Adventskalender, del 19

19

Kattungen hadde kommet med Nordavinden og var fortsatt ganske svimmel etter ferden. Han ristet på hodet noen ganger, slikket labbene og mjauet. Eva løftet den opp og koste med den. Den malte fint og gned seg inn til kinnet hennes. «Nå vet jeg en som blir glad! Nina! Jeg tror jammen det har kommet inn en katt!»

De undersøkte den, men kunne ikke finne noe som fortalte hvor den kom fra. Ingen halsbånd eller noe? Men i det ene øret var den merket. Eva hentet fram et gammelt hundebur de hadde stående. Katten likte det ikke, men etter at den hadde fått litt mer kos, en skål melk roet den seg. De hadde lagt et pledd inn i buret så den hadde det lunt og godt. De fikk spørre dyrlegen neste dag.

Da Andreas og Per våknet neste morgen ble de overrasket over en voldsom mjauing i kjøkkenet. De tittet inn i sprinklene på hundeburet, som sto midt på gulvet. Noen små labber strevde der inne. Fort åpnet de døra og den lille katten malte så det skikkelig kunne høres. Per klappet den og smilte. «Så fin den er. Hvor kom du fra da? Kanskje det er en julegave, men det er vel din det tenker jeg? Jeg ønsker meg også en katt.» Katten hoppet av lykke over all oppmerksomheten. Andreas smilte og koste med den. «Katt er fint det, men jeg har ønsket meg en hund jeg. En hund jeg kan gå tur med og som kan bjeffe når det kommer fremmede på gården.»

Ved frokostbordet fortalte Eva at de ikke visste hvem som eide katten. «Vi skal spørre litt rundt her, men en kattunge kan ikke ha gått så langt alene. Merkelig. Den får bo her så lenge og dere får stelle pent med den. Pass på så den ikke går ut. Da fryser den i hjel i den kulda vi har nå.»

Guttene var spente på hva adventskalenderkurven inneholdt denne dagen. Hver dag hadde de vekslet om å se hva den rommet. En dag fikk de kakeformer og da var det mange deiger klare i kjøleskapet. Fort fikk de bakt og fylt kakeboksene med søte kjekser av flere slag. De hadde fått eventyrbøker og Lego, et lite puslespill og i dag var det en tegning av en øks. Guttene så oppgitt på hverandre. Andreas vred på seg. «Skal vi hugge ved? Det har du alltid sagt at er farlig for barn mamma?» Eva lo og ba han se på andre siden. Der var det bilde av en hest. Per kniste. «Med øksen kan vi jo hugge ut en hest av en trestubbe eller noe!» De fikk beskjed om å ikke røre øksen, men tenke skikkelig over bildene. Det var jo en gåte. 

Jul klødde seg i hodet og lurte han også. Han fikk holde seg i nærheten så han fikk vite hva svaret var.