Papirfigurer...

Så morsomt å ha tid til litt kreativt. Jeg har jobbet litt med noen figurer om dagen. Her ble det en dansende dame.

De som følger bloggen min, vet jo at jeg leker litt med papir og lim i blandt. Mye artig man kan lage for en billig penge. Nei, de tåler ikke all verden, men  det får heller være.

Til jul brettet jeg juletrær av bøker. Men det var da en fin kjole også? Ikke sant. Jeg la plast over kjolen, mens jeg prøvde meg fram. Når jeg synes figuren var ok, limte jeg den på toppen av boktreet. Det ble en dame med stor flette! Nå lurer jeg på om jeg skal male den i en eller annen farge, eller ikke?

Den første damen har hult skjørt, så der satte jeg et batterilys. Nå gleder jeg meg til kvelden for virkelig å se hvordan det ble.

Typisk, mislykka.....

Hva er det jeg sier? Mislykka var det ja. Utsprungen blåveis? Niks, kunn denne ene knoppen i hagen. I skogen var det var blader. Så var det kaken jeg skulle bake. Totalt mislykka. Den ville rett og slett ikke bli stekt. Alt var rått, så jeg fikk den ut av formen og stekte den ytterst ringen litt til, men godt var det ikke.
Jeg har ikke mengder av snøklokker som naboen.Mine løk vil slett ikke blomstre sånn. Jeg har bare noen få, men de er pene.Ute er de gjemt under en stor buske, så jeg tok de like godt inn, sammen med et par krokusknopper.
Det var tid for å pynte med fastelavnsris og fjær utenfor vinduet mitt. Men i den vinden vi fikk i kveld, er jeg redd at det ble helt mislykka. Jeg vet at i morgen blir det å lete etter oransje og blå fjær i lekeparken. Vinden var jo så sterk at jeg fikk ekstra fart da jeg gikk tur i kveld. Om turen var fin? Joda, den var grei nok, bortsett fra skoene jeg hadde kjøpt meg. Gnagsår på begge helene, så jeg tråkket ned helkappene og slet meg hjem på den måten. Sånn er det bare. Alt er slett ikke vellykket hos noen tror jeg. Nå setter jeg meg rett ned å strikker, for det går bra. Nettet lever sitt eget liv her, så jeg blir så lei. Det blir vel bedre når fiberen endelig kommer på plass om noen uker.God helg!

Pynt med egg.

Så koselig å pynte med egg.Til helga er det fastelavn og da er det jo fjær og dun på kvistene. Det passer fint med noen egg også.

Det er jo ikke første gangen jeg legger ut sånt som dette. Men det er gøy å farge litt egg med løk om man binder fast blomsterblader, garn eller plastnett på egget før man koker det i løkskall. Jeg blåste ut noen av eggene også i dag, så da blir det kake snart. Eggene jeg har blåst ut innholdet av, kan jeg gjemme fra år til år. Ser du stålullen? Jeg pusset vekk stemplene på eggene, for de tallene vil jeg ikke ha som pynt!

Nei, det er ikke påske på en god stund enda, men for meg er egg vår! I dag ble det litt lek med maten. Jeg fikk egg på brødskiven og egg til en kake av det jeg gjorde.

Alle hjertes dag!

                                                                              Her ønsker  jeg alle en fin ALLE HJERTES DAG!

En morgentur i det tåka lettet var vakkert! Når skogen hilste meg velkommen og solas stråler lekte. I sånne stunder er det godt å være til. Det var liv overalt, selv om det ikke alltid var så lett å oppdage. Lyden av svartspetten fikk meg til å oppdage den. Med rød hatt passet den vel til denne hjerterøde dagen!
Rådyrene var nesten usynlige der de stille vandret gjennom fjorårsgresset nede på sletta foran meg. Men plutselig oppdaget den ene meg, og så var den seansen over.
Som sagt, er det den hjertedag i dag. Jeg forsøkte meg på s`mores. Ikke helt min stil, men jeg er ikke glad i smeltede mashmellows på bålet heller.
Jeg vil nok heller ha ostekrem og sjokolade mellom pepperkakene. Men en s`more for hjertedagen var jo koselig å se på. Hva det er? En pepperkake med en stor mashmellow på, under grille i noen sekunder. På med en sjokoladebit og topp det med enda en pepperkake. Avkjøl bitttelitt, og så er det bare å kose seg. Jeg pyntet med tørre bringebør, melis og tørkede ringroser. Happy Valentine!

