Adventskalender, del 6

Ett ord

6

HJEM

Hun følte seg ikke trygg lenger i huset her nå. Litt av en kveld det hadde vært i går. Hva var det med gamlekjæresten Johan, som kom tilbake igjen, og hva med den rare taximannen?

Det ble ikke skrevet i boka før sent på kvelden. Hun hadde nok annet å tenke på. Legebesøket dagen før hadde gitt henne nye oppgaver. Hun skulle trene, uten krykker! Akkurat som om det var lett. Hun hadde fortalt taxisjåføren at hun var redd. Han hadde smilende sagt at han kunne hjelpe henne. Det gjorde henne nesten mer redd. Hvem var han, og hva var han ute etter liksom? Han var så kjekk og hyggelig, men om hun ville gå tur med han alene? Hun var i tvil, men Even hadde forsikret henne om at mannen var grei. Han visste hvem han var og mente hun var i de beste hender. Hun fikk prøve da? Han skulle komme og så skulle de gå nedover gangveien til skolen først. Uten krykker? Ville det gå bra? Hun lurte på om han dukket opp i det hele tatt?

Hun hadde nemlig fått besøk før legetimen, og hun egentlig var sint enda. Sint på seg selv, Johan, på menn og på taxisjåføren. Hun prøvde å være blid mot Even, for han kunne da ikke noe for dette. Selv om han også var mann, så var han da snill og trivelig. Ikke som de to andre. Hun visste liksom ikke hva hun skulle tro om noen av dem?

Mannen som kom oppover veien i går, hadde med seg et stort juletre. Det var Johan, gamlekjæresten hennes. Han bare trampet inn med masse snø på både klær og sko, mens han smilte triumferende. Treet var fint det, men det ble fort revet fra han, av taximannen! Han slepte treet ut, og dro Johan med seg.

«Din tyv. Tror du ikke jeg så deg. Du hogde det peneste treet i bakgården der nede. Hvem tror du at du er? At du skulle hit med det, ante jeg ikke. Kjenner dere hverandre? Jeg kommer til å melde deg, for det var lett å finne navnet ditt, da jeg noterte bilnummeret på bilen din der nede. Jeg kommer tilbake litt senere Inga.»

Taximannen bukket til henne, dro Johan i armen, smelte døra igjen og tok han med seg i bilen. Treet lå igjen på trappa….

«Et hjem skal være et sted der du føler deg skikkelig trygg. Det har ingenting med rikdom å gjøre. Der du er med dine saker og ting, er ditt hjem. Ta var på det du har. Om du mister alt, så ta med deg de gode minnene fra det du hadde fra venner, familie og ting.»

Hun leste høyt ordene hun hadde skrevet og sukket for å finne roen.

Varsomt limte hun et bilde i boka, fra da hun var liten. Der satt hun i kjøkkenet og spiste sammen med sine foreldre. Stearinlysene brant i adventsstaken hun selv fortsatt hadde, og katten hennes fra den gangen, lå under bordet. For henne var dette bildet som ordet hjem. De hadde ikke hatt mye, men de hadde hverandre, lunhet og mat på bordet. Hun var liten da, men hun var trygg. Hva var hun nå?

Fortsetter....