Adventsfortelling, del 5

 

5

For å se bedre hadde Magda snart nesetippen klistret til ruta. Men hun så ikke noe bedre, eller hørte noe mer for det. Leende satte hun seg tilbake. For ei nysgjerrig dame hun hadde blitt. Men det skjedde så lite omkring henne, at hun klarte ikke la være å følge med på naboene. Sjur kom ofte innom henne, så hun ble bekymret også. Hvem skulle hjelpe henne nå? Men så ble hun alvorlig. Tenk å være så egoistisk som henne. Hun uroet seg for hvem som skulle komme og bære ved hver ettermiddag, og ikke på at gutten sikkert hadde slått seg. Han var jo snart åtte år, og han jamret seg aldri. Noe måtte ha skjedd? Gikk ikke han ut på ski sammen med de andre guttene tidligere? Merkelig. Hadde de blitt uvenner kanskje? Nå fikk hun ikke vite noe, men det var vel ikke verre enn at hun fikk ta en tur over til dem senere.

June snufset litt der hun sto og tørket øynene med votten. Gråte burde hun vel ikke gjøre som en liten unge, men tårene de bare trillet av seg selv.

Denne damen hadde det fint allerede tidlig i adventstiden. I vinduene hadde hun tent stearinlys, og hun så det brant i peisen. Foran peisen lå det en skinnfell på gulvet. Drømmende sukket hun henført. Det var så koselig der.

Nissen hadde kommet tilbake og fulgte med. Han hadde fått flere jobber å utføre i denne adventstiden, men var ikke riktig sikker på om dette han nå sto og så på, var det rette? Han burde se å få opp noen fuglenek og feie vekk litt nysnø, fore hesten nede på gården og så var det alle de kattungene da. De var som ville! Men her, måtte også noe gjøres. Til jul skal man da ikke gråte og se på hva andre driver med. Hun burde jo ha det koselig, den lille frøkna.

June tenke at hun kunne banke på hos denne damen og spørre om veien til Sjur i klassen. Hun visste hvor han bodde, men en liten hvit løgn var kanskje lov, eller? Men hun måtte først svelge den leie klumpen i magen…..

Fortsetter  HER.....