Lurven på Gaupeknatten

Gaupe! Bare ordet får meg til å sitre av spenning. Våre skogers løve, leopard eller tiger liksom? Gaupe er et fasinerende dyr, som jeg alltid har ønsket å se i naturen. Jeg har aldri  vært så heldig. Spor har jeg sett mengder av, og det er spesielt. Gaupeskrik i natten om våren er for meg som magi. Det er så stort synes jeg, at det gir meg lyst til å begi meg ut i de store skogene i timer. Om natten må man ut da, for å høre skriket, skriket fra en gaupe.... Du kan gå inn på NRKs arkiv Natur, og skrive inn "Skriket fra Juvlijuvet", for der kommer gaupeskriket i slutten av filmen. For meg er det mer som et rop enn et skrik, et rop for å spørre om det er andre gauper ute i natten.

Jeg skrev en gang et eventyr fra gaupeområdet jeg har vandret i mange ganger. Når man ikke ser gaupa, så kommer fantasien.
Bergtoppen der innenfor Stiklatjern i Båstad heter ikke Gaupeknatten for ingenting. Gaupa har holdt til der inne så lenge jeg kan huske. Stedet er virkelig det, men eventyr er eventyr. Jeg har forsøkt å dele det ved å få det trykt i den lokale avisen, men det var det visst ingen interesse for. Så værsågod, nå kan du lese, om du har tid og lyst.



Lurven på Gaupeknatten
Under den største grana ytterst på kanten av fjellet, satt han og så utover. Endelig var han på toppen av Gaupeknatten. Nå var det bare å vente. Han nappet av noen granskudd og knasket dem i seg. Det var forsommer, og barnålene smakte godt.
Der nede i skogbunnen så han elgen bevege seg rolig på myra, og en tiur spilte for seg selv borte ved tjernet. Han forsto at det kunne bli lenge å vente. Det var da mye fint å se på der nede, så det skulle nok gå bra.

Plutselig hørte han menneskesnakk, og håret reiste seg i nakken hans. Aldri hadde han vært så nær de lydene.  Vettskremt krøp trollungen enda nærmere granleggen og glemte nesten å puste. Bare de ikke oppdaget ham? Men de gikk fort forbi, stanset og beundret utsikten. Så forsvant de tilbake samme veien som de hadde kommet.
Han lå stille en god stund, før han vågde seg fram på kanten igjen. Da løp det et par mennesker nede på myra. Klærne var fargerike, så de var lette å få øye på. Lurven var sikker på at de ikke oppdaget ham og han følte seg tøff som et troll igjen. Fort kastet han en diger stein utover. Den landet noen meter foran menneskene på stien, og de reint hoppet i lufta av forskrekkelse. Lurven lo så han holdt seg for magen. Han var redd mennesker, men det var bare når de kom for nær. Han fortsatte å kaste stein ei stund. Troll kunne godt gjøre litt ugang hadde han lært, bare de ikke skadet noen.

Men så kom han til å tenke på hva han var der for å gjøre. Da nyttet det ikke å bråke. Han satte seg ned innunder grana igjen. Hele våren hadde han hørt skrikene fra Gaupeknatten, og nå ville han finne ut om det virkelig var gauper som kunne skrike sånn?
De andre trollene hadde ment han var for liten til å dra på tur alene. Gaupeskrik var så gjennomtrengende, at han kom til å gråte av skrekk, sa de. Lurven ville forsøke. Var han blitt stor, eller var han ikke? Men det ble litt kjedelig i lengden, så til slutt sovnet han.

Det var natt, men månelyst, da han våknet. Han hørte det skrike nede i fjellsiden så det gikk gjennom marg og bein på han. Hjelp, det var nært! Lurven smilte fornøyd. Det var som det skulle være. Han var på rett sted. Forsiktig smøg han seg fram og tittet ned i henget. Der så han dem tydelig. Akkurat det han ville se. Gaupeunger! Tre stykker hoppet og spratt rundt moren sin. De knurret, skrek og mjauet.  De var så vakre! Grus og stein trillet nedover fjellsiden idet de kravlet nedover. Moren kalte på dem, og to av dem fulgte villig med. Men den største, ville ikke gjøre som moren sa. Stadig hoppet og spratt han på egenhånd. Moren bet han litt i nakkeskinnet, og førte han tilbake til de andre. Men så var han på ville veier igjen, oppover mot Lurven gikk det i fullt firsprang. Plutselig mistet han fotfestet da potene hans vippet til en stor stein. Den begynte å trille nedover bergsiden. Fortere og fortere gikk det. Nye steiner løsnet og det ristet i bakken da steinblokkene dundret nedover. Lurven så vettskremt på at moren ble truffet. Der nede lå hun som død med steiner over ryggen.

