Adventskalender, del 20

ETT ORD

20

BLOMSTERVASE

Even kom tidlig denne dagen og han viste Inga noe han hadde sett på nett. «Tror det jeg klarer det? Jeg synes det ser så spennende ut og så kan Emma ha det lenge. Jeg kan selvfølgelig bare kjøpe en bukett roser, men jeg føler det blir mer personlig om jeg lager noe selv.

Inga lo og ba han vente litt. Hun gikk ut i boden og lette fram en eske med gamle hobbybøker. Der fant hun det hun lette etter. Det var side opp og side ned med vakre papirroser av alle slag.

«Her skal du se. Jeg lagde sånne med min bestemor da jeg var liten. Du kan tro jeg strevde. Særlig de liljene som skulle brettes og brettes. Men så stolt jeg var da alt var klart, og mamma kunne få en bukett blomster av meg den julen. Dette skal vi nok fikse. Jeg har både kreppapir, silkepapir og avispapir liggende. Finn fram saksene mine da, og vi må ha teip, lim og vann.»

De kjørte ut noen ark på kopimaskinene også, og det var noteark med julesanger som ble vakrest. Hele formiddagen gikk, men blomster ble det. Inga lagde røde rosen som hun puttet inn her og der i juletreet og de med noter limte hun på kransen i gangen. Even strevde veldig i førsten og han skyldte på store mannfolkhender, men så løsnet det liksom og snart hadde han en vakker bukett med kreppapirroser.

Etterpå gikk de ut og hentet litt furu. Så ble rosene limt på kvistene og satt sammen til en stor bukett, før de pakket det hele inn i cellofan. Han var så stolt av det hele og han gledet seg til å gi det til Emma. Inga spurte om de var «sammen», men det var visst ikke et utrykk han kjente. «Vi «dater», og så får vi se!» svarte han.

Han satte i gang med å vaske gangen. Der ute var det kaldt, men rent skulle det være til jul der også. Hun så på blomstene de hadde laget og tenkte på Dag. Hvorfor gjorde hun det? Han minnet henne om noe? Noe trygt og godt. Så rart! Snart var hun i gang med å skrive om ett ord for dagen.

«Blomstervase ved juletid, får meg til å tenke på gangen vår hjemme. Der hadde vi en stor kobbervase som ble fylt med furubar og røde papirroser til jul da jeg var liten. Vår gang var kaldere enn min gang er. Et år fikk jeg jobben med å skure trappene til andre etasje der ute. Søsteren min skulle pusse den store vasen, og siden pusse sølv. Hun satt varmt og koselig i kjøkkenet. Jeg måtte kle på meg masse klær og samtidig ha så varmt vann i skurebøtta at det ikke ble is der ute. Fort måtte det vaskes, og tørkes godt. Jeg synes det var så urettferdig. Jeg frøs på fingrene i gangen uten varme og brant meg på fingrene hver gang jeg dyppet skurefilla ned i det glovarme vannet. Til slutt var fingrene både røde og vonde. Jeg protesterte høylytt!

For en lykke, jeg ble hørt! Gjett hva snille mamma gjorde? Søsteren min havnet ute i gangen med vaskingen, og jeg fikk komme inn. Mamma mente vi kunne bytte på det. Jeg var superglad, men jeg vet egentlig ikke hva søsteren min tenkte? Men hva skjedde? Gnikke og gni, på skjeer og gafler i evigheter. Vi hadde ikke noe lettvinte pussemidler den gangen. På med tykk pussekrem, før det virkelig måtte jobbes med for å få det pent.

Så var det den digre kobbervasen. Den var upusset og stygg, som kobber blir etter en stund. Nå skulle jeg gjøre den speilblank til jul. Med en gammel tannbørste skulle hver en krik og krok i rosemønsteret pusses. Alt grønt irr skulle vekk, og vasen skulle skinne som sola. Dere gjetter sikkert hva som skjedde? Jeg ga opp, og tigde meg ut til skuringen igjen. Søsteren min fikk ros av meg for sin tålmodighet. Gangen ble ren, og vasen ble blank som ny det året også. I dag må jeg pusse sølv og kobber selv, men jeg smiler alltid og minnes andre tider.»

Ute hadde det begynt å blåse og kulda var bitende kald. Men det var stjerneklart i kvelden og Inga smilte. Tenk om noen ville ta henne med på stjernetur.

Men da det banket på døra, ble hun livredd……

Fortsetter....