Adventskalender, del 21

 

ETT ORD

21

JULEROSER

Hun hadde lært seg å spørre hvem som sto der ute, før hun åpnet døra. Denne kvelden var det heldigvis Dag som kom. Han så at hun var skremt, og la armen forsiktig om henne. Hun begynte å gråte og buste ut med alt.

«Jeg trodde det var Johan. De siste gangene snakket han bare, men det var nok til å vekke utryggheten i meg igjen. Hva om han ble skikkelig sint, som før? Tenk at man skal gå rundt og være redd et menneske.»

Han trykte henne inntil seg og snakket så rolig.

«Ikke vær redd Inga. Jeg vet, at Johan nå er satt bak lås og slå. Jeg kunne ikke si noe med det samme, men han har gjort mer enn nok til å bli værende der han nå er, i lange tider. Jeg er så glad jeg er ferdig med han. Nå får andre ta seg av fortsettelsen.

Jeg er snart klar med oppsigelsestiden min i politiet, og jeg føler jeg har gjort mitt der nå. Fra julaften av er jeg er «fri» mann! Jeg kan kjøre taxi om vinteren, når det ikke er så mye å gjøre på gården. Endelig har jeg tid til mer privatliv. Jeg håper at du vil dele dagene med meg framover? Er du redd eller utrygg, så si ifra. Jeg skal hjelpe deg alt jeg kan.»

De gikk en kveldstur sammen og Inga ble rolig igjen. Rimfrosten hadde tatt for seg der ute, og det var som et skinnende eventyrland i månelyset. De hadde sett reven i skogkanten. Hun sukket av velvære over hva hun fikk oppleve.

Emmas ord kom tidlig i dag, «juleroser», og det passet fint. Det var rimfrost på vinduet i kjøkkenet. De lignet de vakreste roser.

«Har du studert isroser noen gang. Vi hadde mye av det på vinduene våre da jeg var liten. I dag ser jeg ofte isrosemønster på biltak og søppeldunker når det har vært fuktig vær og det slår om til kulde.

Jeg forstår godt at tidligere malere så på isrosene og gjenskapte det med maling. Det minner jo om de vakreste juleroser med dansende blader.

I hagen min vokser det de vakreste blomster under snøen nå. Tror du det ikke? Juleroser heter de, og mine er hvite. De tåler frost, snø og kulde.

Vi hadde de i hagen i mitt barndomsrike også. Jeg husker jeg tok vekk snøen for å finne dem ved juletid, men de var aldri der. Jeg spurte min nabotante om hvorfor de het juleroser, når de ikke sprang ut på julaften. Da fortalte hun meg legenden om denne blomsten.

«En liten jente fulgte etter vismennene for å se barnet i krybben på julekveld. De voksne hadde med vakre gaver, men hun hadde ikke noe å gi. Hun ble så ulykkelig, og gikk ut i mørket og gråt sårt over sin fattigdom. Tårene hennes fuktet jorden, og opp vokste det nydelige hvite blomster. Hun plukket favnen full og la dem rundt krybben til barnet. Dette var de aller første julerosene.

Våre juleroser blomstrer når snøen begynner å smelte litt ned. Kanskje «kakelinna» kommer før jul, og da kan knoppene vokse så fort opp, at det er som et mirakel. De gir glede til oss, som de ga glede i Betlehem, den gangen for så lenge siden. Ja, det er en legende, men den er da vakker?»

Tante smilte alltid etter at hun hadde fortalt en sånn historie, og jeg gjemte alle de ordene i hjertet. Som voksen har jeg tatt fram igjen tankene om hennes fortellinger og ord, og forsøkt å skrive det ned for ikke å glemme det. Her er et dikt om julerosene.

ISROSER

Finnes det blomster under snøen?

Ja, juleroser…

Hvite, skjøre blomster, i rosaskjær.

Blomster som kommer, tross kulde.

Blomster som vokser, tross snø.

Det finnes muligheter for meg også,

bare jeg graver dypt nok i snøberget.

Kanskje fryser jeg til is,

eller vi finner blomstene sammen.»

Inga pusset brillen, for plutselig kom tårene. Hun husket så godt lunheten i tantes hjem, og alle hennes kloke ord.

Ikke lenge etter kom Emma. Hun hadde lovet å hjelpe til med innspurten som Inga sa. Even skulle lage risboller, og Emma skulle pynte en kake Inga hadde bakt.

De to unge tittet på hverandre til stadighet og smilte. Inga så det, og gledet seg. I kveld hadde de lovet henne et eventyr og hun var så spent på hva det kunne være?

Fortsetter....