Adventskalender, del 13

13

Olga la hånden på armen hennes. «Alle mine kjære er døde, og jeg er ganske alene. Dette huset er etter mine besteforeldre, men jeg bodde her som liten med mine foreldre. Jeg har ingen som kan overta, derfor vil jeg selge. Tenk om noen som virkelig liker plassen kunne bo her? Jeg trodde det måtte rives, for å gjøre rom for nye tider. Et nytt hus på denne plassen kunne jo bli fint, men du ville beholde mye av det som er du kanskje?»

Nina nikket, og nå var det hun som fikk tårer på kinnene. «Jeg har ikke så mye penger, men jeg tenkte jeg kunne spørre om å få leie det. Jeg sparer til hus, men det er ikke lett. Huset vi leide på Vestlandet forsvant med flommen i høst. Alt jeg eide er borte. Søsteren min overtok barndomshjemmet vårt for noen år siden. Men det vet du jo, de bor rett ved deg, nede på gården. Jeg har ikke så stor familie jeg heller lenger, men jeg er glad jeg har søsteren min. Hun ordnet plass til oss med en gang etter ulykken. Jobb fikset hun også, på sykehuset her. Jeg er utdannet sykepleier.» Hun så foran seg og tårene trillet.

«Det er fryktelig å miste alt, men vi reddet livet, og det er det viktigste. Gutten min har blitt redd for elver og vann etterpå. Dette huset ligger jo så trygt på høyden. Her kunne jeg gjerne bo.»

Olga ble stille for en stund. Hun klappet og klappet på armen til den unge piken og svelget gråten sin. «Klart du kan leie dette. Jeg skal få dem til å skru på vann, strøm og varme med det samme jeg kommer hjem. Men en ting. Kan jeg få lov til å besøk deg av og til? Jeg er så glad i denne plassen. Du må ikke tro jeg skal komme hver dag og forstyrrer deg. Jeg vil bare gå litt omkring i hagen, eller sitte på trappa kanskje? Du er Nina du da? Barnebarnet til Ivar og Johanne?»

I det samme gikk det i gangdøra og plutselig sto Eva der. Hun rødmet og ba om unnskyldning for at de hadde trengt seg på. Men Olga bare smilte og reiste seg. «Nå går jeg hjem Eva. I skapet står det et krus til, så ta deg en kopp kaffe sammen med denne søte piken. Kos dere så lenge dere vil. Nå skal jeg ordne opp med en gang!»

Eva sto der med munnen åpen. Hva var dette? Alle i nabolaget sa at Olga aldri var hverken blid eller vennlig? Hun bare nikket til hilsen når de møttes og gikk videre. Da Nina fortalte hva som hadde skjedd, begynte de å le. De klemte hverandre av glede. Endelig hadde de noe fint å se fram til. De tisket og hvisket, kniste og danset rundt i rommene. Mange av de gamle møblene sto der, og Nina planla allerede hvordan hun ville ha det. Nå var det bare å vente til det var klart med strøm og vann.

Men under den lille sengen oppe på loftet gråt den hvite nissen sine bitre tårer. Nå måtte han flytte. Kanskje han ble nødt til å sove i skogen alene. Hvorfor ble ingenting som han ønsket.

Adventskalender, del 12

12

Bordet med bestefars hjemmelagde stoler sto der fortsatt, og foran vinduet vippet to greiner med furu fra et syltetøyglass. Dette var ikke en drøm? I rommet duftet det julekrydder. Hvem var i huset? Ikke et spøkelse i hvert fall. Gulvet var feid siden sist hun hadde vært der. Det brant i den gamle vedovnen i stua og en kaffekjele sto og kokte. Hun tok av seg skjerfet i halsen og brukte det som gryteklut. Så løftet hun kjelen av varmen. To kaffekrus sto på benken? Det ble liksom helt naturlig å helle opp kaffe i dem. Hun så på dampen som steg og sank.

I døra til høyre sto plutselig en ung pike. Håret hennes var langt og hun hadde på seg en pen strikkekjole, tykke røde strømper, en vakkert brodert vest og tykke støvletter. I halsen hadde hun et hjemmestrikket, rødt skjerf. Hun nikket forsiktig og strakk fram hånden til hilsen. «Nina» sa hun forsiktig.

«Olga» svarte den gamle. De holdt hendene litt lenger enn nødvendig og så på hverandre. «Kaffe?» spurte Olga, og skyndte seg å gi henne et av krusene. Så satte de seg ovenfor hverandre ved det lille bordet og så ut av vinduet sammen.