Lurven fòr opp og gled på baken nedover i ura. Her måtte han hjelpe til og redde den lille familien. Uten tanke på at han kunne skade seg selv, akte han av sted i mosen. Han gikk kast i kast nedover. Gaupeungene skrek og det jamret så det ga gjenklang i fjellene omkring. En rev hev seg til siden og reddet skinnet, akkurat idet Lurven trillet fordi i en veldig fart. Så ble det stille.
Langt om lenge løftet Lurven forsiktig hodet opp. Han blødde fra nesa og på fingrene, men han var visst like hel. Ungene pep og skrek og slikket moren i ansiktet. Lurven klappet de små forsiktig for å trøste dem. Han stirret på den besvimte gaupa og gråt stille ned i pelsen på den. At ungen kunne være så dum? Da kjente han det ble vått på hånden sin. Tunga til den store gaupa slikket han forsiktig på de istykkerslåtte knokene. Hun levde! Med mye strev greide han å rugge på steinene, så han fikk dratt henne fram. Takknemlig lå hun der og så på han. Hun visste at hun var dødelig forslått. Det kunne han se i blikket hennes.

Lurven reiste seg opp og ristet litt forvirret på hodet. Han hadde vondt, men det kunne han ikke bry seg om. Han var stor nå og måtte vise det.
Forsiktig lirket han hendene innunder den forslåtte gaupa og løftet henne opp i armene sine. Så begynte han å gå mot Foksen. Ungene fulgte villig med. Det gikk over stokk og stein, myr og mo.
Snart var han oppe ved Geirmundhytta. Det luktet menneskeblod, men han hadde ikke noe valg. De små var altfor slitne. Forsiktig huket han seg ned ved inngangen og la gaupa forsiktig på steinhella som tjente som bord i hytta.  Hun mjauet jamrende, men la seg rolig ned. De små krøp inntil henne og begynte å spise. Lyden av svelging av melk, fikk Lurven til å tenke på mat også. Men han slo det fra seg. Nå gjaldt det å gjøre det varmt for den lille familien. Han skyndte seg av sted og hentet mose og noen grankvister. Det ble nok til å lage et leie til dem. Ikke lenge etter sov gaupene fredlig.
Lurven satt på utsiden med redde og vidt oppsperrede øyne, og hjertebank. Han sukket tungt og krøllet seg sammen for å holde varmen. Etter ei stund sov han også tungt.



Morgenen etter våknet han av at ungene klatret rundt på han. De mjauet og freste om hverandre. Han hadde alltid ønsket seg en katt, så han likte å kose med dem. Men så lokket moren på dem, og de skyndte seg inn til frokosten. Lurven ble sittende på utsiden og nyte morgensola. Han var for stor til å komme inn i hytta sammen med dem, og dyrene skulle da få matro.
Han spratt opp, for plutselig hørte han og luktet mennesker igjen. Fort smøg han seg av sted nedover den steinlagte veien. Der kom det noen gående oppover i rolig tempo. De brukte lysapparatet sitt både hit og dit. At de fotograferte, forsto ikke Lurven.

Han grublet bare over hva han kunne finne på, så de ikke gikk til hytta. Gaupa måtte få ro litt til, før han flyttet henne. Han knakk av noen greiner på ei gran, så det virkelig ga ekko i skogen av lyden. Han så de to stanset opp og lyttet. Bra, nå hadde han fått dem til å tro at det var en elg eller noe der. Menneskene smøg seg fram innunder kratt og greiner på jakt etter dagens bilde. Fort løp Lurven bort til stien. Akkurat der de hadde stått, la han en diger steinblokk. Så løp han lydløst litt unna. Da menneskene vendte tilbake til stien, ble de stående å måpe. Han hadde greid å skremme dem.  Bleke sto de der og studerte steinen. De så skremt omkring seg. ”Ikke et merke, du. Ikke et merke! Hvor kom den fra? Steiner faller da ikke ned fra himmelen heller? Om den hadde gjort det, så ville den ødelagt stien. Nei, dette er trolldom. Jeg vil hjem!”
De snudde og gikk nedover igjen, mens de virret med hodet, pekte og hvisket.

