Adventskalender, del 17

ETT ORD

17

ENGEL

I dag var ordet det, engel. Inga tenkte at Emma var som en engel, en juleengel. Tenk at det var hun som sto på utsiden i går og vinket med et flagg. For en overraskelse. Inga hadde aldri følt seg så satt pris på noen gang. Inn stormet jente og klemte henne hardt. Hun hadde kommet rett til henne fra toget, lagt brevene i postkassa og ringt Even så han leverte brevene med en gang. Han hadde nesten forsnakket seg da han sa han kjente skrifta, men det hadde gått bra.

«Du er en engel sier vi ofte, og med det mener vi godhet og omsorg. Finnes det engler? Jeg tror det, at jeg har en engel som følger med meg og passer på at jeg klarer meg, selv om dagene er vanskelige.

Jeg skrev dikt om det en gang.

AFTENBØNN

En engel følger deg på din vei.

Passer deg når dagen er lei.

Gleder seg med deg og ler,

smiler når du ber.

Gud har mange engler små,

som alltid med deg vil gå.

Kjenn etter vind som stryker ditt kinn,

merk deg trøstende ord i sjel og sinn.

Legg deg trygt til å hvile

og Guds engler vil til deg smile.»

 

Emma hadde vært innom i dag også, men hun hadde husket å sende et ord likevel. De hadde drukket kakao med krem, ledd og smilt sammen. Emma hadde klart den eksamenen hun hadde grudd seg mest til, og da var det hjem til juleferie. Hun kunne fint lese videre hjemme også, så helt fri hadde hun ikke.

Even og Emma hadde sagt at hun skulle være med på tur i ettermiddag. Hun lurte på om de skulle gå på skøyter? Men det hadde jo snødd i massevis, så alle vann var del dekket med det hvite? Men på tur skulle de visst.

Litt senere kom de og hentet henne. De var godt kledd som henne, og de gikk sammen ned til gården der Even leide hybel. Utenfor det store vinduet lagde de engler i snøen. Inga undret seg litt, for hva ville eierne si, men de unge bare lo og sa det ville bli til glede. Hun kravlet forsiktig ned hun også, og viftet i vei.

Akkurat i det Inga reiste seg opp og børstet av seg snøen, kom Dag. Han smilte og ba dem med bort til en vakker uteplass. Der var det tent bålpanne og mengder av lykter. I treet over dem hang det julekuler som glitret. På krakkene var det varme skinn og det lå puter og pledd til alle. Han bukket og serverte gløgg. Over bålet lå det varme pølser og karbonader på en rist.

«Bor du her?» stotret hun fram.

Han smilte og nikket. «Klart det. Nå er det mitt og det er jeg glad for. Jeg tror livet mitt heretter blir annerledes, men jeg kjente at tiden min i politiet var over. Jeg tror jeg skal bli godt å bruke dagene på denne gården.»

Inga satt der som et spørsmålstegn følte hun, men hun sa ikke mer. Etter at de hadde spist, ba Dag med alle inn. Han bukket pent til damene.

«Velkommen får dere være i vårt hjem. Her bor altså Even og jeg. Jeg håper dere vil hjelpe oss å pynte juletreet i stua etterpå.»

Inga stoppet opp. «Så Even leier av deg han da? Det har han ikke fortalt.»

Fortsetter....