Adventsfortelling, del 16

 

16

Neste dag skinte sola på nysnøen og Gunnar våknet tidlig. Han hadde snakket med pappa før han reiste til mamma på sykehuset. Magda hadde lovet å ta vare på han til alt var klart. Han hadde sovet godt i den lille senga oppe på loftet, og nå sto han klar til å gå ned til gården og møte de andre.

«Hva skal jeg si da? Alle i klassen er sure og redde når jeg kommer. Det gjør meg så sint og irritert at jeg bare vil være slem.»

«Hva med unnskyld!» sa Magda. «Si unnskyld til Sjur, og så passer du på han i dag. Han har vondt i benet og det er visst din skyld det! Sjur er en klok gutt, så han kommer til å smile til deg. Jeg kommer og ned på gården, sammen med alle de andre naboene som kan. Ingen av oss vil gå glipp av gløgg og pepperkaker, sang og hygge. Vi har jo alltid vært som en stor familie her oppe, og det er så fint. Vi må jammen forsøke å holde det sånn i fremtiden også. Jeg gleder meg til å gå rundt det store juletreet på gårdsplassen.»

Han bøyde hodet og sukket, men av sted gikk han. At Magda hadde snakket med Julle kvelden før, visste han ikke. Hun var sikker på at dette kunne ordne seg for alle.

Gunnar banket forsiktig på hos Sjur og spurte om de skulle gå sammen til gården. Men først bukket han og sa det ordet Magda hadde sagt. «Unnskyld!»

Nissen fulgte med på avstand og tenkte at om det ble bråk, så fikk han gripe inn. Nå fikk det blir fred og ro til jul.

Magda fulgte med i vinduet og så at den mannen igjen var nær husene. Det måtte være nissen. Hvordan skulle hun komme i kontakt med han? Hun ville så gjerne takke han for at han reddet henne fra å gå gjennom isen den gangen.

Fortsetter HER...