Romjul!

Romjul er det nå, og det er en veldig koselig tid synes jeg. Huset er pyntet til jul, og vi har rester av både mat og kaker. Ute har det vært kaldt, så rimfrosten har pyntet kvister og greiner. Det har gått fint å lage isskulpturer også. I år ble det mange stjerner hos meg. Jeg kjøpte noen julekuler og de var pakket i en plaststjerneeske. Jeg fylte vann i dem og så ble det pynt der ute.

Julekveldsskaka lagde jeg tidlig og hadde den i fryseren til det var klart til bruk. Det gikk ikke så bra med nisseansiktet, men jeg fikset det med flere pyntede pepperkaker, og så var kaken god som gull.

Litt snø har vi hatt i desember og det var fint å gå ut å lage litt gøy i skogen.

Noen papirblomster har jeg laget i år. Det minnet om min barndom. Den rosa her er laget av trakteposer og de røde er av kreppapir. 

Fortsatt er det vinter her og den vil vel vare enda en stund, selv om det allerede nå går mot lysere tider. 

Jeg laget meg en lykt av kransekakeesken. Jeg tror jeg skal forbedre den til neste jul med litt beslag og kanskje en fin hank. Håper det nye året bringer både deg og meg kreative ideer og tanker. Godt nytt år!

Adventskalender, del 24

ETT ORD

24

JULEGLEDE

«Det er en blomst det, som jeg synes er vakker. Juleglede er så mye annet også. Jeg kjenner den gleden inni meg nå som det endelig er julaften. Nå skriver jeg de siste ordene i denne boka, og du skal få den i kveld Emma. Jeg håper du siden i livet kan tenke at mange ganger er ett ord nok. Alle de forskjellige ordene du har gitt meg i advent, har betydd noe. Bare ett ord om gangen, har gitt meg rike dager med gode tanker.

Ord om forventning og barndom, vinterland og juleglede, lyder og dufter, mat og drikke, alle har vi en ryggsekk med ballast og fantasi om bedre dager. Alle ordene alene har mye å si, og sammen blir de til en historie for ettertiden. Jeg håper du vil ta fram denne boka år etter år og tenke gjennom hva ordene betyr for deg. Kanskje vil du selv lage din bok en dag, for deg selv, eller sammen med andre.»

Inga kledde seg, og Even kom og fulgte henne ned til gården i mørket. Gavene hadde han hentet før på dagen. Han hadde på hodelykt, for det trengtes, men i hånden bar han en gammeldags fjøslykt med et blafrende lys og han hadde nisselue på hodet. Hun fikk holde han i armen. Over dem glitret det i stjerner, og det var en kald julekveld.

«Dette blir koselig Inga. Emma spiser middag med sine først, og så kommer hun og tar opp noen gaver med oss. Etterpå går vi to til hennes familie og drikker kaffe.

Pappa har stått på i hele dag. Han elsker å lage mat, så det er ikke noe stress for han. Onkel kommer og en venninne av ham, pluss farfar.»

Inga ble ønsket velkommen som om hun var en dronning. Dag ga henne en klem, og hun følte det var så kjent og godt. Han hjalp henne med støvlettene og kåpen, før hun fikk gå inn til de andre. Alle hilste og ønsket god jul.

Det ble servert glovarm gløgg og pepperkaker. I bakgrunnen tonte julemusikken og det duftet herlig av ribbe og surkål allerede. Onkelen som het Hans, hadde gått i klassen til Inga da de var små, så de smilte og lo av felles minner. De hadde fått noen år sammen, før deres familie flyttet inn til byen.

De studerte klassebildene i gangen, som hang der på rekke og rad. Farfar overtok i kjøkkenet, så Dag også fikk prate litt. Hun studerte bildet der Johan smilte til henne. Han hadde visst gått i klassen til Dag, men noen som het Dag, husket hun ikke.

«Hvor er du da Dag? Jeg husker ikke deg da vi var små. Men han husker jeg!»

Hun pekte på en som sto bakerst.

«Det er Sprinter`n. Alle hadde jo kallenavn den gangen. Han het det fordi han var raskest til å løpe på hele skolen. Jeg aner ikke hva han egentlig het. Hvor er han i verden tro? Vi var så gode venner, ja småkjærester kalles det vel. Han passet på meg på skoleveien, enda han var to år eldre. Når Johan ville «kryne» meg i snø, eller dra meg hardt i flettene, var alltid Sprinter`n der. Han enten avverget det, eller trøstet meg. Han glemmer jeg aldri, for han var bare så søt, god og kjærlig. Vi kysset til og med!»

Hun ble litt flau, men alle lo.

Dag lurte på om hun fant han på bildet? Hun måtte innrømme, at det gjorde hun ikke. Han pekte, og hun rygget tilbake. Fingeren holdt han på Sprinter`n, og så på henne. Det var som om alle årene imellom var visket ut, og hun kjente gleden bre seg i hjertet. Uten å tenke la hun armene omkring halsen hans, som hun hadde gjort på den tiden, og han slapp henne ikke.

De andre gikk rolig inn i stua, og de to sto der lenge og bare kjente på gleden og samhørigheten. Dag kjente at han ble rørt.

«Så rart! Jeg husket deg med det samme jeg hørte navnet ditt i høst. Hans sa at du igjen bodde i barndomshjemmet ditt, der oppe. Jeg har aldri glemt deg, men du giftet deg jo med Johan. Jeg fant også kjærligheten etter hvert, men kona mi døde dessverre så altfor tidlig. Nå må vi bli bedre kjent, igjen, og så får vi se om ikke vi to kan få alderdommen sammen. Det vil jeg gjerne, vil du?»

Inga sukket av tilfredshet og klemte seg inntil han igjen.

Kvelden ble akkurat så fin som hun hadde drømt om. Da Emma kom, gikk de alle rundt juletreet. Etterpå var det gaveutdeling. Emma ble fra seg av glede over boka. Men da hun oppdaget innholdet i konvolutten, ble hun stille. Hun ante ikke hva hun skulle si. Men det visste Inga.