Sånn, nå fikk gaupene mulighet til hvile ei stund til. Han var fornøyd med seg selv, da han vendte tilbake til Geirmundhytta.
Han møtte hele familien i sola på utsiden. Moren var mye bedre og takket ham gang på gang, for at han hadde reddet henne fra den sikre død.
Lurven takket for seg, og ruslet hjemover til trollmors grøt. Han var sulten og glad.
Seinere på dagen satt trollfamilien og lyttet til skrikene fra gaupefamilien oppunder Knatten. Da Lurven fortalte hva som hadde skjedd, nikket de gamle til han. Han hadde blitt godtatt som voksen nå, og fikk respekt for hva han hadde gjort.

Kommer du en gang til Båstad og følger stien til Gaupeknatten en dag, kan du nok bli skremt av dyrenes lyder. Men det er sånn gauper lokker på hverandre og på ungene.
Skulle du finne på å følge stien opp til Geirmundshytta, så vet lokalbefolkningen å fortelle deg om den store steinen som plutselig lå midt på stien, for like fort å forsvinne igjen. Da vet du hva som skjedde, men du behøver ikke fortelle dem det, for alle vet at det bor troll i skogene oppunder Foksen.

Gratulerer med morsdagen...

Alle dager er verdt å feire, men i dag er det mor som skal markeres. Uten en mor, ingen oss, pleier jeg å si. Gratulerer til alle mødre.

Jeg sender en spesiell hilsen går til min mamma. Jeg vet du leser bloggen min! Håper du får en fin dag. Ses snart. Glad i deg!

Jeg bakte kake på lørdag, til meg selv.

Så gøy å pynte kake, at jeg måtte jo benytte anledingen til en marsipankake. Mine søte kommer på middag og spister kake med oss ,og jeg skal kose meg maks. 

Festdag.

I dag er det Samenes festdag. Da sier jeg gratulerer til alle samer!

Lyset og vinteren har vært som en fest de siste dagene. Frisk luft, snø og blå himmel er herlig.

Snøen la seg for noen dager, men nå er det meste borte. Enda jeg la over snødamen et pledd, så smeltet hun ned i løpet av natten.Så nå er hun borte for godt!

I dag skinner fortsatt sola og det er rimfrost der ute. Med min glasskule og nesten avblomstrede tulipaner, ble det fest over dagen!

Snøen la seg....

Endelig kom vinteren og la seg ned. Jeg måtte pynte den med litt blomster og minne den på at den ikke kunne ligge her å sove for lenge.

Jeg kan ikke noe for det, men litt snø var noe jeg ønsket meg. Jeg skuffet sammen en haug på terrassen og satte i gang med å finne snødamen!

Hun glippet med øyene, men så sovnet hun igjen.

En bitteliten stund kom sola, men den var ikke varm nok til å smelte noe som helst annet enn snøen omkring henne.

Jeg pyntet henne med tulipanene som var nesten avblomstret, og lot henne sove videre. For nå snør det igjen. Skal undre meg på hvor lenge hun blir liggende?

God dag 02.02.2020

Jeg fikk snø til burdagen min. Ikke mye, men bittelitt. Rett før midnatt dalte det ned så fint. Det lå til  ut på formiddagen, og så var det slutt. Tenk idag er datoen 02.02.2020! Et morsomt tall er det. Ute skinner sola som en skikkelig vårdag!

Gårsdagen var så koselig, med besøk av små og store i familien min. Kaker må til og denne her fikk roser.

Jeg fikk kjøpt meg noen silikonformer i fjor vår, og det gikk unna i en fei å lage roser.

Jeg serverte gryte med ris, ostefat og diverse. Til og med falafelboller fikk jeg forsøkt meg på denne gangen. Artig med noe nytt!

Så var det februar og ute på terrassen har jeg fått på plass primulaer i friske farger. Tror jeg skal ta en tur inn på skogen i dag, og se etter hestehov. Ja, det høres rart ut å si det, men det er jo en ganske rar vinter også. Men jeg nyter lyset og ingen glatte veier!

På igjen....

