Adventskalender, del 13

13

Olga la hånden på armen hennes. «Alle mine kjære er døde, og jeg er ganske alene. Dette huset er etter mine besteforeldre, men jeg bodde her som liten med mine foreldre. Jeg har ingen som kan overta, derfor vil jeg selge. Tenk om noen som virkelig liker plassen kunne bo her? Jeg trodde det måtte rives, for å gjøre rom for nye tider. Et nytt hus på denne plassen kunne jo bli fint, men du ville beholde mye av det som er du kanskje?»

Nina nikket, og nå var det hun som fikk tårer på kinnene. «Jeg har ikke så mye penger, men jeg tenkte jeg kunne spørre om å få leie det. Jeg sparer til hus, men det er ikke lett. Huset vi leide på Vestlandet forsvant med flommen i høst. Alt jeg eide er borte. Søsteren min overtok barndomshjemmet vårt for noen år siden. Men det vet du jo, de bor rett ved deg, nede på gården. Jeg har ikke så stor familie jeg heller lenger, men jeg er glad jeg har søsteren min. Hun ordnet plass til oss med en gang etter ulykken. Jobb fikset hun også, på sykehuset her. Jeg er utdannet sykepleier.» Hun så foran seg og tårene trillet.

«Det er fryktelig å miste alt, men vi reddet livet, og det er det viktigste. Gutten min har blitt redd for elver og vann etterpå. Dette huset ligger jo så trygt på høyden. Her kunne jeg gjerne bo.»

Olga ble stille for en stund. Hun klappet og klappet på armen til den unge piken og svelget gråten sin. «Klart du kan leie dette. Jeg skal få dem til å skru på vann, strøm og varme med det samme jeg kommer hjem. Men en ting. Kan jeg få lov til å besøk deg av og til? Jeg er så glad i denne plassen. Du må ikke tro jeg skal komme hver dag og forstyrrer deg. Jeg vil bare gå litt omkring i hagen, eller sitte på trappa kanskje? Du er Nina du da? Barnebarnet til Ivar og Johanne?»

I det samme gikk det i gangdøra og plutselig sto Eva der. Hun rødmet og ba om unnskyldning for at de hadde trengt seg på. Men Olga bare smilte og reiste seg. «Nå går jeg hjem Eva. I skapet står det et krus til, så ta deg en kopp kaffe sammen med denne søte piken. Kos dere så lenge dere vil. Nå skal jeg ordne opp med en gang!»

Eva sto der med munnen åpen. Hva var dette? Alle i nabolaget sa at Olga aldri var hverken blid eller vennlig? Hun bare nikket til hilsen når de møttes og gikk videre. Da Nina fortalte hva som hadde skjedd, begynte de å le. De klemte hverandre av glede. Endelig hadde de noe fint å se fram til. De tisket og hvisket, kniste og danset rundt i rommene. Mange av de gamle møblene sto der, og Nina planla allerede hvordan hun ville ha det. Nå var det bare å vente til det var klart med strøm og vann.

Men under den lille sengen oppe på loftet gråt den hvite nissen sine bitre tårer. Nå måtte han flytte. Kanskje han ble nødt til å sove i skogen alene. Hvorfor ble ingenting som han ønsket.