«Jeg er ikke din ekte tante, men en som heldigvis kan bestemme selv. Jeg arvet alt, lenge etter at det var slutt med Johan, men han ble ikke blid da han oppdaget verdiene. Det var jo arvet etter mine foreldre her i bygda, og alt etter tante, som flyttet til byen på sine gamle dager. Det var da han begynte å oppsøke meg igjen, og igjen. Han ville ha kloa i de pengene. Han hadde skjønt at det var ikke lite jeg eide nå.

Min tantes leilighet, er nå din nå Emma. Du kan bruke den, eller selge den, for å kjøpe deg noe annet. Et sted å bo må du jo ha selv, eller sammen med kjæresten din etter hvert. Jeg har gjort alt rett med advokat og det hele.

Du arver alt jeg eier, når jeg en gang stanser min vandring. Uten deg hadde jeg ikke hatt noe. Ikke deg, ikke Even eller Dag. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Du var gull for meg da du begynte å besøke meg som liten. Ett ord! Gull! Du har vokst deg til en vakker dame nå.»

Det hadde vært stille i stua en lang stund mens Inga og Emma klemte hverandre, men så kom praten i gang igjen. Dag mente Inga måtte være i slekt med julenissen, men da lo hun.

«Hvem er julenisse her. Jeg har blitt lurt av dere alle. Først av Emma som mente jeg trengte hjelp i huset. Even kom, og han hadde skjønt at faren hans kjente meg fra tidligere. Så kom Dag da, Taximannen, og innyndet seg. Veldig festlig. Skal lure på hva neste jul bringer? Bor jeg her da, på gården? Bor Emma og Even i huset mitt der oppe, og kan vi kanskje bli besteforeldre Dag?»

Dag skrattet. «Ja, du kan spå du Inga, men om dette skjer så lover jeg å lage julemiddag neste år også.»

Utenfor hadde snøen begynt å dale ned. Reven hadde spist maten han hadde funnet oppe ved Ingas hus, men var ikke mett. Han snuste ut i lufta og kjente duften av de herligste retter nede på gården. Stille tasset han inn til trappa. Der lå det en haug med ribberester og bein på en tallerken, sammen med en potet og litt saus. Han fikk seg et herremåltid, og etterpå tuslet han tilbake til skogen. Snøen dekket sporene og fra kirken ringte klokkene i natten. Stillheten senket seg over skog og land, og julefreden fant feste i menneskenes hjerter.

På gården satt Dag og Inga tett sammen i sofaene ved juletreet. De andre hadde reist hjem til sitt, men de to ville holde på julekveldsfølelsen så lenge de kunne. Etter hvert sovnet de med armene omkring hverandre. I lyset fra juletreet hadde endelig Inga fått fred, og hun var helt trygg på at det ville vare, for resten av livet. 

Gledelig jul til alle som har fulgt årets historie om ett ord. Husk at ett ord kan løse en gåte, kan fikse et uvennskap, kan gi kjærlighet og ikke minst glede andre. Ett eneste ord. Nå sier jeg TAKK og ha det fint i jula!

SLUTT

 

Adventskalender, del 23

 

ETT ORD

23

JUL

«Vårt hjem var så fredelig på julekvelden. Dyrene våre i fjøs og stall, hadde alle fått litt ekstra god mat til jul. Nissen hadde fått grøten sin oppe på låven, og katten hadde fått en stor skive med leverpostei. Det var som en hel ryggsekk av strev ble løftet av mor, når julen ble ringt inn. Når juleevangeliet ble lest, fikk vi alle en indre fred.

Det duftet fra et ekte juletre, stearinlysene skinte og så kom maten på bordet. Vi fikk ribbe og surkål, medisterkaker, honningglassert stek, poteter, surkål og grønnsaker med saus. Til dessert var det multekrem av de gule bærene som far hadde plukket på myra om høsten.

Ved bordet satt jeg og drømte om julegaver. Jeg undret meg på hvor kreative de hadde vært denne gangen, med strikking av fantasifulle mønstre til fine gensere, luer eller votter?

Skinnet fra juletreet og lyden av englesang fra den lille lysestaken med fire lys var så vakker. Englene snurret rundt og rundt.

Jul da jeg var liten, var familien min, tryggheten, isroser på vinduene og snøen der ute. Vi hadde juleroser i vasen og salmer ble sunget da vi gikk rundt juletreet.

Jeg minnes mine julaftener med lyden av vedovnenes knitringer, og besteforeldrene mine som kremtet forsiktig, fordi de felte tårer av vemod og ettertanke.

Tantes gave på julaften var alltid spennende. Det kunne være en trådsnelle, eller et garnnøste, en oppskrift eller et gammelt foto, en bit kartong eller en tom eske. Gavene jeg fikk av henne var alltid litt festlige og rare synes jeg. Så spennende. Det fikk meg til å undre meg over hva hun hadde tenkt. Gaven hadde en mening. Hun skrev alltid et langt brev ved siden av, som forklaring. En trådsnelle kunne brukes til så mangt. Jeg kunne sy og reparere klærne mine, eller jeg kunne lage noe artig om jeg surret tråden i noen kvister. Hun hadde lært meg å brodere og ikke minst lage noe av papir, lim og kongler. Den rare julekrybben min borte i hylla, er laget etter at jeg en jul fikk en eske med alt mulig rart av tante. Jeg fikk lim, tynn ståltråd, piperensere, mange rare kongler, ull til hår, nøtter til hoder og noen tekstilbiter til klær. I romjula lagde vi krybben min sammen, og jeg glemmer det aldri. Hun fortalte så fint om det lille Jesusbarnet og det ble høytid over naturmaterialer og lim den dagen.»

Inga finner fram noen papirer hun har liggende og legger de i en konvolutt. Det hadde hun tenkt skulle følge med denne boka om «Ett ord». Hun håper gaven ville falle i smak?

Fortsetter.....

Adventskalender, del 22

ETT ORD

22

JULESALMER

«Før pugget vi salmer på skolen. Det ble ganske mange etter som årene gikk. I dag kan jeg de fortsatt, på gamlemåten. Mange av våre salmer er modernisert og det er ikke alltid lett for meg. Noen ganger har de fjernet lange setninger og erstattet det med annet som jeg glemmer like fort som jeg har sunget det. Men det jeg lærte som barn sitter som fjell.»

