ravnhild komme. Nå ble det nok snart mer mat. Han strakk seg godt og musklene spilte. Da Ravnhild huket seg ned i døråpningen og steg inn, var han helt uforberedt! Hun bredte kappen til side og viste han den nyfødte gutten, hans egen sønn. Hendene var så bittesmå og øynene søkte omkring. Han hadde aldri sett noe vakrere. Det nesten strålte av dem. Men hjertet sank i ham. Han visste hva som ville komme. Hans tid som utvalgt, var over. 

«Han skal hete Ravn. Du får ha takk,» sa hun og gikk fra ham. Ikke lenge etter sto han der uten et hårstrå på hodet. De eldste i samfunnet hadde raskt kommet på plass. Flettene hadde de brutalt skåret over, og hodet ble skrapt rent for hår. De visst hva som skulle til. De hadde fått sin nyfødte høvdingssønn. Asks smykker og vakre klær ble lagt ned i kisten innerst i rommet. Han fikk beholde buksene. Så ble han ført ut med et gammelt, tynnslitt skinnstykke over hodet. Etter år som Ravnhilds utvalgte og eiendom, var han nå utstøtt. De jaget han oppover i skogen. 

Visst gledet han seg til å se igjen Frøydis, men hva skulle de leve av?  Sakte, skritt for skritt gikk han opp den bratte stien. Han hadde hatt skinnsko på føttene lenge nå, så det å gå barbent var vondt. Men han ville vel få træler som alle andre. Han hørte sangen fra Ravnetoppen og stanset brått. Dødssang og rop, trommer og rytmisk klapping fylte skogen. Den siste biten løp han fram uten å kjenne konglene under føttene. Sangen steg og sank. Da Embla klatret ned fra treet på utsiktspunktet og kastet seg i armene hans, kom tårene. Ingen brydde seg om de to, det var som om de var usynlige. 

Ikke lenge etter ble kroppen til Frøydis lagt på en båre bundet av bjørkestokker, vidjer og kvister. De pyntet den med de vakre tøystykkene og teppene de hadde funnet i hula. Så vandret følget av kvinner og menn ned mot gravplassen. Der skulle hun ligge med vakter omkring seg, til de var klare for å gi henne den siste ærefulle reise. Embla og Ask visste sin plass og ble stående tilbake på toppen. De var ikke velkomne. Herskerinnens ord var lov, så ingen vågde å trosse henne. Om de ikke gjorde som hun sa, kunne de selv bli en av dem som ble jaget vekk. 

Selv om Ravnhild egentlig ville latt Frøydis gå til ulvene, kunne hun ikke det. En ærefull begravelse, måtte hun få, som mor til samfunnets arving. Hun hentet fram rader av perler, smykker, vakre klær og husgeråd. En elg ble skutt, så hun fikk med seg både drikke og kjøtt til dødsriket.

Det tok mange timer å samle sammen stein til røysa. Alle deltok i stillhet. Men fra plassen der den døde lå, tonte sangen i takt med trommene hele natten. Et stort bål flammet opp og holdt ulv, rev, gaupe og alt vondt på avstand. Lukten av død fylte luften og stilheten var merkbar. Folk hvisket for ikke å forstyrre sjelens siste ferd. Kun sang uten ord var tillatt i nattetimene. 

Da morgenen grydde seilte ravnene igjen over åskammen og alle i samfunnet samlet seg i det sola sto opp. Enda glødet det i bålet og skogen omkring fikk et trolsk skjær i det røyken smøg seg fram mellom kvist og greiner.

De nærmeste dagene brant bålet og stadig nye mennesker ble beordret til å hente ved og å holde vakt. Ingen skulle få komme og røve henne. Hennes ferd mot dødsriket var trygg. Senere ble stein etter stein ble lagt over restene av den døde, og så var det over. Ravnene flakset over plassen og livet fortsatte på sletta under Ravnefjellet.

2

Dager kom og gikk, og når sørgetiden var over, var også Frøydis som glemt. Ingen nevnte henne lenger. Det var som om hun aldri hadde levd. Ravn vokste seg sterkere for hver dag og Ravnhild hadde blitt mildere i blikket ved å omgås den lille gutten. 