Så har jeg fylt år igjen og det er jo stort å få oppleve. Ikke et rundt tall, men et år til har jeg fått! Mange gremmes over alderen, og jeg er ikke så flink bestandig selv heller. Men rynkene forteller at man har levd. Når det er smilerynker og ikke sinnarynker, så er det jo greit. Man skal være glad for hvert år man får. Ikke kommer årene i reprise og ikke aner vi hvor mange år vi får tidelt. På igjen mot nye veier i livet, mot nye høyder og daler, på igjen i livet....
 

Kake ble det i går, og gjett om det smakte. I dag skal jeg pynte et par nye kaker. Ja, det er mange som kommer innom på kaffe denne helga, og da må jo godsakene på bordet. Føler meg heldig som kan samle store og små til prat og hygge.
Ute kom det litt snø i natt, men det meste har allerede smeltet. Men da ble det da snø i janaur i år også. I morgen er det februar. Det blir spennende å se hvilket vær den måneden har å by på! God helg til dere som leser her inne hos meg.

Huset på høyden....

HUSET PÅ HØYDEN
av Randi Lind

Det gamle huset var slitt av elde. Fortsatt svevde det en minnenes atmosfære over stedet. Hun smilte vemodig og fikset litt på det gråe håret. Møysommelig rettet hun ryggen og studerte hver bit av husets utside. Et vindu var knust og ei gardin viftet forsiktig ut igjennom hullet.

Innenfor kunne hun skimte en skygge. Noen beveget seg der inne i kvelden. Skyggen smøg seg sakte forbi det ene vinduet og lyden av trinn på knirkende gulv fikk det til å sitre i henne av spenning. Hun hadde tenkt seg inn, men nå ble hun stående å lytte. Vinden tiltok og en takstein deiset i bakken rett foran inngangen. Det var vel ikke lenger så trygt å gå nær huset, men hun ville det likevel. 

Himmelen ble sakte farget i oransje og rødt. En svarttrost fløytet i skogkanten. Mørket senket seg, og huset ble nesten som før. Ingen så lenger hvor slitt det var, ingen så det digre hullet i taket, ødelagt panel eller vinduer som sto og slo. Huset på høyden ble som en silhuett mot himmelen og lyset fra kveldhimmelen speilte seg i de vinduene som fortsatt var hele. Det skinte i dem og fikk det til å se ut som om det var lys der inne.

Hun snudde seg og gikk sakte hjemover. I kveld ville hun ikke inn. I dagslys ble det kanskje bedre. Hun hørte et tungt sukk. Sakte snudde hun seg og så inn i et utydelig ansikt som liksom trykte seg mot ruten i rommet mot øst. Et menneske? Hvem var dette? Forsiktig løftet hun hånden til hilsen, men den på innsiden hilste ikke tilbake. Spøkelse? Hun smålo for seg selv. De fantes bare i fantasien. I morgen skulle hun gå tilbake og utforske litt mer. Det var nok de gamle vindusglassene som oppførte seg annerledes enn dagens fabrikkproduserte glass. Det var sikkert kveldslyset som skapte fantasi i hennes hjerne.

Neste dag nærmet hun seg huset litt ærbødig. Ville hun se noe annet når solen skinte inn på de gamle gulvplankene? Hun åpnet døra og steg inn i gangen. Det knirket i gammelt treverk og huset liksom sukket av oppgitthet. Hun kvakk til da hun så seg selv i det utydelig, gamle speilet. Det var som om en skygge hadde lagt seg over henne. Alle rynker ble glattet ut. Bildet i speilet var mykt, ungt og vakkert. Øynene var milde, og fargene var som i et gammelt falmet foto. Hun smilte vemodig og grep tak i gardinen som blafret litt bak henne. Det var ei blondegardin, slitt og skitten, men likevel så vakker. Hun kjente tårene sakte renne ned over kinnene. Minnene bredte seg i kroppen hennes. Hun følte at hun møtte seg selv i en yngre versjon. En gang skulle dette ha blitt hennes hjem, men sånn ble det ikke. En gang hadde hun stått der i gangen, lykkelig og klar for å treffe han hun skulle gifte seg med. Hun hadde prøvepyntet seg som brud og smilt til kjærligheten. Men sånn ble det ikke. Han likte ikke huset etter hennes besteforeldre. Det var for avsides og for gammeldags for han. Hun elsket han og godtok det. Sammen flyttet de inn i en leilighet nede i byen. Huset beholdt hun som en slags hytte. Han ble aldri med dit. Hun var der når han dro på sine jakt- og fisketurer. Stillheten og klokka i stua som tikket så høyt, ga henne ro. Nå hadde klokka stilnet, og huset var snart historie.