Hun stoppet skrivingen og så ut av vinduet. I dag snødde det tungt der ute. Men i går kveld hadde det vært så klart. Dag, Emma og Even kom kjørende med hest og slede. Alle ble pakket ned mellom pledd, tepper og skinnfeller og så bega de seg ut i vinternatten. De sang sammen og bjellene holdt rytmen, og hesten travet av sted.  De fant ut at det var mange salmer de kunne, særlig julesalmer og sanger. Dag styrte hesten så lett, og sleden danset hit og dit på den snødekte veien.

Even og Emma hadde smilende fortalt at de hadde en overraskelse. «Gjett hvem som har skrevet brev på gamlemåten? Vi!»

Emma lo og fortalte at de hadde hatt kontakt i hele adventstiden. De har skrevet brev til hverandre hver dag i desember. I førsten sendte de det i posten, men da Emma skulle hjem, bestemte de seg for å bare gi det til hverandre når de var sammen. Brevene var fulle av glade ord og tanker, hva de likte og ikke likte, om mat og kaker, venner, familie, fremtidsplaner og fantasi.

«Jeg tror vi har blitt mye bedre kjent på denne måten og de brevene skal vi ta vare på som skatter. Ja tante, vi klarer å ha kontakt uten telefonene og vi har dynket brevene med parfyme noen ganger. Vi har sendt med små ting som symboliserer oss. Jeg har laget flettekurver i glanspapir og heklet hjerter og engler. Even har laget et vakkert hjerte av ståltråd. Til og med en kurv i never har han laget. Når vi flytter sammen til neste år, for det har vi nå bestemt, så skal denne pynten henges på vårt juletre. Men innen det skjer, lar vi de små tingene ligge i konvoluttene som små skatter.»

Etterpå hadde Inga og Dag tatt seg av hesten. De hadde selet av den sammen, tørket vekk svette og gitt dem vann og havre. Dag var i godt humør som vanlig og kilte henne litt innimellom.

«Vil du bli med ned og se juletreskogen min? Her er det ikke noen frimerkesamling som andre tøyser med, men ekte juletrær! Ja, det er en av de tingene jeg liker best ved å jobbe på gården. Det er en glede og selge juletrær til alle. Det nye hogstfeltet er klart til å plantes nå. Jeg gleder meg til å følge den veksten videre. Tenk at Johan tok treet i bakgården min, enda skogen rett ved siden av var full av de vakreste trær! Jammen godt treet fikk være til stas hos deg i jula! Der står det som en vakker julerose i glansen fra lysene.»

Plutselig gikk de trygt hånd i hånd inn mellom snøtunge grantrær. Benet plaget henne ikke lenger, akkurat som legen hadde sagt. På julekvelden skulle hun gå rundt juletreet med de andre.

Dag hadde tatt med ryggsekken og der hadde han både kakao og ferske boller. Himmelen over dem glitret av stjerner. Det «funkler», sa Inga, og Dag smilte. De to forsto hverandre. Even hadde ikke ant hva hun mente med å funkle. De unge brukte ikke et sånt ord lenger, de sa bare skinne og glitre de.

De satte seg i en lysning og Dag bredte ut et saueskinn de kunne sitte på. Han tenkte og grublet, men han fikk seg ikke til å si noe denne kvelden. Det fikk bli på julekvelden, for dette måtte jo Inga få vite, så hun skulle føle seg trygg.

Fortsetter.....

 

 

 

 

 

 

Adventskalender, del 21

 

ETT ORD

21

JULEROSER

Hun hadde lært seg å spørre hvem som sto der ute, før hun åpnet døra. Denne kvelden var det heldigvis Dag som kom. Han så at hun var skremt, og la armen forsiktig om henne. Hun begynte å gråte og buste ut med alt.

«Jeg trodde det var Johan. De siste gangene snakket han bare, men det var nok til å vekke utryggheten i meg igjen. Hva om han ble skikkelig sint, som før? Tenk at man skal gå rundt og være redd et menneske.»

Han trykte henne inntil seg og snakket så rolig.

«Ikke vær redd Inga. Jeg vet, at Johan nå er satt bak lås og slå. Jeg kunne ikke si noe med det samme, men han har gjort mer enn nok til å bli værende der han nå er, i lange tider. Jeg er så glad jeg er ferdig med han. Nå får andre ta seg av fortsettelsen.

Jeg er snart klar med oppsigelsestiden min i politiet, og jeg føler jeg har gjort mitt der nå. Fra julaften av er jeg er «fri» mann! Jeg kan kjøre taxi om vinteren, når det ikke er så mye å gjøre på gården. Endelig har jeg tid til mer privatliv. Jeg håper at du vil dele dagene med meg framover? Er du redd eller utrygg, så si ifra. Jeg skal hjelpe deg alt jeg kan.»

De gikk en kveldstur sammen og Inga ble rolig igjen. Rimfrosten hadde tatt for seg der ute, og det var som et skinnende eventyrland i månelyset. De hadde sett reven i skogkanten. Hun sukket av velvære over hva hun fikk oppleve.

Emmas ord kom tidlig i dag, «juleroser», og det passet fint. Det var rimfrost på vinduet i kjøkkenet. De lignet de vakreste roser.

«Har du studert isroser noen gang. Vi hadde mye av det på vinduene våre da jeg var liten. I dag ser jeg ofte isrosemønster på biltak og søppeldunker når det har vært fuktig vær og det slår om til kulde.

Jeg forstår godt at tidligere malere så på isrosene og gjenskapte det med maling. Det minner jo om de vakreste juleroser med dansende blader.

I hagen min vokser det de vakreste blomster under snøen nå. Tror du det ikke? Juleroser heter de, og mine er hvite. De tåler frost, snø og kulde.

Vi hadde de i hagen i mitt barndomsrike også. Jeg husker jeg tok vekk snøen for å finne dem ved juletid, men de var aldri der. Jeg spurte min nabotante om hvorfor de het juleroser, når de ikke sprang ut på julaften. Da fortalte hun meg legenden om denne blomsten.

«En liten jente fulgte etter vismennene for å se barnet i krybben på julekveld. De voksne hadde med vakre gaver, men hun hadde ikke noe å gi. Hun ble så ulykkelig, og gikk ut i mørket og gråt sårt over sin fattigdom. Tårene hennes fuktet jorden, og opp vokste det nydelige hvite blomster. Hun plukket favnen full og la dem rundt krybben til barnet. Dette var de aller første julerosene.