På graven satt ravnene og voktet en stund hver dag. Siden tok de til vingene og fløy opp til Ravnetoppen. De fulgte Emla som en skygge. Hun ble glad i fuglene. De ble så tamme at de satt på skuldrene hennes når hun lekte.

Livet i hula var hardt, men Ask var flink med pil og bue, så de hadde nok av mat. Fortsatt kom det folk på myke skinnsko opp til dem i ly av mørket. Alle ville lete etter skatten de visste Frøya hadde gjemt, men den var og ble en gåte. Hun hadde vært deres vokter over det de stakk unna i håp om en dag å kunne overliste Ravnhilds styre og stell. De mente at menn skulle være herskere, menn som kunne slåss. Nå var skatten borte.  Kun de vakre tekstilene hadde de funnet, men det så de ingen verdi i. Ask hadde aldri fått vite hvor Frøya hadde gjemte det, og ingen tenkte på at en liten pike som Embla skjulte hemmeligheten. 

Da våren kom året etter, ble Ask beordret til å reise med et av de store skipene som kom inn fra havet. Han hadde vært med dem da han var yngre, og de visst hva han var god for, når det gjaldt sjømannskap. Om han noen gang ville komme tilbake, visste han ikke, men han hadde ikke noe valg. Tokt var tokt. At Embla ble alene tilbake, brydde ingen seg om. Hun gråt seg i søvn der under fjellhammeren, men etter hvert vendte hun seg til det.

Dagene var lange og kjedelige, men hun hadde god utsikt til livet på sletta. Hun så hvordan Ravn vokste til og hun snek seg stadig nærmere for å treffe han. I førsten lå han på en skinnfell inntil veggen på Ravnhilds hus når hun dro ut for å fiske. Han var godt reivet og kunne ikke røre seg stort. Som regel sov han til hun kom tilbake. Embla krøp ofte inntil gutten. Han lo mot de to fuglene som svevde over dem. Etter hvert som han ble større smilte han av fryd over å se henne. Ravnhild hadde aldri tid til han. Han fikk god mat og klær, men ingen kjærlighet. 

Gutten vokst fort og løp snart mellom husene på sletta. Han fikk gjøre akkurat som han ville. Embla lærte han snakke, hjalp han med klærne og viste han skogens mange hemmeligheter. Han fikk streng beskjed om å ikke si noe til Ravnhild om at hun besøkte ham, og Ravn holdt ord. Snart var han så stor at han ble med henne på lange streiftog, de utforsket fisket i bekkefaret, snek seg på rådyr, fanget frost og fugler, satte snarer for harene og utforsket nye og gamle grotter. Ofte satt de to på steinrøysa der deres egen mor var begravd og ravnene voktet stedet sammen med dem.

Den vinteren Ravn hadde fylt seks år, var det han som sørget for at Embla hadde det bra. Han snek seg opp til hula under berghammeren når Ravnhild hadde sovnet. Med stekt brød, fisk og store kjøttstykker var han mer enn velkommen. De satt tett inntil hverandre ved bålet på utsiden og delte sine tanker i natten. Sammen trøste de hverandre og lekte, sov side om side og snakket om foreldrene. Embla hadde tidlig gjort han oppmerksom på hvem som var moren og faren hans. Han hadde jo aldri blitt kjent med noen av dem selv. 

Årene gikk og Ask var fortsatt ute på sjøen. Embla utviklet seg til en vakker ungdom. Hun var smart og smidig. Folket på sletta brydde seg ikke lenger med å jage henne vekk fra sjøen. Hun fisket, lærte seg å svømme og løp i skogen med de andre på samme alder. Om kvelden fikk hun sitte ved bålet med dem og de delte mat. Ravnhild kom aldri dit, så hun var trygg. Stadig hørte hun historien om skatten på Ravneberget. Men ikke med en mine avslørte hun seg. Hun visste at en dag ville den informasjonen gi henne et bedre liv, men det var ikke tid for det, ikke enda. Mamma hadde tydelig og klart, fortalt henne hva som ville skje med henne om hun sladret. Hun så griskheten i øynene på noen av dem, og holdt klokelig munn. 

