Adventshistorie 11, En gnist av juleglede....

11

Drømmen var det som kom. Hun kastet seg rundt i søvnen og plutselig var hun tilbake i gammel tid igjen. Et stearinlys blafret på nattbordet og teppet lå tungt over henne. Ullteppet under henne stakk litt, selv om hun hadde tykk flanellspysjamas på seg. Hun ble liggende å stirre inn i den lille stearinflammen. Det kom lyder fra kjøkkenet nede. Det var veldig lytt. De skramlet med kaffekjelen og døra gikk opp og igjen. Det var morgen og dagens sysler hadde startet for foreldrene. Tuva stakk føttene ut i rommet og grøsset. Det var iskaldt. 

Fort fikk hun på seg de tykke raggsokkene som lå på stolen ved senga. Hver morgen tente mor i huset lys hos dem ved daggry, så de skulle se å gå ned trappa. Hun grep lysestaken og holdt hånda foran flammen, så den ikke skulle slukne så lett. Akkurat idet hun satte foten på det øverste trinnet, skjedde det. Sokkene var glatte, og hun suste ned trappa på ryggen. Hun kjente stearinen fra lyset brant inn i hånda, før hun besvimte.

Da hun våknet til igjen, lå hun i gangen hos tante???? Hadde hun gått i søvne? Kroppen verket som om hun hadde fått juling og hånda sved. Det piplet blod fra et stort sår på håndbaken. Det lå glassbiter overalt rundt henne. Den store urna som hadde stått ved enden av trappa var knust. Hun forsøkte å reise seg opp, i det tante forskrekket kom løpende fra stua.

«Men kjære vene, hva er det som har skjedd? Er du like hel? Blås i den vasen, den er ikke viktig nå.» Forsiktig ble hun ledet inn i stua. Tante stelte såret hennes, og holdt om henne. Tuva synes det var så godt at hun begynte å gråte. Hun hadde vært så urolig for å være her, for mamma og for alt ukjent. Akkurat nå følte hun nærheten til tante som noe godt. Gråte kunne hun gjøre uten at noen reagerte. De trodde hun gråt fordi hun hadde slått seg.

Fortsetter....

Adventshistorie 10, En gnist av juleglede....

10

Tuva listet seg ned trappa. Hun hørte tante og onkel inne fra stua. De lo og tøyset, som de pleide når ungene hadde lagt seg. Skulle hun si fra at hun gikk ut tro? Ville hun få lov? Hun kunne jo skylde på at hun ville gå ut å tenke litt for seg selv, nå da det gikk bedre med mamma. Som sagt så gjort.

Tante løftet på øyebrynene, men nikket. 

«Ikke bli lenge da Tuva, og si til meg når du kommer inn igjen er du snill. Jeg liker ikke at du er ute alene i mørket. Jeg har jo lovet å ta godt vare på deg vet du!»

Tuva ble stående ei stund på trappa først. Katten kom og smøg seg rundt beina hennes, og hun bøyde seg ned. Hun klappet den, mens øynene hennes vendte seg til mørket. Hun så en liten bevegelse av noe borte ved det store eiketreet. Rolig gikk hun likevel ned til låveveggen. Der tok hun opp lua hans, og dreide den rundt noen ganger, før hun satte den på seg. Det gikk ikke mange minuttene før lua var av. Han var der med det samme. 

«Jaså, du måtte komme da? Tro ikke at du skal få lua mi.»

Han dro den nedover ørene og lo til henne. Hun var like rask, og slik holdt de på ei stund. En gang hadde han lua, så var det hennes tur. Til slutt rullet de rundt i snøen, og hun skrek for det ble iskaldt på ryggen. Gjett hvem som dyttet snø oppunder genseren hennes? Snart var de fulle av snø begge to. Plutselig tok Ole et godt tak rundt ansiktet hennes og kysset henne. Forundrer gjengjeldte hun kysset og lå helt stille. Like fort som kysset hadde kommet, spratt han opp og gikk. Han børstet av seg med lua, mens han småsprang fra henne. Ved enden av låven snudde han seg og vinket.

«Hei da, ser deg i morgen om du tørr!» Så var han borte.

Tuva ble liggende i snøen ei lang stund. Hun slikket seg på leppene, og stirret inn i mørket. Var det mulig å bli så fort forelsket? Hun ønsket natten var over, men den hadde ikke begynt engang. Hun ristet på hodet, reiste seg og gikk inn for kvelden.

Da hun igjen lå under dyna, undret hun seg på hva som nå ventet. Gnisten i henne hadde begynt å gløde. Den varmet henne der inne i hjertet. Hva ønsket hun helst å oppleve?  Drøm, eller virkelighet? Drøm, eller…….

Fortsetter....

Adventshistorie 9, En gnist av juleglede.....

9

Da alle tre stanset nede ved bekken, lo de godt til hverandre. Gladgutten fortalte at han het Ole. Han bodde på nabogården. Mats hadde selvfølgelig avtalt med han på forhånd, så hun var lurt. Tuva var bare glad til, for dette var spennende. Resten av kvelden sprang de om kapp opp, akte bakken ned, dyttet hverandre, kastet snø og lo. Hun hadde ikke ledd så mye noen gang, trodde hun? 

Det var så deilig å føle at hun levde. Mamma var operert og ville sikkert komme hjem til jul. Selv om de skulle feire høytiden hos tante, ville de sikkert få det fint. Tantes familie var greie nok de, bare hun ble kjent med dem. Fetteren Mats var morsom å være sammen med. Det var ikke fy skam at han hadde en kjekk nabo heller! Ole var like lys som gutten fra det gamle huset i drømmen. Han var et år eldre enn dem, og dermed liksom mer voksen i kropp og sinn. De avtalte å møtes alle tre neste dag, så da de skiltes, var det med et smil om munnen.

Da Tuva litt seinere satt og så ut av vinduet i rommet sitt, så hun han igjen. Akkurat som i drømmen, sto han ved låveveggen og tittet opp mot henne. Ruta var ikke full av rim nå, så hun var nok godt synlig. Hun vinket ned til han, så krøp hun smilende under dyna og slukket lyset. I morges hadde hun bare ønsket å sove videre, men nå ville hun være våken. At det gikk an? Så forandret alt hadde blitt i løpet av dagen. Det smalt en snøball i ruta. Var det han? Sto han der ute fremdeles tro? Hun listet seg bort til vinduet, og tittet forsiktig ut. Han var ikke der lenger, men der han hadde stått, lå lua hans igjen. Hadde han glemt den med vilje? 

Skulle hun kle på seg igjen og gå ut?

Kanskje det ikke ville bli så kjedelig her likevel?

Fortsetter...