Våre juleroser blomstrer når snøen begynner å smelte litt ned. Kanskje «kakelinna» kommer før jul, og da kan knoppene vokse så fort opp, at det er som et mirakel. De gir glede til oss, som de ga glede i Betlehem, den gangen for så lenge siden. Ja, det er en legende, men den er da vakker?»

Tante smilte alltid etter at hun hadde fortalt en sånn historie, og jeg gjemte alle de ordene i hjertet. Som voksen har jeg tatt fram igjen tankene om hennes fortellinger og ord, og forsøkt å skrive det ned for ikke å glemme det. Her er et dikt om julerosene.

ISROSER

Finnes det blomster under snøen?

Ja, juleroser…

Hvite, skjøre blomster, i rosaskjær.

Blomster som kommer, tross kulde.

Blomster som vokser, tross snø.

Det finnes muligheter for meg også,

bare jeg graver dypt nok i snøberget.

Kanskje fryser jeg til is,

eller vi finner blomstene sammen.»

Inga pusset brillen, for plutselig kom tårene. Hun husket så godt lunheten i tantes hjem, og alle hennes kloke ord.

Ikke lenge etter kom Emma. Hun hadde lovet å hjelpe til med innspurten som Inga sa. Even skulle lage risboller, og Emma skulle pynte en kake Inga hadde bakt.

De to unge tittet på hverandre til stadighet og smilte. Inga så det, og gledet seg. I kveld hadde de lovet henne et eventyr og hun var så spent på hva det kunne være?

Fortsetter....

Adventskalender, del 20

ETT ORD

20

BLOMSTERVASE

Even kom tidlig denne dagen og han viste Inga noe han hadde sett på nett. «Tror det jeg klarer det? Jeg synes det ser så spennende ut og så kan Emma ha det lenge. Jeg kan selvfølgelig bare kjøpe en bukett roser, men jeg føler det blir mer personlig om jeg lager noe selv.

Inga lo og ba han vente litt. Hun gikk ut i boden og lette fram en eske med gamle hobbybøker. Der fant hun det hun lette etter. Det var side opp og side ned med vakre papirroser av alle slag.

«Her skal du se. Jeg lagde sånne med min bestemor da jeg var liten. Du kan tro jeg strevde. Særlig de liljene som skulle brettes og brettes. Men så stolt jeg var da alt var klart, og mamma kunne få en bukett blomster av meg den julen. Dette skal vi nok fikse. Jeg har både kreppapir, silkepapir og avispapir liggende. Finn fram saksene mine da, og vi må ha teip, lim og vann.»

De kjørte ut noen ark på kopimaskinene også, og det var noteark med julesanger som ble vakrest. Hele formiddagen gikk, men blomster ble det. Inga lagde røde rosen som hun puttet inn her og der i juletreet og de med noter limte hun på kransen i gangen. Even strevde veldig i førsten og han skyldte på store mannfolkhender, men så løsnet det liksom og snart hadde han en vakker bukett med kreppapirroser.

Etterpå gikk de ut og hentet litt furu. Så ble rosene limt på kvistene og satt sammen til en stor bukett, før de pakket det hele inn i cellofan. Han var så stolt av det hele og han gledet seg til å gi det til Emma. Inga spurte om de var «sammen», men det var visst ikke et utrykk han kjente. «Vi «dater», og så får vi se!» svarte han.

Han satte i gang med å vaske gangen. Der ute var det kaldt, men rent skulle det være til jul der også. Hun så på blomstene de hadde laget og tenkte på Dag. Hvorfor gjorde hun det? Han minnet henne om noe? Noe trygt og godt. Så rart! Snart var hun i gang med å skrive om ett ord for dagen.

«Blomstervase ved juletid, får meg til å tenke på gangen vår hjemme. Der hadde vi en stor kobbervase som ble fylt med furubar og røde papirroser til jul da jeg var liten. Vår gang var kaldere enn min gang er. Et år fikk jeg jobben med å skure trappene til andre etasje der ute. Søsteren min skulle pusse den store vasen, og siden pusse sølv. Hun satt varmt og koselig i kjøkkenet. Jeg måtte kle på meg masse klær og samtidig ha så varmt vann i skurebøtta at det ikke ble is der ute. Fort måtte det vaskes, og tørkes godt. Jeg synes det var så urettferdig. Jeg frøs på fingrene i gangen uten varme og brant meg på fingrene hver gang jeg dyppet skurefilla ned i det glovarme vannet. Til slutt var fingrene både røde og vonde. Jeg protesterte høylytt!

For en lykke, jeg ble hørt! Gjett hva snille mamma gjorde? Søsteren min havnet ute i gangen med vaskingen, og jeg fikk komme inn. Mamma mente vi kunne bytte på det. Jeg var superglad, men jeg vet egentlig ikke hva søsteren min tenkte? Men hva skjedde? Gnikke og gni, på skjeer og gafler i evigheter. Vi hadde ikke noe lettvinte pussemidler den gangen. På med tykk pussekrem, før det virkelig måtte jobbes med for å få det pent.

Så var det den digre kobbervasen. Den var upusset og stygg, som kobber blir etter en stund. Nå skulle jeg gjøre den speilblank til jul. Med en gammel tannbørste skulle hver en krik og krok i rosemønsteret pusses. Alt grønt irr skulle vekk, og vasen skulle skinne som sola. Dere gjetter sikkert hva som skjedde? Jeg ga opp, og tigde meg ut til skuringen igjen. Søsteren min fikk ros av meg for sin tålmodighet. Gangen ble ren, og vasen ble blank som ny det året også. I dag må jeg pusse sølv og kobber selv, men jeg smiler alltid og minnes andre tider.»

Ute hadde det begynt å blåse og kulda var bitende kald. Men det var stjerneklart i kvelden og Inga smilte. Tenk om noen ville ta henne med på stjernetur.

Men da det banket på døra, ble hun livredd……

Fortsetter....

