Adventsfortelling, del 17

 

17

Sjur smilte da Gunnar kom. Han takket for unnskyldningen og sa det var greit.

«Vi finner nok ut av det du og jeg. Hjelper du meg med ryggsekken? Den er ikke så tung, men jeg strever litt med det ene benet enda. Nei da, det er ikke brukket, men det ble et skikkelig blåmerke på leggen.»

De to gikk side om side den lille veien ned til gårdstunet, og de andre i klassen så på dem med store øyne. Hva hadde skjedd? Gunnar mannet seg opp og sa det som det var, at han hadde følt seg helt venneløs og redd han skulle bli ertet. Han hadde mobbet og truet mange for at de skulle være sammen med han. Da hadde han tenkt at han selv hadde kontroll.

«Heretter kan dere være sammen med meg om dere vil, og ikke fordi dere er redde. Jeg har sluttet med sånt tull nå, for jeg skal bli storebror. Kanskje alt i dag!»

Han lo, og ansiktet han lyste opp. Det ville nok ta litt tid innen han klarte å overbevise dem om at han ville alle vel, men det fikk ta den tiden det ville ta.

Hesten sto der så rolig og ventet. Snart hadde den fått mer klapp og kos enn den hadde fått på lenge. Ut fra den lille gluggen i låvedøra trippet plutselig katten fram. Med fire små kattunger etter seg. Jentene i klassen sukket og smilte, og guttene lo litt usikkert. De hadde like lyst til å kose meg kattene, men de holdt seg litt i bakgrunnen i førsten.

Etter hvert var det liv og røre over hele gården. De voksne satt ved bålet og koste seg med prat og gløgg, mens ungene lekte. De hoppet i høyet, lekte gjemsel og så sang de mange julesanger for Tobias. Han var så rørt da han skulle takke, at tårene trillet.

«Dere er så flinke. Jeg er stolt av å kjenne dere alle sammen. Neste år tror jeg ikke jeg er her som sjef. Men jeg kommer på besøk! Jeg har tenkt å flytte, bare jeg finner et enkelt husvære. Nå skal jeg fortelle dere en hemmelighet jeg har holdt på ganske lenge. Sjur!!!! Kom hit til meg!»

Tobias kremtet, og vinket ut til naboer og unger. Sjur rynket brynene og lurte på hva nå som skulle komme? 

Fortsetter  HER......