Forrige vinteren hadde hun krøpet inn i det innerste av hulen. Snart var hun for stor. Hun hadde tatt med litt av sakene og fordelt det i andre fjellsprekket i området. Om hun ikke fant et barn hun kunne stole på, ville hun ikke lenger klare å hente ut mer. Stadig tenkte hun at Ravn kunne hjelpe henne, før det var for sent. Han var akkurat passe liten til å krype inn i de innerste gangene. Tenk om fjellet lukket seg over ham? Mange av de eldre mente det kunne skje om de forsøkte å ta for seg av fjellets sjel. Men det verste ville være om han sladret, da ville ikke hun ha noe liv lenger. Såpass kjente hun reglene til herskerinnen Ravnhild og de eldste på sletta.

Vinteren dette året var lang og hard. I dag etter dag herjet stormen. Isen ble så tykk at det ble umulig å fange fisk, og skogens dyr hadde for lengst flyktet vekk fra de åpne slettene og inn i den lune skogen. Folk frøs og jamret og stadig var det noen som døde i kulda. Trommene hørtes i natten fra de som holdt vakt over de stivfrosne kroppene. Det var umulig å gravlegge dem før det ble vår. Inne på myra hadde de gravd opp et digert hull i torven om høsten som vanlig, og der la de en og en etter hvert som vinteren tok for seg. De som ikke hadde høy byrd fikk sitt siste hvilested der. Når våren kom ble de slukt av myrvann, torv og leire. 

Embla frøs mer enn hun hadde godt av, men sånn var det for alle denne vinteren. Hun hadde godt med skinnfeller, så det ble mye hvile under berghammeren. Om hun krøp så langt inn hun kunne, følte hun seg varmere. Fjellets hjerte var nok ikke langt unna mente hun, og det passet på henne så hun overlevde vinter etter vinter.

Brått en natt kom våren. Snøen smeltet med rekordfart og vannet fosset i bekkene. Etter flere dager med tining var det igjen klart for å dra ut med båtene etter fisk. Ravnhild var den første som prøvde seg. Med kraftige tak gled båten ut fra land. Ikke lenge etter steg sola over åskammen og tåka kom rullende inn fra havet. Det var som magi i luften. Mer og mer av landskapet forsvant, mens på Ravnetoppen var det fortsatt klarvær. Timene gikk og da det ble kveld hadde fortsatt ikke Ravnhild vendt tilbake. De eldre vandret hvileløst i vannkanten. Ikke en lyd var å høre og ikke et plask av årer.

I det kvelden nærmet seg lettet tåka som ved et trylleslag, og hele kilen lå der klar og stille. Langt ute kunne de se solas siste stråler for dagen leke med fjærene i Ravnhilds kappe. Den fløt på vannflata og skinte som fjærene i ravnens vinger, men båten var borte. 

Det tok dager innen de fant henne inntil et skjær ganske langt ut i kilen. Hun ble bragt inn til land og sørgehøytidelighetene kunne begynne. Mange flammende bål ble tent for å rense luften, dyr ble slaktet til mat og offer. Lukten av stekt kjøtt fylte sletta og den nærliggende skogen i dager. Ritualene måtte skje, ellers ville det gå dem ille. Hun hadde styrt sitt folk med jernhånd, så ingen sørget, annet enn Ravn. Han var fra seg av skrekk, men nå gikk han sammen med Embla hver dag. Ravnene fulgte dem. Ingen mennesker våget å nærme seg de to. Den som hadde ravnen i din makt, kunne ingen nå. Det hadde deres herskerinne lært dem. Hennes ord var fortsatt lov. Hun hadde også sagt at om hun døde skulle hun gravlegges med sin mann i solhellinga. Med mann mente hun Ask, men han var jo ikke der? De eldste sa at de fikk gjøre det beste ut av det og fylte graven hennes med alt verdifullt de kunne finne. Rundt gravstedet reiste de digre steiner i en stor ring som for å beskytte henne. I mange måneder ble det sunget og danset mellom steinene for å holde hennes minne i ære. 