 

Adventskalender, del 19

19

JULETRE

Even går på loftet for å ta ned eskene og Inga nynner på musevisa. Heldigvis var alt helt. Gammelt var det og slitt, men om de var forsiktige ville det holde i mange år enda. Noen av glasskulene la de i et pent, dypt fat på spisestuebordet. Hun hadde flere gamle nisser i gips, og de tålte heller ikke stort. Varlig vasket de av støv og skitt, og så fikk de hedersplass i vinduet i kjøkkenet.

Hele ettermiddagen pakket de ut saker og så gjennom det. Even var like ivrig som henne. Hver ting hadde sin historie.

Da det mørknet pyntet de og tente juletreet, selv om det var noen dager igjen til julekvelden. Hun orket ikke vente lenger. Nå hadde treet stått grønt i stua i mange dager allerede, men med lys og pynt ble det noe helt annet.

Da Even hadde gått for kvelden kom tanken om juletreet og hva hun ville skrive. Hun lo ved tanke.

«Mus i juletreet er noe jeg har opplevd. Hver gang jeg ser Disney på julaften med de to ekornene Snipp og Snapp tenker jeg på det.

Vi hadde et digert tre det året det skjedde. Det hadde mange og tette greiner oppover stammen. Det det ble masse søppel innen vi fikk klemt det på plass mellom sofaen og veggen. Alle fikk være med å pynte treet. Vi barna hadde strevd kveld etter kveld med å male grankongler hvite og blåse ut egg. Eggene malte vi røde og strødde glitter på dem. Så var det mamma som lagde løkker til å henge de opp i og alt ble forsiktig satt i eggerammen så limet til løkkene skulle tørke i fred. På julaftens morgen tok mamma det fram, og treet fikk sin hjemmelagde dekor sammen med glitterremser, bittesmå norske flagg og røde kuler. Lys hadde vi også satt på, og det var vel varmen av det som fikk musen fram. En helt levende mus tittet fram mellom glitter og kuler, og søsteren min skrek. Mamma kom farende, og trodde treet hadde veltet. Men da hun så musa, spratt hun opp på en av stolene og hylte på pappa.

Jeg skal si at kongler, kuler og egg fikk danse. Pappa, som slett ikke likte mus heller, hadde hentet et dørslag. Med det forsøkte han å fange musa for å slippe den ut igjen. Den ble jo så redd at den krøp helt inn til stammen igjen.

Gjett hvem som fikk den ut? Jeg var fryktelig stolt da jeg klarte å fange den med hendene. Mamma hylte at den kunne bite og pappa var helt rød i toppen. De andre søsknene mine sto der med åpen munn og forsto ikke at jeg kunne være så modig. Det de ikke visste, var at jeg hadde lekt med mus før. Jeg hadde nemlig en helt egen mus på soverommet mitt. Den bodde under senga og om natten krøp den inn i et hull i veggen. Jeg ga den brødbiter og den var så tam at jeg kunne klappe den så mye jeg ville. Men denne musa var vill kan man si. Jeg rakk så vidt ut på trappa før den hoppet ut i snøen og forsvant.

Jeg fortalte aldri mamma om musen på rommet og ikke søsteren min heller, for da hadde de vel satt opp felle!»

Inga tegnet litt fra musevisa og nynnet for seg selv i kvelden. Hun var så glad for at hun hadde kommet på dette med ett ord. Det ga henne så mye glede og hun fikk stadig fram minner i hodet. Måtte det bli til glede for Emma også etter hvert. Hun gledet seg allerede til i morgen. Even hadde bedt om hjelp til å lage julegave til Emma. Hun lurte på hva det var?

Fortsetter......

Adventskalender, del 18

 

18

BONDEGÅRD

Even kom hadde ledd i går kveld og forklart så godt det gikk.

«Vi har lurt deg litt. Dag er faren min han, og sånn er det! Hybelen leide jeg av onkel, men nå orket han ikke mer gårdsliv, og pappa overtok her i høst. Onkel flyttet inn til pappas leilighet i byen. De to byttet hjem, kan man si. Jeg har fortsatt hybelen da, selv om jeg bare sover der. Er vi tilgitt for å ikke si noe?»

Han bøyde seg ned og hvisket til henne.

«Pappa har vært så opptatt av deg skjønner du, men han våget ikke nærme seg deg tidligere. Han nevnte deg stadig når han hadde sett deg i butikken for eksempel. Jeg lurte han litt, da jeg sa at jeg kjente en som trengte taxi. Han visste ikke at det var deg!»

Ordet fra Emma i dag var så passende til gårsdagen. Det var «bondegård»!

«Som jeg før har sagt, vokste jeg opp på en gård. En skikkelig bondegård med hest og ku, katt og høner, dyrket mark og gress, skog og vann. Familien min jobbet mye sammen til gårdens beste. Om våren var det forberedelser av jorda, sette poteter og ordne kjøkkenhage, samtidig som kornet ble sådd på jordene. Om sommeren var det høyonn og dyrene fikk gå ute så mye de ville. Så kom høsten med tresking og opptak av markens grøde, før vinteren banket på.

Jeg elsket vinteren da, og gjør det nå. Snøen som daler med, det blå lyset og rimfrosten. Hos oss var det kornbånd på låvebroa, fuglehus med brød og fett til småfuglene, rydding av snø så alt var pent og lett fremkommelig, og vi barna pyntet med snølykter og snømenn så fort det var mulig.

Ofte ble vi fortalt om nissen som jobbet i verkstedet ved juletid. Dit fikk vi ikke gå i desember. Men ofte snek vi oss inn til vinduet, for å se inn, når det lyste der. Men enten var vinduet helt nedrimet av frost, eller det var satt en diger pappskive som stengte for at vi kunne se. Vi synes vi hørte det hamret og banket der inne, men vi våget oss aldri inn.

Det var spennende bare det å tenke at vi hadde en nisse på gården. En skikkelig gårdsnisse som hjalp til overalt, og som lagde både ski, kjelker og andre trearbeider til oss i julegave.

Men alt vi fikk var slett ikke hjemmelaget. Et år fikk jeg min egne bondegård i miniatyr. Det var vakre hus og låve, mange dyr av flere slag og bittesmå mennesker. Jeg har det enda oppe på loftet. En dag skal jeg ta det fram igjen. Kanskje det vil passe om noen jeg kjenner får sine barn? Jeg tror at ved å vise fram mine leker, vil nye generasjoner bedre forstå hvordan livet på min barndoms bondegård var!»

