Adventskalender, del 7

 

ETT ORD

7.desember

BARNDOMSMINNER

«Gode minner fra barndommen er gull. Dessverre har ikke alle det. Jeg var heldig der. Mitt hjem var ikke fylt av rikdom, men av kjærlighet. Jeg var så heldig av jeg kunne ha gleden over å ta med vennene mine hjem. De fikk en brødskive ved kjøkkenbordet, sammen med meg. Vi hadde ikke mye, men min mamma hadde en god klem, mange fine ord og tanker, gode boller og vafler. Hun var streng når det trengtes, men alltid full av omsorg for meg og alle andre som kom innom.

Stadig kom det folk på kaffe, uten at de var bedt. Pappa ba inn både postmannen og feieren, like naturlig som naboene. Det var vanlig i min barndom. Det var ikke full oppdekning da, men en kaffekopp, en vaffelplate og en sukkerbit kanskje. De satt på kjøkkenet, og mamma holdt på med koking av mat eller strikket, pusset messing eller brettet tøy. Det var bare så naturlig å se til hverandre, som hun sa. Jeg savner sånne øyeblikk i dag. Hvorfor er vi så redd hverandre liksom? Om det ikke er gullende rent og fine oppdekkede bord, gjør vel ikke det noe. Samtalen er jo det viktige, ikke fin mat, mener jeg.»

Hun tegnet et stort hjerte rundt ordene og malte hele kanten rød. Så glad hun var for gode minner om sine. Tenk om alle kunne ha et hjem der de var tatt vare på, hadde mat og hygge. Hun ropte på Even og han kokte mer kaffe og vaffelrøra hun hadde laget tidligere, ble til flere vafler, som de delte.

Lunheten senket seg i kjøkkenet og de undret seg begge over hvilket ord Emma ville komme med neste dag. Even spurte om legetimen hennes, og hun måtte svare som sant var, at det hadde gått bra. Taximannen kom tilbake han, som han sa. Ikke et ord nevnte han om hverken Johan eller treet, før litt senere. Hun fikk bare vite at han het Dag, og han sa han hadde ordne opp med det treet. Han hadde smilt og blunket til henne. Han hadde spurt om hva hun ville gjøre med det treet.

«Det er ditt om du vil ha det. Kjøpt og betalt, kan man si. Jeg kjente han tidligere ja. Han var og er, en luring.»

Hun hadde takket for treet, og så hadde de øvd fram og tilbake nede på veien. Dag holdt henne varlig i armen og var tålmodig og oppmuntrende. Etterpå hadde hun bedt han inn på kaffe, men det sa hun ikke til Even.

Kvelden med Dag hadde vært så koselig, med stearinlys på bordet og varm kaffe, smil og hyggelig prat. Han hadde tatt inn juletreet og funnet fram foten. Nå sto det i stua, grønt og vakkert, og duftet så godt, akkurat som han. I morgen skulle han komme og hjelpe henne med enda mer trening. Hun gledet seg.

Fortsetter....