Ravn holdt seg til Embla og de eldste forsto at de to måtte få være sammen nå. Uten Embla ville ikke gutten klare seg. Han var jo bare sju år! Selv om Ravn var den utvalgte, var han alt for ung til å styre enda. Ravnene fulgte Embla, så hun fikk bli en slags leder for folket inntil videre. De samlet alle i samfunnet. Uunge, sterke menn fanget Embla og bar henne ned mellom husene. Hun skrek og vred seg så de hadde et farlig strev før de fikk roet henne. Med Ravnhilds kappe og fuglehammen ned i panna, ble hun båret rundt på sletta i et gammelt, mannshøyt lindetreskjold. Det hadde en gang vært et av skjoldene Kong Ravn hadde bragt til sletta, og de mente det førte med seg hell og lykke. Hun ble æret som en dronning med gaver, sang, dans og god mat i flere dager. 

Snart vendte hverdagen tilbake til sletta og folk opptok sine plikter som de var opplært i. Embla hadde det lett i førsten, for det var bare å følge gamle regler. Ingen rådførte seg med henne. De eldste bestemte alt, som de egentlig hadde gjort gjennom all tid. 

De to søsknene vekslet mellom å være i huset nede på sletta og oppe under Ravneberget. Jo mer Embla fortalt om gullskatten, jo mer nysgjerrig ble broren. Det gikk ikke lenge før han ville prøve å krype innover, for å se det hun hadde fortalt om. De tente hver sin tyristikke og krøp innover sammen. Han fortsatte innover alene et stykke, da det ble for trangt for Embla. Redselen kunne høres i stemmen hans da han forsøkte å snu på hodet.

«Det går ikke! Jeg sitter fast. Dra meg i bena så jeg kommer ut igjen!» Han nektet å fortsette. Flammen på tyristikka ga en merkelig skjær, og han var sikker på at bergtrollet ventet ham. Embla krøp irritert etter og uten at hun ville det slikket flammen fra hennes stikke under den nakne foten hans. Med et byks var han langt innover og han gispet av forskrekkelse, men han glemte alt da det skinte i gult lenger inn. Det var ikke troll, men perler, nåler og klumper av gull som lå side om side. En voldsom iver kom over han og han gjorde seg så liten han kunne for å klare å åle seg videre fram. Han grep om herlighetene. Plutselig slukket tyristikka og han ble vettskremt! Han lukket øynene og ventet at fjellet skulle falle over han, men det gjorde det ikke. Da han åpnet øynene igjen, vendte han seg fort til lyset, for det var virkelig lys der inne. Høyt oppe over hodet hans, så han et hull i hulen der sola skinte inn. Det glitret i vakre steiner, gull og glitter foran fingrene hans. For en rikdom. Han hørte søsteren rope om at han skulle komme tilbake, men først fylte han, som avtalt, skinnposen han hadde i beltet. Sakte rygget han raskt ut av den trange gangen og pustet lette ut da han sto på utsiden. Embla klemte han inntil seg, kastet hodet bakover og lo da han viste henne innholdet i posen. Han følte seg stor og sterk over å ha gjennomført den farlige krypeturen, men han ble ganske betenkt da hun ba han gjøre det igjen. Kroppen skalv ved tanken. 

Lenge måtte hun stryke han over ryggen og forklare at uten dette, ville de ikke klare seg stort lenger. Om et ukjent skip kom inn i vika kunne de kjøpe seg frie om de hadde skattene klare. Ingen greide å motstå dette, det visste hun. Ask hadde fortalt om sine tokter og om hvordan folk bar kosteligheter til dem og la det i båten så de skulle spare budskap og mennesker. Det virket hver gang, og om de vendte tilbake var de alltid vennligsinnet der de fikk noe. Om Embla og Ravn klarte å redde samfunnet fra røvere, ville de bli vel ansett både på stedet og i dødsriket. Med de ordene krøp han inn igjen og hentet resten. Det Embla tidligere hadde gjemt unna, sa hun ingenting om. Denne skatten var liten mot det hun tidligere hadde fjernet.

3

Aldri hadde han kjent større lettelse enn da han så Ravnefjellet innerst i kilen. Ingen møtte dem på stranden, ingen ropte eller ønsket dem velkommen. Det røk ikke fra bål eller noen lyd var å høre, da det lille følget med sjømenn vandret stien inn mot fjellet. De gikk fra hus til hus, men det var ingen der lenger. Her og der sto det en stol eller et bord, men ingen rikdom var det noe sted, ikke mat, ikke dyr eller mennesker. Etter en stund bestemte de andre seg for å dra videre og søke lykken et annet sted. Ask sa farvel og gikk inn i Ravnhilds gamle hus for å hvile. Han var hjemme etter mange år på reise. Kroppen var utmagret og han hadde blitt en sky, svak og aldrende mann.