I dag ble det visst mye skrevet, men det var så mange ting hun kom til å tenke på ved det ordet «bondegård»! Hun kom på ting hun rent hadde glemt selv. Alle lekene hennes lå i en stor eske på loftet. Johan hadde ment hun bare skulle kaste alt sammen. Det var jammen godt han ikke hadde forstått hvor verdifull hennes gamle bamse var! Heldigvis hadde hun den gangen klart å si ifra, og han hadde sagt at så lenge det sto på loftet, så fikk det være. En dag skulle hun sende Even opp etter esken. Hun hadde flere esker det oppe. All den gamle julepynten etter hennes foreldre var der også. Bare ikke musene hadde spist opp alt?

Fortsetter.....

Adventskalender, del 17

ETT ORD

17

ENGEL

I dag var ordet det, engel. Inga tenkte at Emma var som en engel, en juleengel. Tenk at det var hun som sto på utsiden i går og vinket med et flagg. For en overraskelse. Inga hadde aldri følt seg så satt pris på noen gang. Inn stormet jente og klemte henne hardt. Hun hadde kommet rett til henne fra toget, lagt brevene i postkassa og ringt Even så han leverte brevene med en gang. Han hadde nesten forsnakket seg da han sa han kjente skrifta, men det hadde gått bra.

«Du er en engel sier vi ofte, og med det mener vi godhet og omsorg. Finnes det engler? Jeg tror det, at jeg har en engel som følger med meg og passer på at jeg klarer meg, selv om dagene er vanskelige.

Jeg skrev dikt om det en gang.

AFTENBØNN

En engel følger deg på din vei.

Passer deg når dagen er lei.

Gleder seg med deg og ler,

smiler når du ber.

Gud har mange engler små,

som alltid med deg vil gå.

Kjenn etter vind som stryker ditt kinn,

merk deg trøstende ord i sjel og sinn.

Legg deg trygt til å hvile

og Guds engler vil til deg smile.»

 

Emma hadde vært innom i dag også, men hun hadde husket å sende et ord likevel. De hadde drukket kakao med krem, ledd og smilt sammen. Emma hadde klart den eksamenen hun hadde grudd seg mest til, og da var det hjem til juleferie. Hun kunne fint lese videre hjemme også, så helt fri hadde hun ikke.

Even og Emma hadde sagt at hun skulle være med på tur i ettermiddag. Hun lurte på om de skulle gå på skøyter? Men det hadde jo snødd i massevis, så alle vann var del dekket med det hvite? Men på tur skulle de visst.

Litt senere kom de og hentet henne. De var godt kledd som henne, og de gikk sammen ned til gården der Even leide hybel. Utenfor det store vinduet lagde de engler i snøen. Inga undret seg litt, for hva ville eierne si, men de unge bare lo og sa det ville bli til glede. Hun kravlet forsiktig ned hun også, og viftet i vei.

Akkurat i det Inga reiste seg opp og børstet av seg snøen, kom Dag. Han smilte og ba dem med bort til en vakker uteplass. Der var det tent bålpanne og mengder av lykter. I treet over dem hang det julekuler som glitret. På krakkene var det varme skinn og det lå puter og pledd til alle. Han bukket og serverte gløgg. Over bålet lå det varme pølser og karbonader på en rist.

«Bor du her?» stotret hun fram.

Han smilte og nikket. «Klart det. Nå er det mitt og det er jeg glad for. Jeg tror livet mitt heretter blir annerledes, men jeg kjente at tiden min i politiet var over. Jeg tror jeg skal bli godt å bruke dagene på denne gården.»

Inga satt der som et spørsmålstegn følte hun, men hun sa ikke mer. Etter at de hadde spist, ba Dag med alle inn. Han bukket pent til damene.

«Velkommen får dere være i vårt hjem. Her bor altså Even og jeg. Jeg håper dere vil hjelpe oss å pynte juletreet i stua etterpå.»

Inga stoppet opp. «Så Even leier av deg han da? Det har han ikke fortalt.»

Fortsetter....

Adventskalender, del 16

 

ETT ORD

16

SMAK

Even skiftet på senga i dag. Utenfor vinduet vaiet rent sengetøy på snora. Han var et funn den gutten, tenkte Inga. Det var lett å lære han nye ting, og han var nøyaktig og flink. Det var nesten trist at hun egentlig ikke trengte hjelp lenger. Krykkene sto i gangen nå, og hun brukte de ikke. Benet var nesten som før, og det ble bedre og bedre for hver dag. Hun tenkte litt før hun skrev i dag. Det hadde skjedd så mye rart, at hun følte at hun var litt utenfor sin smak av hvordan hun ville ha det!

«Smak ja, det er så mangt det. Legg et sukkertøy på tunga og smatt forsiktig på det. Kjenn hvordan smaken fordeler seg i munnene.  Ikke tygg og svelg ned alt med en gang. Ta deg tid til å kjenne etter hva du spiser.

Alle har vi vel forskjellig smak. Noen liker søtt og andre salt, noen vil ha surt og andre bittert. Det er smak og behag med det meste. Noen ganger er det vanskelig å vende seg til nye smaker. Det kan ta tid å like det, men det går fint å trene. Ingen har sagt at man må like en ting med en gang. Ingen har sagt, at man må like alt.»

Nå var det ikke mange dagene til julekveld og hun gledet seg. Hun visste at hun slett ikke skulle sitte alene på den kvelden i år. Dag hadde bedt henne på middag. Even skulle visst også komme? Hvorfor skulle ikke han hjem til jul? Hun hadde spurt han forsiktig, men svaret var at han hørte da til her? Det var vanskelig å få mer ut av han. Hadde han ikke familie han likte å være sammen med tro? Han hadde nevn Emma og bestefaren sin, men det var visst Emma som var viktig.

«Jeg vil jo være sammen med henne litt, når hun kommer hjem. Foreldrene hennes har jammen bedt meg til dem på kaffe, på lille julaften. Spennende! Tror du hun liker meg litt?»