Hun var enke på femte året. Drømmen om å gjøre i stand huset på høyden, hadde hun avsluttet for godt. Men en siste gang, måtte hun gå en runde der inne og tenke tilbake. 

Hun ristet irritert på hodet og gikk inn i det lille kjøkkenet til høyre. Bordet med de to hjemmelagde stolene sto der fortsatt, og foran vinduet vippet to greiner med løytnantshjerter fra et syltetøyglass. Dette var ikke en drøm?

Gjennom det åpne vinduet duftet det av syriner. Hvem var i huset? Ikke et spøkelse i hvert fall. Gulvet var feid siden sist hun hadde vært der. Det brant i den gamle vedovnen og kaffekjelen sto og kokte. Hun tok av seg skjerfet i halsen og brukte det som gryteklut. Så løftet hun kjelen av varmen. To kopper sto på benken. Helt selvfølgelig helte hun opp kaffen og så på dampen som steg og sank.

I døra mot kammerset, sto plutselig en ung pike. Håret hennes var lyst og halvlangt. Hun hadde på seg en hvit blondekjole. Hun nikket forsiktig og strakk fram hånden til hilsen. «Eva», sa hun stille. «Olga», svarte den gamle. De holdt hendene til hverandre litt lenger enn nødvendig og så på hverandre. «Kaffe?» spurte Olga, og skyndet seg å gi henne en av koppene. Så satte de seg ovenfor hverandre ved det lille bordet og så ut av vinduet sammen.

Lenge satt de stille og bare lyttet til husets lyder, vinden som lekte med greinene på utsiden og en svarttrost som sang sørgmodig. Eva sukket og blåste litt på den glovarme kaffen. 

«Han vil ikke! Kurt, kjæresten min altså. Jeg fortalte han det, men han bare gikk! Her føler jeg meg hjemme, selv om jeg aldri har bodd her. Jeg sov i den gamle uttrekkssengen der inne i natt. Så vakkert sengetøy! Hva skal jeg gjøre nå? Jeg så deg i går kveld. Du liker deg her du også skjønner jeg?»

Olga bøyde hodet og smilte vemodig. «Her har hjertet mitt sitt hjem. Jeg har alltid lengtet tilbake. Nå er reisen min snart slutt. Livsreisen altså, men huset vil for alltid være en del av meg. Nå har tiden gått for huset og det er vel ikke mulig å redde restene. Men den som vil, kan. Vil han ikke? Hva da? Du bør vel gi han en sjanse.»

Eva sukket. «Min onkel skulle kjøpe dette huset av en gammel dame nede i byen. Jeg sa jeg ville ha det, og han sa det var greit. Nå, blir det mitt. Men jeg kan ikke bo her uten kjæresten min. Uten å rette opp alt, vil det falle ned over meg. Jeg var så dum at jeg gikk bak ryggen hans. Her er jeg da, i mitt luftslott. Jeg vet at jeg ikke kan møte en vinter med hull i tak og vegger? Jeg får si ifra til onkel at det ikke blir noe av.» 

Olga la hånden sin over Evas. «Kanskje jeg kan hjelpe deg? Huset er faktisk mitt. Det er etter mine besteforeldre. Jeg har ingen barn eller barnebarn som kan overta, derfor skulle jeg selge det. Så det var onkelen din som ville kjøpe det av meg? Jeg tenkte det kunne rives for å gjøre plass til nye tider. Et nytt hus på denne plassen, måtte jo bli fint, men du vil beholde mye av det som er du?»

Piken smilte vemodig. «Jeg vil ha den gamle stemningen som sitter i veggene. Man får ikke fram det i et nytt hus. Jeg forsøkte å forklare hva jeg tenkte, men Kurt sa ikke et ord. Da telefonen hans ringte, var han mer opptatt av den, enn meg. Med telefonen mot øret vinket han og nesten løp i fra meg. Han har vel sin stolthet, og vil gjøre ting på sin måte.»

Olga smilte og drakk små sluker av den glovarme kaffe. «Kurt? Er det Kurt Hansen?»

Hun nikket og så ned på hendene sine. Tårene dryppet og trillet over fingrene hennes.