Etter mange år i viking hadde han blitt tatt til fange. Livet i slaveskipet hadde fratatt han alt mot og hans vakre utseende. Synet er nesten borte og han hørte slett ikke som før. Etter pisking og slag hadde kroppen følt så mye smerte, at den snart ikke orker mer. Han var lykkelig for å bli sluppet fri. De kunne ha kastet han på havet, men de lot han gå i land i stedet. Han hadde hver kveld lyttet til samtalen rundt bålet på land og funnet rett skip for hjemreisen. Til slutt hadde han greid å komme seg på en båt til Norge. Ingen kjente han igjen, så han kunne lett gå ombord som hjelpemann.

Ravn hadde fullt det hele fra sitt utsiktspunkt på toppen av fjellet. 

Han snek seg ned da han så at de fleste gikk tilbake til båten. Men en av dem ble igjen. Hva ville han? Overta stedet som hersker når de andre kom tilbake med familiene sine? Han snek seg inn mot barndomshjemmet sitt og stirret forsiktig inn av døråpningen. Det lå en mann under den slitte skinnfellen. Hvem var han og hvordan skulle han klare å jage han vekk eller forsvare seg? Han snek seg stille vekk fra huset og løp opp til Embla. Hun ble også redd og sammen listet de seg tilbake. Forsiktig så de inn av en sprekk i veggen og mannen der inne sukket og reiste seg. Kledet over hodet skled til siden og Embla ropte av glede. «Ask, det er Ask!» Hun stormet inn av døra og kastet seg om halsen på han. En sånn lykke hun følte i hjertet hadde hun ikke kjent siden hun var liten. Han holdt henne varlig inntil seg og sang en sang hun hadde hørt før. En melodi som steg og sank like mye i hjertet hennes som omkring henne. Ravn så på dem og tenkte at han ønsket å bli tatt hånd om han også, men han kjente ikke denne mannen. Ask, hans egen far hadde kommet tilbake. 

Etter en stund roet Embla seg og de tre satte seg ned for å prate sammen. Ravn tente grua og i det flakkende lyset fra ilden fortalte de om hva livet hadde bragt dem. Ask la armen omkring Ravn og smilte. «Vi to må bli bedre kjent. Men hva har skjedd her på sletta? Sykdom eller?» Embla bøyde hodet. «De reiste alle sammen, men vi fikk ikke bli med. En natt var de bare borte. Vi var ikke enige med de eldstes regler. De beordret oss igjen til grotta på Ravnefjellet. I ly av mørket vandret hele samfunnet som bodde i vika inn i landet for å finne nye, større jaktmarker, bedre jord og større fiskeplasser. Husene ble tømt. Alt de greide å bære tok de med seg. Gjennom to vintre har vi vært her alene. Det har vært ensomt, men vi har trøstet hverandre som best det har gått. Mat har vi selv klart å skaffe, men vi er alltid redde når det stiger i land folk fra båtene. Enda har ingen slått seg til heldigvis.

I ly av mørket hørte de vemodige toner fra en seljefløyte. Det var vakkert og det ble sittende å lytte. Ikke lenge etter var huset omringet av mennesker. En av dem kom inn i huset med en øks i hånden. De tre der inne ble så overrasket at de rakk ikke å trekke kniven en gang. 

En vakker ung gutt stilte seg foran de andre. Emla synes det var noe kjent med han og lot han snakke. «Vær hilset godtfolk! Vi hadde satt ut speidere og de fortalte at Ask hadde kommet tilbake. I følge de gamle skal du gravlegges med din Ravnhild, som skikken er.» Ask reiste seg. Han var mye høyere enn budbæreren. Den unge mannen rygget tilbake. Så holdt han hånden opp foran seg og fortsatte. «Vi ville ikke følge gamle regler lenger, derfor har vi kommet tilbake. Ingen vil røre deg Ask. Du har visst hatt ditt. Her har det vært nok død og bedrøveligheter. Vi vil leve i pakt med naturen og hverandre. Kan vi få komme hjem Embla? Det er her vi hører til under fjellhammeren, ved vannet, trygt i husene våre til sangen av svarttrost og ravnens kraksing.» Han la seg på kne og la så ansiktet i gulvet. «Jeg underkaster meg Embla. La meg få bli. Inne i skogen er det ikke liv for meg lenger. De eldste lar oss ikke bestemme noe selv lenger og det har blitt mer slag og spark, enn glede. Vi vil tilbake til samtalene rundt bålet, stillheten i sommernatten og se måne og sol vandre over himmelen i alle årstider. La oss få bli!»