Lenge satt de stille og bare lyttet til husets lyder og vinden som lekte med greinene på utsiden. Nina sukket og blåste litt på den glovarme drikken. «Jeg føler meg hjemme her, enda jeg aldri har bodd her. Jeg bare måtte gå inn, da døra likevel var åpen. Jeg var inne her for noen dager siden også, og fikk lyst til å drikke kaffe ved dette bordet. Jeg venter søsteren min, så jeg trodde det var hun som kom. Du liker deg her du også skjønner jeg? Er du eieren?»

Olga bøyde hodet og smilte vemodig. «Dette er hjemmet og nesten hjertet mitt. Jeg har alltid lengtet hit. Nå er reisen min snart slutt. Livsreisen altså, men huset vil for alltid være en del av meg. Mannen min ville ikke bo her. Det ble for dyrt å bygge om, mente han. Nå har tiden gått for huset, og det er kanskje ikke mulig å redde restene. Men den som vil, kan. Det er jeg sikker på. Jeg skal selge det nå, har jeg bestemt.»

Den hvite nissen lyttet så han følte av ørene sto rett ut. Hva var dette for prat?

Fortsetter....

Adventskalender, del 11

11 

Katten hadde løpt sammen med nissen til det gamle huset og mjauet alt den kunne. Jul åpnet forsiktig døra og inn gikk de begge to. De la seg til rette på saueskinnet foran ovnen og Jul strøk katten over den fuktige pelsen. Lenge stirret de bare inn i flammene og koste seg. De passet så fint sammen. En hvit katt og en hvit nisse.

Dagen etter skinte sola. Olga var ute og lette etter katten, men hun så også etter den lille gutten. Han vinket ivrig da hun kom.  

«Mamma sier at jeg ikke får snakke med fremmede, men jeg kjenner jo deg. Nesten. Hva heter du? Mamma sa du måtte bli med hjem, så hun fikk hilse på deg. Vil du det? Vi kan være venner alle tre.»

Sammen åpnet de ryggsekken hennes og plukket fram kalde vafler med brun ost på og en flaske med saft. Per smilte og klappet i hendene. «Du må være en bestemor du, som vet hva jeg liker!»

Olga rødmet og smilte vemodig. Uten å tenke fortalte hun ungen om sitt savn etter familie. Ikke lenge etter hadde hun to myke hender rundt halsen og hun fikk en hard klem. «Min bestemor kan du få være og bare min. Jeg har ingen bestemor fra før jeg! Du passer akkurat! Jeg har ikke pappa heller. Han ble visst bare borte en dag. Men det finnes sikkert en som vil bli pappa for meg også, pleier mamma å si.»

Katten kom i full fart da han hørte Olga snakke. Den fikk klapp fra både små og store hender og var lykkelig. Da Per gikk hjemover tok Olga nok en gang en tur opp til huset.

Hun åpnet døra og steg inn i gangen. Hun kvakk til da hun så seg selv i det utydelige, gamle speilet. Det var som om en skygge fra tidligere hadde lagt seg over henne. Bildet i speilet var mykt, nesten ungt og vakkert. Øynene var milde og fargene var som et gammelt falmet svarthvitt foto. Hun smilte litt trist og grep tak i gardinen som hang foran vinduet i døra. Det var en blondegardin, slitt og skitten, men likevel så vakker. Hun kjente tårene sakte renne ned over kinnene.

Minnene bredte seg i kroppen hennes. Hun følte at hun møtte seg selv i en yngre versjon. Dette skulle ha blitt hennes hjem, men sånn ble det ikke. En gang hadde hun stått her i gangen, lykkelig og klar for å flytte inn. Hun hadde liksom prøvepyntet seg som brud med en blondegardin og smilt lykkelig. Men sånn ble det ikke. Han ville ikke bo i det gamle huset, for han hadde et stort, nytt hus selv. De giftet seg og flyttet inn der sammen, og selvfølgelig hadde de hatt det koselig. Dette huset ble stående tomt etter det. Hun var innom av og til, men det var ikke som før, etter at de hadde tømt det for verdier.

Hun ristet irritert på hodet og gikk inn i det lille kjøkkenet. Hun skvatt til da katten kom i mot henne. Nissen hadde for lengst gjemt seg under bordet.

Fortsetter....