Ikke lenge etter var Olga på vei ut av døra. Hun ba Eva vente og vinket, før hun forsvant nedover veien. Ikke lenge etter var hun tilbake med ståltråd, bindtråd, sytråd, tang og saks. Hun beordret piken ut i blomsterengene og sa hun skulle plukke så mange markblomster hun kunne bære. Uten et ord gjorde hun som den gamle sa. Olga satte seg på trappa foran huset og sorterte blomstene etter farger. Ståltråden ble formet til en krone og så festet hun blomster helt til den var dekket av dem. Eva fikk kronen på hodet og sammen gikk de inn til det gamle speilet i gangen. Nå stemte liksom bildet. Olga titter fram bak den vakre piken og nikket. 

«Nå har en ny tid startet her i huset. Om du stiller deg i utgangsdøra, er jeg sikker på at du snart blir fanget opp av to sterke armer. Ja, Kurt venter på deg. Han har noe å fortelle, vet jeg.»

Eva rødmet da hun så Kurt komme oppover veien. Han bar med seg en på en stor bukett av markblomster. Eva stilte seg i døra, og skritt for skritt gikk han mot henne. Ikke lenge etter lå han på kne.

«Så vakker du er. Du er jo allerede klar, med brudekrone! Jeg elsker deg og er sikker på at du vil si ja. Men jeg spør likevel. Vil du gifte deg med meg?»

Hun nikket og svarte gråtkvalt ja. «Men Kurt. Hvorfor gikk du, når du elsker meg?» 

Han reiste seg og holdt henne tett inntil seg. «Vi har en hemmelighet tante Olga og jeg. Ja, hun er tanten min. Selv om det vil koste oss mye å reparere det, så er jeg er så glad du ville kjøpe dette huset. Da vet jeg at du vil like deg her! Når alt er klart, holder vi bryllup.»

Han løftet hodet og smilte. «Du er invitert tante. Tror du ikke jeg ser deg der du står og lytter! Tenk at du kunne tenke på å selge huset, uten å spørre meg. Jeg ble skikkelig lei meg, men for en lykke, at det var kjæresten min som skulle være den nye eieren. Hun er litt av en luring den dama!»

Han kysset Eva og lo! «Tante ringte meg i går da jeg var hos deg. Hun fortalte at huset skulle selges, og at jeg ville arve alle pengene for det! Men jeg ville heller ha huset, så det blir ikke noe salg til din onkel.»

Året etter sto huset på høyden der, i ny skrud. Ved midtsommer pyntet Olga Eva til brud. Naboer, venner og familie var invitert til sommerfest på slåtteengen. Som en drøm fra gamle dager sto Eva der i bunaden sin, med brudekrone av markblomster og hvite blonder som slør.

Noen dager senere var Olga igjen på vei opp til huset på høyden. Vinduene liksom blunket vennlig til henne nå. Idet kveldssola var på vei ned, ble huset som lysende. Hun kjente at ringen er sluttet. Huset som nesten var i kne, hadde reist seg igjen, og varmet de som bodde og levde der. Nå kjente hun fred i sjelen. Huset vil romme noen som elsker hverandre. Snart ville det nok springe småfolk over de nyoppussede gulvene.

Hun satte seg på trappa og tok av seg skoene. Føttene ble litt kalde mot steinene, men det var godt. Fra kjøkkenet hørte hun Eva skramle med kaffekoppene. 

I stillhet satt de senere sammen og så på solnedgangen og smilte til hverandre. Kurt slo gresset med ljå langs veikantene, og svalene sveipte over dem i kvelden. Alt var som det skulle være. Olga lukket øynene og smilte over gamle minner. Nye minner ville flettes sammen med gamle og ville skape tanker og irrganger for kommende slekter. En liten tåre trillet ned over kinnet hennes. Eva så det, og strøk den vekk med fingeren sin. Mørket senket seg og lyden av ljåen stilnet.

Det var fred over huset på høyden. Det sukket som av tilfredshet i de gamle sammenføyningene. Gammel og ny tid smeltet sammen og en mild vind beveget en blondegardin foran speilet i gangen….

Om å bry seg.....

Alt var grått, håret er grått og humøret er grått. Hun var helt ferdig.....Avblomstret.....Sommeren hadde vært så deilig. Ansiktet fikk farger, hun var i form og humør. Livet lekte og hun synes hun var vakker. Men så kom høsten, plutselig.....Fargene bleknet, tankene ble mørke og hun kjente at hun ble mer og mer trist. Til slutt sto hun til knærne i gjørme og gråt over seg selv. Kronblad etter kronblad forsvant med vinden, og følte seg forlatt og ensom.