Emla gikk fram og reiste han opp. «Jeg er ikke lenger den som bestemmer her på sletta. Det kan vi gjøre sammen. Velkommen er du. La oss tenne leirbålet og samle oss.» Utenfor kunne de høre at et lettelsens sukk gikk gjennom de som sto der.

Ikke lenge etter flammet bålet opp og røyken strakk seg like til Ravnetoppen som i gamle dager. Ravn bar fram fisk og kjøtt og snart duftet det av god mat og samtalen gikk rolig mellom dem alle. Ask fortalte om sine reiser i fremmede land og viste dem alle sine sår og merker etter mishandling og vold. «Visst er verden spennende, men jeg vil ikke ut igjen. Når jeg ble truet til å ta for meg av andres rikdom følte jeg meg bare så liten. Gjorde jeg ikke som de sa, så ble det min død. Jeg var alt for glad i livet. Jeg ville hjem, hjem til sletta og til dere. Nå kan jeg dø i fred.»

Det lille samfunnet i vika vokste for hver dag. Ungdommene flyttet inn i husene og startet opp med det de før hadde gjort. Fisk ble røkt og tørket, som kjøttstykker og fugl. Vinterforrådet ble fylt opp med bær og sopp. Alt virket fredfullt og rolig. Men de var under oppsikt av de som tidligere hadde levd der. En dag stormet det inn en hær av mennesker og krevde sin rett. Rett til all mat, rett til husene sine, fiskeplassene, båtene, redskapen og dyrene. Embla fikk fram ravnehammen og satte den på seg. Hun steg ut av huset med øyne som glødet av sinne. Med høyre hånd i luften ba hun dem være stille. 

«Hva vil dere her. Dere forlot alt uten å se dere tilbake. Jeg var deres herskerinne og dere ville ikke se meg. Vant dere gull og rikdom dit dere kom? Ble dere lykkelige? Hva kan vi gjøre for å få dere til å gå tilbake?» En av dem kom fram og han freste til henne. 

«Hersker? Du! Det har du aldri vært. Gi oss plassen og kom deg opp i hula der du skal bo til du dør, eller må vi drepe deg? Jeg ser dere har skjult Ask. Hans hode skal rulle innen kvelden og han skal gravlegges etter lover, før månen står opp. Overgi dere!» Han sto klar med et stort spyd og de bak han løftet sine redskaper til kamp. Igjen løftet Emla hånden og kappen falt av henne. «Her står jeg foran dere som jeg er. Om jeg tilbyr dere all rikdom vi har samlet gjennom tiden, går dere da?» De mumlet og rådslo før de ba henne vise hva hun hadde. Mange av dem hadde blitt godt opp i årene og de var redde for å sloss. Kunne de komme ut av det på en annen måte, var de villige til å forsøke. 

Embla og Ravn ba dem vente og så gikk de til hula for å hente skatten de hadde gjemt der oppe. Etter en stund kom de tilbake og bredte ut et teppe og la ut av de edle skattene. Det var smykker og ringer, beger og sverd, kopper og kar, piler, sølv i mengder og gullklumper. Nok en gang så Emla griskheten i øynene deres. «Om dere får dette, vil vi aldri se dere mer her på sletta. Da er denne plassen vår. Vi blir fattige, men dere blir rike. Men da har vi gjort opp en gang for alle. Ask får leve til han selv dør, og vi har mat på bordet.» De gamle nikket og mumlet rolig sammen. Så tok de teppet og brettet det sammen med herligheten i, bukket og gikk derfra i samlet tropp. Alle på sletta satt igjen med store øyne. De hadde fulgt det hele og forsto ikke hvor Emla hadde fått all rikdommen fra. Ask reiste seg og løftet hånden. 

