ETT ORD
9
SNØ
«Rekk ut tunga og la
snøfnuggene lande der. Det gjorde jeg som liten. Å ligge på bakken og stirre
opp i snøkavet er fint. Det kan man gjøre hele livet, hver vinter, og lage
engler i snøen.
Snømenn er også
artige. Den trenger ikke være stor for å glede deg selv eller andre. En snølykt
er koselig og om du har en kjæreste kan dere jo komme dere ut og ake i en
måneskinnskveld. Tenk å ha med seg kakao på termosen og en skinnfell til å
sitte på. Det kan bli et eventyr dere sent vil glemme. Jeg har ikke sånne
minner med en kjæreste, men jeg husker pappa og mamma tok meg med på mørketurer
når det endelig hadde snødd. Det er minner for livet det.»
Even bakte på benken
bak ryggen hennes og hun lot han holde på. Han hadde brettet opp ermene på
genseren, men de skled ned hele tiden. Han var snart full av mel overalt.
Bollen var alt for liten og samme hvor forsiktig han rørte, så drysset det mel
utover det hele. Hva hadde han begitt seg ut på? Han hadde sagt at han sikkert
kunne fikse de kakene ved å lese på nett, men dette var ikke lett.
Inga var heldigvis opptatt
og så heldigvis ikke noe av dette, og det var like bra. Det så ut som om det
hadde snødd ute på kjøkkenet. Han fant en større bolle, og da gikk alt mye
bedre. Deigen gikk sammen, og så var det bare å sette den i kjøleskapet til
dagen etter. Det sto det i hvert fall i oppskrifta.
Det tok en time å
rydde opp. Han måtte feie alt melet ned på gulvet først, så støvsuge og til
slutt vasket han bord og stoler, ristet teppet og skiftet genser sin. Han var
stolt da alt var som før. I døra sto Inga og lo stille for seg selv. Hun hadde
sett hva som skjedde, gjennom speilet på veggen i stua.
«For et uvær du har
hatt i kjøkkenet. Hadde du glemt å lukke vinduet kanskje? Det snør der ute. Kan
du feie trappa før du går hjem?»
Han dro hånda gjennom
luggen og måtte le han også. Til og med håret var fullt av mel. Det danset med
hvitt mel omkring han. Fort fikk han fikset det, og så fortalte han om det
lille uhellet.
Inga lo godmodig. «Bare
deigen er klar til i morgen, er det så greit så. Du er jo flink. Dette hadde
ikke jeg klart selv!»
Kvelden før hadde
blitt så koselig. Dag hadde kommet før Even gikk for dagen. De hadde hilst litt
brydd på hverandre med et nikk. Dag hadde vel ikke lyst til at Even skulle se
han der kanskje? Inga hadde skyndet seg å fortelle at de skulle ut å øve på
gåingen.
«Jeg er så glad for å
få litt hjelp vet du Even. Tenk om jeg faller og ødelegger benet? Da er det
godt å ha noe å støtte seg på.»
Even hadde ledd, og
sa at han skulle finne fram den gamle sparken hennes i morgen den dag. «Her
skal det øves Inga, så du kan være med å gå rundt juletreet om litt. Jeg tror
jammen det er en som gjerne vil holde seg i hånden da.»
2 kommentarer:
Koselig lesing! Jeg følger med! Jeg skriver selv om barndomsminner på bloggen min nå. En fortelling for hver søndag i advent :)
Tusen takk. Så koselig da KK. Jeg titter innom deg senere i dag. :)
Legg inn en kommentar