Adventskalender, del 9

 ETT ORD

9

SNØ

«Rekk ut tunga og la snøfnuggene lande der. Det gjorde jeg som liten. Å ligge på bakken og stirre opp i snøkavet er fint. Det kan man gjøre hele livet, hver vinter, og lage engler i snøen.

Snømenn er også artige. Den trenger ikke være stor for å glede deg selv eller andre. En snølykt er koselig og om du har en kjæreste kan dere jo komme dere ut og ake i en måneskinnskveld. Tenk å ha med seg kakao på termosen og en skinnfell til å sitte på. Det kan bli et eventyr dere sent vil glemme. Jeg har ikke sånne minner med en kjæreste, men jeg husker pappa og mamma tok meg med på mørketurer når det endelig hadde snødd. Det er minner for livet det.»

Even bakte på benken bak ryggen hennes og hun lot han holde på. Han hadde brettet opp ermene på genseren, men de skled ned hele tiden. Han var snart full av mel overalt. Bollen var alt for liten og samme hvor forsiktig han rørte, så drysset det mel utover det hele. Hva hadde han begitt seg ut på? Han hadde sagt at han sikkert kunne fikse de kakene ved å lese på nett, men dette var ikke lett.

Inga var heldigvis opptatt og så heldigvis ikke noe av dette, og det var like bra. Det så ut som om det hadde snødd ute på kjøkkenet. Han fant en større bolle, og da gikk alt mye bedre. Deigen gikk sammen, og så var det bare å sette den i kjøleskapet til dagen etter. Det sto det i hvert fall i oppskrifta.

Det tok en time å rydde opp. Han måtte feie alt melet ned på gulvet først, så støvsuge og til slutt vasket han bord og stoler, ristet teppet og skiftet genser sin. Han var stolt da alt var som før. I døra sto Inga og lo stille for seg selv. Hun hadde sett hva som skjedde, gjennom speilet på veggen i stua.

«For et uvær du har hatt i kjøkkenet. Hadde du glemt å lukke vinduet kanskje? Det snør der ute. Kan du feie trappa før du går hjem?»

Han dro hånda gjennom luggen og måtte le han også. Til og med håret var fullt av mel. Det danset med hvitt mel omkring han. Fort fikk han fikset det, og så fortalte han om det lille uhellet.

Inga lo godmodig. «Bare deigen er klar til i morgen, er det så greit så. Du er jo flink. Dette hadde ikke jeg klart selv!»

Kvelden før hadde blitt så koselig. Dag hadde kommet før Even gikk for dagen. De hadde hilst litt brydd på hverandre med et nikk. Dag hadde vel ikke lyst til at Even skulle se han der kanskje? Inga hadde skyndet seg å fortelle at de skulle ut å øve på gåingen.

«Jeg er så glad for å få litt hjelp vet du Even. Tenk om jeg faller og ødelegger benet? Da er det godt å ha noe å støtte seg på.»

Even hadde ledd, og sa at han skulle finne fram den gamle sparken hennes i morgen den dag. «Her skal det øves Inga, så du kan være med å gå rundt juletreet om litt. Jeg tror jammen det er en som gjerne vil holde seg i hånden da.»

Fortsetter....