«Den gangen Ravnhild levde var det andre tider. Nå er det deres tid. Skattene ble gitt til Emlas mor for at hun skulle gjemme det. Når tiden kom skulle de kjøpe seg fri fra trelldommen og bli frie mennesker som kunne dyrke jorda, leve i fred og slippe å dø fordi herskerinnen befalt det. Var du ikke på Ravnhilds parti, ble du utstøtt og mange ble drept fordi de protesterte. Et samfunn kan ikke leve på den måten. La det aldri bli sånn igjen. Jeg skulle vært drept og gravlagt med Ravnhild fordi hun eide meg. Kan man eie et menneske? Rikdommen dere så, var tatt i tokt og viking i andre land. Det er ikke noe være stolt av. Man blir ikke mett av gull og edle stener. Nå er vi frie og kan leve av det havet og jorden gir oss. Det er mye mer verdt enn alle rikdommer i verden. Hadde Emla og Ravn fortalt om skatten før, kunne det gått dem ille. Men i dag reddet de oss alle. La oss feier denne natten som vår første, og starte på nytt. Sammen er vi sterke.»

Hele natten satt de tett sammen ved bålet. Da solen igjen begynte å gi lys over Ravnefjellet sovnet Ask stille inn. De ville ære han som en høvding, med han hadde gitt beskjed om hvordan han ville ha det. Han skulle gravlegges i hula under fjellet. Sakte beveget gravfølget seg opp den bratte stien. Med taktfast sang uten ord strevde de seg inn i hula. Han fikk amuletten sin i hånden. Den inneholdt en hårlokk fra Frøya. Så fylte de opp hula med mose og mengder av stein. Til slutt gikk de til toppen og fant det lille lyshullet. Det tok tid å fylle, så det ble en ny kveld innen alt var klart. Ask hvilte tett ved fjellets hjerte. På utsiktspunktet tente de et bål og det lyste i dager etter dette. Sangen tonte ut over landskapet og det blandet seg med lyden av bølger mot land, fuglesang i trærne og vind som sveipte over sletta.

Om du lytter godt i dag vil du kanskje også høre det, et minne fra en annen tid, en sang og kanskje bruddstykker av en historie. I det sola går ned en kveld i vår tid, farges fortsatt av og til Ravnefjellet i Skjærviken gult. Det er som et gjenskinn av skatten som en gang kanskje lå der. Er det bare fantasien som leker med deg, eller hører du sangen i det kveldsbrisen beveger trekronene under fjelltoppen? Tåka danser over sletta der nede, og ravnene roper og stiger på sterke vinder mot nye høyder. Fra skyggene i det det mørkner, høres kanskje fantasiens trommer fra tidligere tider, fra de som levde i dette området i en annen tid. Ben mot stramt trommeskinn, duft av bål og stekt fisk blander seg med lydene i natten……

SLUTT

Om du besøker Ravnetoppen kan du selv titte inn under berghammeren og fornemme fortidens liv. Men forsøk deg ikke på å klatre innover i berget som i eventyret. Det er kun en smal sprekk der sikkert bare ormer, edderkopper og mus holder til. Det er ingen stor hule, annet enn i min fantasi. 

Utsikten er ganske lik fra toppen av berget i dag som før, selv om vannstanden i Hunnebonn har sunket. Mang en kveld har folk holdt utkikk fra toppen gjennom tiden.  Varder har blitt tent for å varsle andre og en borg har det også stått der en gang i tiden. Du kan selv se steinrestene den dag i dag.

Tenn en lommelykt i solnedgangen og tenk deg tilbake. Det får tiden nesten til å stå stille en stund, og vekker vår primitive arv. Tilbake i tid går tankene, til det som en gang var.

Bruk fantasien din og du ser kanskje et gjenskinn av en liten vakker unge som løper opp og ned den bratte stien fra Ravnetoppen. Slukk lyset og følg henne ned til sletta i tussmørket. Mosegrodde steiner fra gamle tider ligger der fortsatt og skaper en trolsk stemning. 
Lytter du, hører du kanskje ravnene krakse over fjellet som de alltid har gjort. Gammel og ny tid smelter sammen og skaper en historie som kan fortelles videre til neste generasjon. Historien om skatten på Ravnefjellet i Skjærviken.