Adventsfortelling, del 6

 

6

June sukket og tørket øynene enda en gang. Visst hadde de juletre hjemme allerede. Dette var første året mamma hadde pyntet til første desember. Treet, var kjempehøyt, kunstig, hvitt og pyntet allerede med den dyreste pynten mor kunne finne. Nåde om hun rørte ved noe av det. Huset var dekorert som i en eksklusiv katalog. Ingen dorullnisser, minner fra gamledager eller fra hennes oppvekst. Sånne hverdagslige ting passet ikke inn hos dem. Under treet lå gavene pakket inn med de vakreste merkelapper, papir og bånd. Hun hadde ønsket seg nytt vintertøy, og det fikk hun sikkert. Men kunne hun bruke det til å gå i skogen med? Det var nok beregnet til å trippe rundt med på et eller annet høyfjellshotell i nyttårshelga. Hun ville heller gå på ski i marka med Sjur. Han var så snill, mye snillere enn Gunnar som bodde nede i bakke. Sjur og hun kunne snike seg inn på rådyrene og kanskje få se en hare hoppe i nysnøen.

Så rar mamma hadde blitt? Hun var ikke sånn i fjor. Da hadde de tatt fram det de hadde, samlet det på bordet og bestemt hvor alt skulle få stå i julen. Nå var det bare nye ting overalt. June savnet det vesle, gamle lille huset, selv om det var fint der de bodde nå også. I det lille huset hadde det vært lavt under taket, og de hadde hatt det så lunt og koselig. Men så flyttet de hit da, i høst, mens de ventet på en leilighet som skulle bli klar neste år. Leilighet? Hun ville ikke flytte dit. Da var det bedre å bo der de nå var.

Mamma som alltid hadde sagt at de skulle holde på tradisjonene. Tradisjoner. Et rart ord, men det betydde visst at de skulle pynte juletreet på lille julaften, eller noe sånt? Hun savnet den gamle pynten, de slitte figurene og julekrybben etter oldemor. Heldigvis hadde ikke mamma kastet noe av det. Da June hadde protestert, hadde hun pakket alt ned i flere, store esker på loftet og skrevet navnet hennes på dem. Det føltes trygt at det lå der og ventet på at hun skulle bli voksen en gang. Men det var lenge til det…..

Nissen Anskar sukket der han sto som usynlig nede ved den grå låven. Jenta hadde det ikke så bra, enda hun hadde alt! Merkelig at ikke moren hennes så det? Ungen var usikker og lei seg. Han rettet seg opp og gikk med bestemte skritt til Junes hus.

Fortsetter HER....