Han hadde rødmet og smilt, før han gikk av sted etter posten. Ikke lenge etter sto han der med flere brev i hånden.

«Her skal jeg si deg du har fått post! Alle brev er merket med et nummer? I alle dager, den skrifta kjenner jeg da?»

Inga så undrende på han. «Kjenner du den skrifta? Det er jo fra Emma dette. Det ser jeg da godt, men hvordan kjenner du skriften hennes?» Han rødmet igjen og stotret om at han hadde sett handlelisten hun skrev for Inga sist.

Inga tok med seg brevbunken og satte seg inn i stua, mens Even tok oppvasken ute i kjøkkenet. Det først brevet inneholdt bare ett ord! «Overraskelse» sto det! Hun hadde skrevet ordet med en kalligrafipenn. Det var som et broderi med sirlige kruseduller utover arket. Nederst sto det, «hilsen Emma». Brev nummer to var lignende. Der sto ordet «gledesspreder». Hvert brev inneholdt bare ett ord og det var seks brev hun hadde sendt samtidig. «Gladideg, julebesøk, eventyr» var de andre ordene. Alt var vakkert skrevet ned på ark som var pyntet til fingerspissene med krusseduller. Det siste brevet ba henne se ut av vinduet. «SE UT» sto det, med store bokstaver. Ja, automatisk gjorde hun det. Hun reiste seg brått og stirret. Hva var dette. Der ute sto det et flagg og vaiet?

Fortsetter...

Adventskalender, del 15

ETT ORD 

15

FANTASI

«Å ha fantasi er en gave. Ta med deg en nisse ut og lag et julekort til deg selv, meg eller andre. Bruk fantasien til å skrive et lite juleeventyr.»

Hun bet litt på blyanten og tok seg en slurk kaffe. Kvelden før hadde vært så interessant og spennende. Da det banket på døra, hadde hun blitt så redd at hun hadde løpt inn i armene på Even som for å søke beskyttelse. Så godt han var der da! Hun var sikker på at det nok en gang var Johan som kom. Even hadde ropt ut og spurt hvem det var. Det ble helt stille der ute en lang stund. Hun kjente at hun kunne puste igjen, og gråt av glede, da Dag forsiktig svarte at det bare var han. De slapp han inn og fikk forklart det som hadde skjedd. Dag tok av seg lua og dro hånden gjennom håret.

«Dette burde jeg vel ha sagt før. Jeg er faktisk utdannet politi og har jobbet med det i mange år, før jeg tok den drosjeløyva. Jeg kan ikke si så mye om saken, men Johan ble akkurat nå arrestert. Bilen han kjører omkring med, er ikke hans. Han har ikke råd til en flott Porsche. Så mye kan jeg si deg. Det er sant at vi kjenner hverandre fra ungdommen. Vi gikk på skole sammen. Han var ikke god den gangen heller. I fantasien trodde han, og tror visst fortsatt, at han eier alt som kommer i hans vei.»

Han smilte oppgitt og ristet på hodet.

«Så trist at du skulle oppleve dette Inga, men du er trygg nå. Han var ganske så spak etter praten vår. Jeg sa at jeg skulle være der for deg. Får jeg det? For du er vel ikke så interessert i Even, som Johan fortalte meg?»

Inga begynte å le igjen, og denne gangen fikk Dag også føle seg inkludert i latteren. Hun lo så tårene trillet og klemte først Even, og så Dag, før hun satte på kaffen og dekket bordet.

«Jeg velger meg Even som en sønn, og deg som en venn jeg Dag!» De to mennene så på hverandre og blunket.

Kvelden ble sen inne mennene gikk av sted og hun fikk låst døra for natten. Hun så ut av vinduet og sukket. I dag fikk hun ikke til å skrive stort i boka. Så det ble mest tegninger og kruseduller rundt teksten. Men sånn var det bare. Hun følte at hun hadde så mye å tenke på, men noen ord til ble det, før hun slukket lyset og gikk til sengs.

«Fantasi kan jammen være farlig også. Om man går så inn i fantasien at man tror man kan alt, vet alt og har lov til alt. Det gjelder alltid å finne balanse i livet.»

Utenfor kom reven igjen nær huset. Denne gangen spiste den opp alle brødbitene fra dagen før og følte seg mett og lykkelig, før den ruslet tilbake til skogen.

Fortsetter....

Adventskalender, del 14

 

ETT ORD

14

DRØM

Hun begynte å skrive før hun spiste frokost, for det ordet «drøm» fikk fram så mange tanker. Fort gikk hun først ut og matet småfuglene, før hun satte i gang med vindusvasken. Etterpå satte hun seg smilende ned med boka og skrev på.

«Jeg har en drøm om grønne gressganger, bølgende blomsterenger, blå himmel, solskinn eller stjernehimmel, snille, vennlige mennesker og gode øyeblikk.»

Men der var det plutselig en lyd som vekket hennes oppmerksomhet. Hun hinket seg til vinduet. Der ute sto Johan og festet et kornnek i den store bjørka. Hun rakk ikke å låse døra, før han buste inn.

«Hei på deg. Jeg vet jo du har savnet meg. Her er jeg. Bare vent til jeg får vist deg den nye bilen min. Du kommer til å elske den. Vi kan kjøre en tur med det samme om du vil.»

Hun smilte oppgitt og ba han gå. Nå som hun endelig var fri fra han, kjente hun at hun aldri ville tilbake til det som hadde vært mellom dem. Så mange år hun hadde gitt han, og så mange sjanser. Hun hadde vært som forhekset av smilet hans, og det skammet hun seg nesten over. Blind av kjærlighet hadde hun trodd alt han sa, godtatt alle hans sidesprang, rare forklaringer og uærligheter. Hun hadde funnet seg i å ikke ha egne meninger. Men det fikk det være slutt på! Hun var voksen, og jammen hadde hun sitt liv å leve.

«Jeg er ferdig med deg Johan, og ønsker deg alt godt videre. Har du ikke noen flere unge damer å oppvarte nå eller, i og med du kommer hit. Eller er du nok en gang blakk? Jeg klarer meg fint selv jeg. Hver dag vet jeg hva jeg har i banken, jeg vet hva jeg har av mat i huset og jeg vet hva jeg vil. Du er ikke mitt valg lenger. Jeg har forstått at du har det best, om du kan bestemme alt selv. Vårt forhold er over, og du kan bare reise dit du ønsker, uten meg.»

