Adventsfortelling, del 2

2

I steinrøysa, nederst i bakkefallet, lå en liten gutt. Skiene var brukket og det så ut som om det var andre ting som var brukket også. Gutten skrek, jamret og hylte. Han holdt hånden på kneet og jamret seg igjen. Hva i alle dager gjorde han der nede? Dette var da ingen god skibakke? Nissen hadde ikke annet valg enn å hjelpe til. Magda hadde gått inn igjen, og den vesle jenta June var vekk. Her var det ingen andre som kunne bidra. Han gjorde seg synlig, for han ville ikke skremme vettet av guttunge.

Nissen Anskar hadde fått et helt annet oppdrag av Kong Vinter for desember, som krevde sitt. Men nå hadde han ikke noe valg. Barnet måtte hjelpes, og det fort. Han dro med seg kjelen et stykke, før han satt den fra seg og vrengte den røde lua så den ble grå. Så gikk han med bestemte skritt mot gutten. Nå var han synlig.

«Hei du småen. Hva har skjedd? Er du like hel? Det var da litt av et svalestup du må ha gjort. Den bakken er jo så bratt. Rett under snøen er det mengder av steiner. Jeg tror du har hatt englevakt jeg gutt! Hva heter du da?»

Han jamret seg litt til og stirret forundret på mannen. Skjegget hans var langt og nesten hvitt. Klærne han hadde på seg, var ikke sånne som de voksne han kjente gikk med? Men øynene så snille ut. Ikke hadde han noe valg heller, enn å ta imot hjelp. Nå var skiene brukket, og hvordan skulle han komme seg hjem gjennom snøkavet?

«Jeg er Sjur og du må jo være nissen? Det kan være det samme hvem du er, for jeg trenger hjelp. Se på de skiene da. Ikke det at de var så fine fra før heller, men de fungerte da, før jeg kjørte ned her. Jeg ønsker meg nye ski til jul, for disse var altfor korte. Det var kanskje derfor det gikk galt?»

Anskar undersøkte kneet hans og fant ut at benet ikke var brukket. Han løsnet bindingene på skiene og løftet gutten forsiktig opp.

«Klarer du å stå på benet ditt da?»

Men det gikk ikke. Han skrek til, og sank sammen.

Fortsetter HER