Adventskalender, del 11

11 

Katten hadde løpt sammen med nissen til det gamle huset og mjauet alt den kunne. Jul åpnet forsiktig døra og inn gikk de begge to. De la seg til rette på saueskinnet foran ovnen og Jul strøk katten over den fuktige pelsen. Lenge stirret de bare inn i flammene og koste seg. De passet så fint sammen. En hvit katt og en hvit nisse.

Dagen etter skinte sola. Olga var ute og lette etter katten, men hun så også etter den lille gutten. Han vinket ivrig da hun kom.  

«Mamma sier at jeg ikke får snakke med fremmede, men jeg kjenner jo deg. Nesten. Hva heter du? Mamma sa du måtte bli med hjem, så hun fikk hilse på deg. Vil du det? Vi kan være venner alle tre.»

Sammen åpnet de ryggsekken hennes og plukket fram kalde vafler med brun ost på og en flaske med saft. Per smilte og klappet i hendene. «Du må være en bestemor du, som vet hva jeg liker!»

Olga rødmet og smilte vemodig. Uten å tenke fortalte hun ungen om sitt savn etter familie. Ikke lenge etter hadde hun to myke hender rundt halsen og hun fikk en hard klem. «Min bestemor kan du få være og bare min. Jeg har ingen bestemor fra før jeg! Du passer akkurat! Jeg har ikke pappa heller. Han ble visst bare borte en dag. Men det finnes sikkert en som vil bli pappa for meg også, pleier mamma å si.»

Katten kom i full fart da han hørte Olga snakke. Den fikk klapp fra både små og store hender og var lykkelig. Da Per gikk hjemover tok Olga nok en gang en tur opp til huset.

Hun åpnet døra og steg inn i gangen. Hun kvakk til da hun så seg selv i det utydelige, gamle speilet. Det var som om en skygge fra tidligere hadde lagt seg over henne. Bildet i speilet var mykt, nesten ungt og vakkert. Øynene var milde og fargene var som et gammelt falmet svarthvitt foto. Hun smilte litt trist og grep tak i gardinen som hang foran vinduet i døra. Det var en blondegardin, slitt og skitten, men likevel så vakker. Hun kjente tårene sakte renne ned over kinnene.

Minnene bredte seg i kroppen hennes. Hun følte at hun møtte seg selv i en yngre versjon. Dette skulle ha blitt hennes hjem, men sånn ble det ikke. En gang hadde hun stått her i gangen, lykkelig og klar for å flytte inn. Hun hadde liksom prøvepyntet seg som brud med en blondegardin og smilt lykkelig. Men sånn ble det ikke. Han ville ikke bo i det gamle huset, for han hadde et stort, nytt hus selv. De giftet seg og flyttet inn der sammen, og selvfølgelig hadde de hatt det koselig. Dette huset ble stående tomt etter det. Hun var innom av og til, men det var ikke som før, etter at de hadde tømt det for verdier.

Hun ristet irritert på hodet og gikk inn i det lille kjøkkenet. Hun skvatt til da katten kom i mot henne. Nissen hadde for lengst gjemt seg under bordet.

Fortsetter....

Adventskalender, del 10

10

Gutten så på henne og lo. Han hadde mistet mange av tennene sine, så han kunne ikke være så liten som hun først trodde. 

«Hei damen! Jeg kan veien tilbake, ellers hadde jeg ikke gått hit. Ser du der nede?» Han pekte og smilte. «Der går veien. Det er ikke langt i det hele tatt. Tror du jeg leker? Det gjør jeg vel ikke. Jeg hviler. Når man har gått tur, så blir man sliten. Jeg har gått langt. Helt opp til det gamle huset og hit ned. Nå måtte jeg hvile. Det er så kjedelig, for mamma bare jobber. Jeg liker meg her i skogen. Vi pleier å gå hit å grille pølser av og til. Vet du at det har vært en bjørn her en gang? Derfor heter det Bjørnelia.» Han la hodet på skakke og studerte Olga fra topp til tå. 

«Du kan godt å sitte ved siden av meg. Det er plass!»

Hun tok av seg ryggsekken og dumpet ned i mosen. Jammen var det godt hun hadde tatt på regntøy og at hun fortsatt var myk i alle ledd og lemmer. Det var lunt og fint der de satt. Lenge satt de der bare stille og lyttet til naturens lyder. Per dyttet til henne og hvisket.

«Hører du? Skogen synger så sørgmodig. Tror du den er lei seg for noe? Kanskje den er alene sånn som jeg i blant? Er du ensom? Nå er vi to, og det er koselig. Har du med mat i sekken?»