Bare blomsterknappen på hodet lyste litt i den regnfulle dagen.Knappen ble mørkere i fargen etter som dagene gikk, og til slutt hang den ned over ørene hennes som et oransje tørkle.Stille sank hun i kne og ga opp.

Men hun hadde noen omkring seg, som brydde seg. Skjærene kom innom. Hvite og svarte som de var, mente de at det ikke gjorde noe om hun ikke lenger hadde så mye farge. Hun fikk et par fjær i gave til å pynte seg med og en vingeklapp, før fuglene fløy videre.
Skjærene skrattet og skrek til alle de møtte om den stakkars prestekragen som lå i søla og ikke ved egen hjelp kunne komme seg opp. En etter en kom mange innom. Hun fikk fjær av både nøtteskriker og finker, korsnebb og  gulspurv. En dompapp forærte henne nok dun til en kjole.

Hun rette seg opp og kunne ikke annet enn å smile. Hun dro litt i blomsterknappen på hodet og dyttet fjær etter fjær innunder kanten. Av noen fikk hun et par varme votter, andre ga henne klem etter klem, noen hadde litt mat og andre en sang. Snart følte hun seg ikke grå lenger. Hun rettet seg opp og danset. Det gikk virkelig an å blomstre i januar, selv uten egne kronblader. Det gikk an å skifte fokus og tenke framover. Alene hadde hun ikke klart det, men sammen med de andre, ville de garantert møte en ny vår med nye kronblader, nye fjær, grønt gress og solskinn.
Det er januar, men det går mot lysere tider....

Besøk...

Noe å søtt! Jeg så plutselig en mus på utsiden av vinduet mitt. Jeg løp etter kameraet og knipset i vei.

Ikke alle bildene ble klare, for den musa var det liv i. Den hoppet avsted i vill fart til stadighet. Jeg tror det må være en skogsmus.

Festlig å få studere den litt.

Den hadde plukket av nesten hvert eneste bær på rognebærkransen min, og gjemt de i bunnen av  en blekkpotte.

Jeg skjønner jo at dette kan være fristende for en mus! Men nå er halmdame med kornpynt, gresskrone med aks og all rognebær båret ned til kompost.

Musa har sikkert holdt på der noen uker. Den er ikke alltid så lett å se, der den fort gjemmer seg i skyggen. Men mus nær døra mi kan jeg ikke ha, så "maten" ble flyttet ut i hagen. Alt ble feid og ryddet inne ved veggen, og så håper vi det er musefritt framover.

Litt grankvister og et par dompaper får være pynt, til det blir tid for annen der ute.

Litt av hvert....

Så er vi halvveis i janaur, og det går mot lysere tider. Det merkes allerede for dagene har blitt lengre.Snø har vi ikke her hos oss, men vakre solnedganger blir det innimellom.

En dag fikk jeg bilde av en stein, som så ut som et hjerte. Hele steinen var dekket av grønn mose. Myk og vakker var den , mot den harde steinen under. Sånn er det vel med mennesker også. Noen virker så harde, men er myke som smør inni deg. Andre er så myke utenpå, men har et hjerte av stein. Vi blir lurt av overflaten. Noen har vært harde så lenge, og liker det ikke lenger. Når myke, vennlige hender klapper litt på hjertet, smelter de som troll i solskinn. Det er ikke alltid utsiden av et menneske sier hvem de er. Det gjelder å bry seg om hverandre, se hverandre og gi varme til kalde hjerter. Jeg er sikker på at da blir det fint å leve. Glade hjerter vil banke i takt……

Etter jul har jeg ryddet litt i alt mulig. Servietter ga meg ideer. Med ståltråd, lim og fingerarbeide, så blir det vel et eller annet av dette også. Vi får se, for det tar tid, mellom hvert lag som skal tørke.

Strikke litt har jeg også gjort, men jeg har ikke størresle 45 i sko! Da får det bli ei julestrømpe til neste jul tenker jeg. Fint mønster var det da. Jeg har begynt på et par som er mindre, så sokker blir det.

Noen dager regner det, andre dager skinner sola. Januar har gitt oss litt av hvert. Nå er det bare spennende å se hva resten av denne måneden vil gi oss av vær og opplevelser.