Adventskalender, del 14

 

ETT ORD

14

DRØM

Hun begynte å skrive før hun spiste frokost, for det ordet «drøm» fikk fram så mange tanker. Fort gikk hun først ut og matet småfuglene, før hun satte i gang med vindusvasken. Etterpå satte hun seg smilende ned med boka og skrev på.

«Jeg har en drøm om grønne gressganger, bølgende blomsterenger, blå himmel, solskinn eller stjernehimmel, snille, vennlige mennesker og gode øyeblikk.»

Men der var det plutselig en lyd som vekket hennes oppmerksomhet. Hun hinket seg til vinduet. Der ute sto Johan og festet et kornnek i den store bjørka. Hun rakk ikke å låse døra, før han buste inn.

«Hei på deg. Jeg vet jo du har savnet meg. Her er jeg. Bare vent til jeg får vist deg den nye bilen min. Du kommer til å elske den. Vi kan kjøre en tur med det samme om du vil.»

Hun smilte oppgitt og ba han gå. Nå som hun endelig var fri fra han, kjente hun at hun aldri ville tilbake til det som hadde vært mellom dem. Så mange år hun hadde gitt han, og så mange sjanser. Hun hadde vært som forhekset av smilet hans, og det skammet hun seg nesten over. Blind av kjærlighet hadde hun trodd alt han sa, godtatt alle hans sidesprang, rare forklaringer og uærligheter. Hun hadde funnet seg i å ikke ha egne meninger. Men det fikk det være slutt på! Hun var voksen, og jammen hadde hun sitt liv å leve.

«Jeg er ferdig med deg Johan, og ønsker deg alt godt videre. Har du ikke noen flere unge damer å oppvarte nå eller, i og med du kommer hit. Eller er du nok en gang blakk? Jeg klarer meg fint selv jeg. Hver dag vet jeg hva jeg har i banken, jeg vet hva jeg har av mat i huset og jeg vet hva jeg vil. Du er ikke mitt valg lenger. Jeg har forstått at du har det best, om du kan bestemme alt selv. Vårt forhold er over, og du kan bare reise dit du ønsker, uten meg.»

Han latet som om han gråt og gikk ned på kne foran henne.

«Men Inga da. Har du glemt alt jeg gjorde for deg. Jeg vasket bilen din, vi reiste på bilutstillinger og jeg kjøpte alle klærne dine. Se hvordan du er kledd nå! Så ille! De buksene, er ikke videre smarte til din kropp, og hva har du gjort med håret ditt? Det er jo snart helt gustent! Husk at jeg ba deg ut på middag til jul, hvert år, og du fikk lov til å gå til den rare tanten din også. Hun døde til slutt, og da fikk du mer tid til meg. Enda godt hun hadde noen penger vi fikk arve. Så fint jeg hadde det da, eller jeg mener selvfølgelig, VI hadde det. Har du glemt alt!»

Han holdt hendene foran ansiktet og skikkelig hulket.

Heldigvis kom Even inn i kjøkkenet da. Han la hånden på skulderen hennes og holdt om henne. Da ble det liv i mannen.

«Gamle kjerring, som flyr på barnerov. Han skulle bare vite hvor dum du er.»

Hun begynte å le. «Det er jo du som er litt dum da, når du vil ha dumme meg. Nei, nå får du gå!»

Lyden av stygge ord og tramping ut i gangen forsvant mer og mer. Han lukket ikke døra etter seg, så det gjorde Even. Kornneket ble flekket ned på bakken, og så forsvant han ned til bilen sin nede ved veien.

Hun begynte å le. Huset fyltes av lyden av god, befriende latter! Even lo med henne, og det ville ingen ende ta. Dag som akkurat hadde parkert bilen på utsiden, sto der på trappa og lurte på om han skulle banke på, eller ikke? Hva lo de av? Han kanskje? Hadde Even sagt noe, eller kunne han fortsatt drømme?

Fortsetter...