Ikke lenge etter hadde Olga plukket fram det hun hadde. Et eple, et lite ostestykke, en boks med noen knekkebrød, en flaske vann og litt spekeskinke. Hun smurte på et knekkebrød til dem hver. Per fikk låne kniven å dele opp osten i skiver på en trestubbe. Forsiktig skar han skive etter skive. Han konsentrerte seg veldig og gjorde grimaser med ansiktet for liksom å hjelpe til.

«Mamma lar meg aldri bruke kniv. Hun sier det er farlig. Men hvordan skal jeg lære det om jeg aldri får forsøke? Du er snill!»

Per fikk låne trekoppen hennes og var veldig stolt, selv om det bare var vann de drakk. Olga drakk av flasken, og kjente at hun slappet av med denne ungen. 

Plutselig spratt han opp. Katten hoppet forskrekket til siden. «Nå må jeg gå, for snart kommer mamma. Jeg kan ikke klokka enda, men jeg så akkurat bussen der nede på veien. Nå kommer hun. Ha det. Ser deg i morgen!»

Ungen ga henne en klem før han løp nedover stien som slynget seg i lyngen. Så var han borte.

Olga satt igjen med et smil om munnen. Hva hadde skjedd? Plutselig kjente hun at hun gledet seg til neste dag. Selvfølgelig skulle hun legge veien innover skogen igjen da. Men hvor ble det av katten?

Fortsetter....

Adventskalender, del 9

9

Natten hadde vært varm og god for nissen som sov i kjøkkenet. Da han våknet, glødet det fortsatt i peisen. Olga hadde for lengst gått hjem. Han slengte inn en pinne til. Flammene danset og han løp opp trappa og hentet det brune saueskinnet fra loftet. Han la det på gulvet, satte seg godt til rette og koste seg. 

Tankene jobbet i hodet, men ute hadde det begynt å blåse hørte han. Noen greiner piske på vinduet og regnet plasket ned i snøen. Han så ut av vinduet og ble helt forskrekket. Nesten all snøen er borte. Nå ville jo alle se han, om han gikk ut. Han hadde lært å gjøre seg helt usynlig, men han visst også, at om han gjorde det for ofte, kunne han bli usynlig for alltid.

Nede ved gården så han noe hvitt som beveget seg. Var det flere som hadde mistet fargen? Samtidig var det noen som trampet av deg ute i gangen. Han løp opp på loftet igjen og gjemte seg under den lille senga. Men det kom ingen inn denne gangen.

Det hvite nede ved gården var en katt. Den likte ikke at det regnet, så den løftet potene høyt og trippet fram og forsøkte å finne tørre steder å sette ned bena. Bak han kom Olga. Hun mente han trengte å lufte seg litt selv om det var dårlig vær. «Pelsen din tåler vann skjønner du. Alle trenger litt trim hver dag. Kom igjen! Snart er vi inne igjen og kan kose oss.»

Hun hadde tenkt seg en tur ut i skogen etter noen kongler. Litt naturlig julepynt måtte hun ha. Huset hennes var moderne og fint, men hun trengte litt annet for å få det koselig. Hun sukket og tenkte. Som hun savnet sine! Mannen hennes døde for mange, mange år siden og noen annen familie hadde hun ikke hatt. Naboene hilste, men det var ikke mer enn det. Egentlig var hun ganske sjenert selv, og følte seg mange ganger som usynlig.

Særlig når det nærmet seg jul, kom tankene. Tenk så mange de hadde vært før. Alle venninnene, naboungene, gamle tanter og onkler, besteforeldre og skolevenner. Drømmen om å bo i det gamle huset streifet henne igjen. Jul og barndomshjemmet ga et stille vemod. Men det gikk ikke å bo der for henne. Ikke orket hun å måke snø selv, og hun følte seg så trygg der hun nå var. Varme i gulvene var det også. Hun smilte og tittet opp mot huset på høyden. Katten svinset litt hit og dit og gledet seg til å komme inn snart. Plutselig oppdaget den noe mellom trærne. Glemt var vann og regn. Halen sto rett opp og han kom seg raskt framover.

Olgas ryggsekk ble fylt med kongler og litt mose. Hun søkte lenger og lenger inn i skogen og vandret veier hun aldri hadde tenkt. Katten så hun ikke noe til, men stadig skimtet hun noe hvitt mellom trærne? Hun ble så nysgjerrig. Var det katten? Uten at hun forsto det, så ledet den hvite nissen henne fram dit han ville hun skulle gå.

Inne mellom trærne oppdaget hun plutselig en liten gutt. Han hadde en søt oppstoppernese med fregner, og på seg hadde han fargerike klær som skikkelig lyste i det dunkle lyset. Stille satt han der på bakken og koste med katten hennes. Olga gikk forsiktig nærmere og smilte til han. «Små unger skulle vel ikke være ute alene på denne måten? Leker du her du da? Finner du veien hjem igjen selv eller?» 

Fortsetter....