Adventskalender, del 13

ETT ORD

13

Neste morgen ble Inga skikkelig lei seg da hun så ut av vinduet. Treet lå på bakken, og lysene var slukket. Hun kledde på seg og gikk sint ut. Ledningen sto fortsatt i kontakten, men den var klipt i småbiter bortover. Hun ante hvem som hadde gjort det. Det var en som ikke unnet henne ro.

Ordet fra Emma kom samtidig, og det var RYGGSEKK. 

Det passet fint til stemningen hennes. Hun måtte være forsiktig og ikke skrive mer enn nødvendig, for en bok som denne ville kanskje mange lese siden? Emma skulle
ikke
vite så mye om hennes tunge «sekk», som hun hadde så vanskelig med å få tømt.

«Min første ryggsekk var rødrutete. Første skoledag var for meg en dag så skummel, men også spennende. Den var full av forventning, i lang tid før. Til jul året før, fikk jeg en ransel, ja det var det vi kalte det, ransel og ikke ryggsekk.  Jeg fikk pennal, nytt skaut og vanter. Jeg grudde meg til skolestart, men det ble til glede. Å grue seg eller ha forventning, er bra, da blir man så overrasket når ting blir morsomme. Min skolesekk ble fylt av det jeg fortsatt liker, tegnesaker og blanke ark, lesestoff og massevis av fine minner.

Jeg har hatt mange ryggsekker siden. Men det finnes ryggsekker om er symbol også. Symbol på tunge tanker, misbruk, mobbing, sykdom og tunge byrder. Jeg har visst mye i min sekk som jeg bør rydde vekk. Noe er ikke lett å fjerne, det gjør vondt og godt, det skaper litt redsel og vemod, uro og fortvilelse.

Men greier du å sortere det som skal være i sekken din på livsvandringen, så vinner du fremgang.

Din sekk, må du ta kontroll over. Vil du ha tunge byrder, eller vil du legge vekk og glemme det som du hadde med deg? Selv om man tømmer sekken, så forsvinner det liksom ikke. Men det kan tas med til siden i livet, som en lærdom. Livslærdom.»

Hun så ut av vinduet og ristet oppgitt på hodet over det nedrevne treet og sukket.

Ikke lenge etter banket det på døra, og inn kom Johan. Han strålte av glede og viste henne en diger eske med julelys. Han var fortsatt sjarmerende når han var i det humøret.

«Jeg så at det hadde blitt gjort hærverk hos deg i natt. Ja, de ungdommene blir lett sjalu vet du. Jeg skal passe på deg jeg. Nå fikser jeg det treet fort, og så blir alt bra igjen mellom oss vet du.»

Inga fikk ikke fram et ord. Han gikk ut igjen, og etter en stund hadde han fått på lysene og rette opp treet igjen. Kontakten ble satt i, og treet lyste som før. Hun nesten spratt opp og låste døra. Aldri ville hun ha han inn igjen. Han hadde lurt henne nok før. 

Det tok en tid inne han ga seg med å kjefte der ute. Han hamret på døra en stund, før han forsvant nedover veien.

På kvelden banket det på døra igjen. Inga satt der helt skjelven. Men så hørte hun stemmer hun kjente. Forsiktig åpnet hun døra og tittet ut. Der sto Dag og Even med fullt Luciautstyr på seg. Begge hadde stjernegutthatter. I hånden hadde Even en luciakrone som han rakte Inga. «Glad Lucia, eller hva det heter. Vil du være vår Lucia, så kan du kle på deg og bli med oss ut en tur?»

Hun smilte av lettelse over at det var dem, kledde på seg tykke klær og satte batterikronen på hodet. Så gikk de i samlet tropp inn over skogen. De sang Luciasangen høyt og lo.

Der inne blant snøtunge grantrær hadde de tent bål og lagt ut pledd og puter. Over varmen putret kaffen, og opp av ryggsekkene til mennene kom den ene godsaken etter den andre. Inga ble så glad at hun gråt og så fortalte hun om Johan og lysene på treet. Dag la armen rundt henne og lovet, at fra nå av så skulle han virkelig følge med den mannen. «Nå koser vi oss Inga og så skal nok Johan snart få kose seg et annet sted. Vær trygg!» 

Fortsetter.....