3
Det var ingen annen råd enn å ta gutten på ryggen og
bære han hjem. Tung var han ikke, så det gikk fint. Han spurte hvor gammel han
var og Sjur svarte som sant var at han ville bli åtte på julaften.
Nissen hjalp gutten ned på trappa foran huset der han
bodde og tørket svetten av pannen. Det var ikke bra å være så nærme hus og
mennesker, uten at han var usynlig. Han så seg usikkert omkring.
«Jeg må gjøre meg usynlig igjen. Ingen skal jo se meg
annet enn på julaften. Du kommer til å se meg likevel da, fordi vi er venner.»
«Du er nissen? Er det mulig å være så heldig som meg?
Tenk hva de andre i klassen kommer til å si når de får vite at jeg ble reddet
av selve nissen!»
«Du må ikke si det var nissen. Ingen skal jo vite at
jeg er her.»
«Men jeg kan da ikke lyve heller?»
«Nei, det skal du jo ikke. Å lyve er ikke pent. Jeg
kan være synlig for deg, og du kan si det var nissen som hjalp deg. Ingen vil
tro det likevel. De vil bare tenke at du slo hodet ditt i fallet, så du ikke
husker rett.
Men jeg er hemmelig. Nå vet du at jeg er her. Når vi
ses, kan vi hilse på hverandre. For jeg kan godt gjøre meg synlig for din
skyld. Barn kan oppleve så mye mer enn hva de voksne kan, for de voksne har
liksom mistet fantasien sin de. Dumt, men de har det i hodet sitt de også, om
de bare leter!»
Gutten bøyde hodet og sukket tungt.
«Det hadde vært så fint å si at jeg har vært sammen
med deg. Kanskje jeg da fikk gå i fred? Men de dytter meg vel bare utfor et
annet sted snart tenker jeg. For denne utfordringen klarte jeg ikke. Jeg hoppet
ikke en meter en gang, men falt lenge får hoppkanten.»
«Hva sa du? Ble du dyttet? Det er jo farlig det. Hvor
er de ungene nå da? Var det ingen som stoppet for å se hvordan det gikk med
deg? Det der er vel ikke dine venner?»
Fortsetter HER....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar