Adventskalender, del 18

 

18

BONDEGÅRD

Even kom hadde ledd i går kveld og forklart så godt det gikk.

«Vi har lurt deg litt. Dag er faren min han, og sånn er det! Hybelen leide jeg av onkel, men nå orket han ikke mer gårdsliv, og pappa overtok her i høst. Onkel flyttet inn til pappas leilighet i byen. De to byttet hjem, kan man si. Jeg har fortsatt hybelen da, selv om jeg bare sover der. Er vi tilgitt for å ikke si noe?»

Han bøyde seg ned og hvisket til henne.

«Pappa har vært så opptatt av deg skjønner du, men han våget ikke nærme seg deg tidligere. Han nevnte deg stadig når han hadde sett deg i butikken for eksempel. Jeg lurte han litt, da jeg sa at jeg kjente en som trengte taxi. Han visste ikke at det var deg!»

Ordet fra Emma i dag var så passende til gårsdagen. Det var «bondegård»!

«Som jeg før har sagt, vokste jeg opp på en gård. En skikkelig bondegård med hest og ku, katt og høner, dyrket mark og gress, skog og vann. Familien min jobbet mye sammen til gårdens beste. Om våren var det forberedelser av jorda, sette poteter og ordne kjøkkenhage, samtidig som kornet ble sådd på jordene. Om sommeren var det høyonn og dyrene fikk gå ute så mye de ville. Så kom høsten med tresking og opptak av markens grøde, før vinteren banket på.

Jeg elsket vinteren da, og gjør det nå. Snøen som daler med, det blå lyset og rimfrosten. Hos oss var det kornbånd på låvebroa, fuglehus med brød og fett til småfuglene, rydding av snø så alt var pent og lett fremkommelig, og vi barna pyntet med snølykter og snømenn så fort det var mulig.

Ofte ble vi fortalt om nissen som jobbet i verkstedet ved juletid. Dit fikk vi ikke gå i desember. Men ofte snek vi oss inn til vinduet, for å se inn, når det lyste der. Men enten var vinduet helt nedrimet av frost, eller det var satt en diger pappskive som stengte for at vi kunne se. Vi synes vi hørte det hamret og banket der inne, men vi våget oss aldri inn.

Det var spennende bare det å tenke at vi hadde en nisse på gården. En skikkelig gårdsnisse som hjalp til overalt, og som lagde både ski, kjelker og andre trearbeider til oss i julegave.

Men alt vi fikk var slett ikke hjemmelaget. Et år fikk jeg min egne bondegård i miniatyr. Det var vakre hus og låve, mange dyr av flere slag og bittesmå mennesker. Jeg har det enda oppe på loftet. En dag skal jeg ta det fram igjen. Kanskje det vil passe om noen jeg kjenner får sine barn? Jeg tror at ved å vise fram mine leker, vil nye generasjoner bedre forstå hvordan livet på min barndoms bondegård var!»

I dag ble det visst mye skrevet, men det var så mange ting hun kom til å tenke på ved det ordet «bondegård»! Hun kom på ting hun rent hadde glemt selv. Alle lekene hennes lå i en stor eske på loftet. Johan hadde ment hun bare skulle kaste alt sammen. Det var jammen godt han ikke hadde forstått hvor verdifull hennes gamle bamse var! Heldigvis hadde hun den gangen klart å si ifra, og han hadde sagt at så lenge det sto på loftet, så fikk det være. En dag skulle hun sende Even opp etter esken. Hun hadde flere esker det oppe. All den gamle julepynten etter hennes foreldre var der også. Bare ikke musene hadde spist opp alt?

Fortsetter.....