Han latet som om han gråt og gikk ned på kne foran henne.

«Men Inga da. Har du glemt alt jeg gjorde for deg. Jeg vasket bilen din, vi reiste på bilutstillinger og jeg kjøpte alle klærne dine. Se hvordan du er kledd nå! Så ille! De buksene, er ikke videre smarte til din kropp, og hva har du gjort med håret ditt? Det er jo snart helt gustent! Husk at jeg ba deg ut på middag til jul, hvert år, og du fikk lov til å gå til den rare tanten din også. Hun døde til slutt, og da fikk du mer tid til meg. Enda godt hun hadde noen penger vi fikk arve. Så fint jeg hadde det da, eller jeg mener selvfølgelig, VI hadde det. Har du glemt alt!»

Han holdt hendene foran ansiktet og skikkelig hulket.

Heldigvis kom Even inn i kjøkkenet da. Han la hånden på skulderen hennes og holdt om henne. Da ble det liv i mannen.

«Gamle kjerring, som flyr på barnerov. Han skulle bare vite hvor dum du er.»

Hun begynte å le. «Det er jo du som er litt dum da, når du vil ha dumme meg. Nei, nå får du gå!»

Lyden av stygge ord og tramping ut i gangen forsvant mer og mer. Han lukket ikke døra etter seg, så det gjorde Even. Kornneket ble flekket ned på bakken, og så forsvant han ned til bilen sin nede ved veien.

Hun begynte å le. Huset fyltes av lyden av god, befriende latter! Even lo med henne, og det ville ingen ende ta. Dag som akkurat hadde parkert bilen på utsiden, sto der på trappa og lurte på om han skulle banke på, eller ikke? Hva lo de av? Han kanskje? Hadde Even sagt noe, eller kunne han fortsatt drømme?

Fortsetter...

 

 

 

 

 

Adventskalender, del 13

ETT ORD

13

Neste morgen ble Inga skikkelig lei seg da hun så ut av vinduet. Treet lå på bakken, og lysene var slukket. Hun kledde på seg og gikk sint ut. Ledningen sto fortsatt i kontakten, men den var klipt i småbiter bortover. Hun ante hvem som hadde gjort det. Det var en som ikke unnet henne ro.

Ordet fra Emma kom samtidig, og det var RYGGSEKK. 

Det passet fint til stemningen hennes. Hun måtte være forsiktig og ikke skrive mer enn nødvendig, for en bok som denne ville kanskje mange lese siden? Emma skulle
ikke
vite så mye om hennes tunge «sekk», som hun hadde så vanskelig med å få tømt.

«Min første ryggsekk var rødrutete. Første skoledag var for meg en dag så skummel, men også spennende. Den var full av forventning, i lang tid før. Til jul året før, fikk jeg en ransel, ja det var det vi kalte det, ransel og ikke ryggsekk.  Jeg fikk pennal, nytt skaut og vanter. Jeg grudde meg til skolestart, men det ble til glede. Å grue seg eller ha forventning, er bra, da blir man så overrasket når ting blir morsomme. Min skolesekk ble fylt av det jeg fortsatt liker, tegnesaker og blanke ark, lesestoff og massevis av fine minner.

Jeg har hatt mange ryggsekker siden. Men det finnes ryggsekker om er symbol også. Symbol på tunge tanker, misbruk, mobbing, sykdom og tunge byrder. Jeg har visst mye i min sekk som jeg bør rydde vekk. Noe er ikke lett å fjerne, det gjør vondt og godt, det skaper litt redsel og vemod, uro og fortvilelse.

Men greier du å sortere det som skal være i sekken din på livsvandringen, så vinner du fremgang.

Din sekk, må du ta kontroll over. Vil du ha tunge byrder, eller vil du legge vekk og glemme det som du hadde med deg? Selv om man tømmer sekken, så forsvinner det liksom ikke. Men det kan tas med til siden i livet, som en lærdom. Livslærdom.»

Hun så ut av vinduet og ristet oppgitt på hodet over det nedrevne treet og sukket.

Ikke lenge etter banket det på døra, og inn kom Johan. Han strålte av glede og viste henne en diger eske med julelys. Han var fortsatt sjarmerende når han var i det humøret.

«Jeg så at det hadde blitt gjort hærverk hos deg i natt. Ja, de ungdommene blir lett sjalu vet du. Jeg skal passe på deg jeg. Nå fikser jeg det treet fort, og så blir alt bra igjen mellom oss vet du.»

Inga fikk ikke fram et ord. Han gikk ut igjen, og etter en stund hadde han fått på lysene og rette opp treet igjen. Kontakten ble satt i, og treet lyste som før. Hun nesten spratt opp og låste døra. Aldri ville hun ha han inn igjen. Han hadde lurt henne nok før. 

Det tok en tid inne han ga seg med å kjefte der ute. Han hamret på døra en stund, før han forsvant nedover veien.

På kvelden banket det på døra igjen. Inga satt der helt skjelven. Men så hørte hun stemmer hun kjente. Forsiktig åpnet hun døra og tittet ut. Der sto Dag og Even med fullt Luciautstyr på seg. Begge hadde stjernegutthatter. I hånden hadde Even en luciakrone som han rakte Inga. «Glad Lucia, eller hva det heter. Vil du være vår Lucia, så kan du kle på deg og bli med oss ut en tur?»

Hun smilte av lettelse over at det var dem, kledde på seg tykke klær og satte batterikronen på hodet. Så gikk de i samlet tropp inn over skogen. De sang Luciasangen høyt og lo.

Der inne blant snøtunge grantrær hadde de tent bål og lagt ut pledd og puter. Over varmen putret kaffen, og opp av ryggsekkene til mennene kom den ene godsaken etter den andre. Inga ble så glad at hun gråt og så fortalte hun om Johan og lysene på treet. Dag la armen rundt henne og lovet, at fra nå av så skulle han virkelig følge med den mannen. «Nå koser vi oss Inga og så skal nok Johan snart få kose seg et annet sted. Vær trygg!» 

Fortsetter.....