Adventskalender, del 10

 ETT ORD

10

KREATIVITET

«Det er min glede og jeg håper jeg kan få deg til å finne din kreativitet etter å ha sett denne boka. Ting behøver ikke være så nøyaktig eller fint. Det viktigste er at du forsøker, fantaserer og drømmer om hva du vil skape. Om det er et brød du baker, en kake du pynter, lager et pent smørbrød til deg selv, om du syr eller strikker, spiller ingen rolle. Tegn en strek på et ark, og da har du startet din kreativitet. Vi skal bake sandkaker i dag og det gleder jeg meg til. Jeg skriver
ned oppskriften min, så har du den til siden.»

I dag var det ut å øve igjen. Even var med denne gangen. Han hadde hentet fram den gamle sparken, som han sa og lagt en skinnfell på den. Om hun ble sliten, kunne hun bare sette seg å hvile.

Etterpå bakte de sandkaker. Deigen var fin og smidig etter at den hadde stått kaldt natten over. Hun trillet en pølse og delte den opp i passende stykker. Så måtte hun vise Even hvordan hun smurte formene med smør, før hun trykte deigen ut så den ble jevn og fin i kantene. Deigen han hadde laget var alt for stor for henne, så det tok hele formiddagen å få det klart. De ble enige om at de kunne dele med naboene. Det ble neste hundre kaker, innen de var klare. Etterpå vispet Even krem, og så dekket du bordet med juleserviset, kaffe, syltetøy og krem i fine skåler. Sandkakene ble lagt på stettefatet og stearinlys ble tent. Inga tenkte på Emma og spurte om Even trodde han kunne like henne etter hvert. Han rødmet og så ned i gulvet en lang stund før han svarte. «Det er spennende hva det blir med oss. Vi har god tid, og hun kommer jo hjem til jul!» Mer fikk hun ikke ut av han, men det var et godt svar, tenkte hun.

Da Even hadde gått for dagen, øvde hun seg i trappa en god stund, før hun satte seg ved bordet. Utenfor snødde det tungt, men det var så vakkert. Even hadde samlet sammen fugleneket der ute og fått det opp på treet igjen sammen med noen meiseboller. Mange fugler hadde allerede vært innom og spist.

Hun satte på radioen og hørte på litt julemusikk. Tårene trillet nedover kinnene over minner som hun fikk fram ved enkelte av sangene. Det var slett ikke vondt å kjenne på savnet etter sine lenger, men det var vemodig, vakkert og vent, som hun sa. Hun tente lys i adventsstaken og så ut i tussmørket.

En rev strevde seg fram i nysnøen der ute. Den stanset under kornneket og snuste. Uten å tenke seg om, reiste hun seg fort og smurte på ei brødskive med leverpostei. Hun åpnet vinduet forsiktig og kastet biter ut. Reven kom sakte nærmere og spiste opp alt. Hun kjente lykken omslutte henne. Så begynt hun å le. Hun hadde helt glemt benet? Dette gikk da virkelig framover. Even hadde nevnt det med å gå rundt juletreet. Tenk om hun kunne få oppleve det igjen. Det var da mange år siden sist. Om Emma, Even og hun forsøkte, var de for få. Kanskje Dag ville bli med også? Hun måtte jammen spørre han før jul.

Fortsetter.....