Adventsfortelling, del 7

7

Anskar tenkte seg om og tok turen innom vedskjulet hos Magda først. Han måtte hugge litt ved henne. Nå som Sjur hadde vondt i benet, kom vel neppe han denne kvelden? Han jobbet seg fort gjennom en haug med kubber. Plutselig hørte han et vilt skrik.

Magda hadde bestemt seg for å hente inn litt ved selv. Hun gikk ut i gangen, tok på jakka og tredde bena ned i støvlene. Så hylskrek hun i det hun åpnet døra. Fort fikk hun bena ut av støvlene og sto der i snøen i bare sokkene.

June hørte skriket, tittet forskrekket fram og stirret på damen. Ei mus danset og pilte mellom bena på henne, før den forsvant i snøen.

De sto der og så på hverandre med åpen munn. Så begynte Magda å le. June lo usikkert hun også.

Nissen lo så han sto krokete av latter. Dette var da det morsomste han hadde sett på lenge. De to klarte seg visst selv nå, og han kunne gå og hviske noen kloke ord i ørene til rampegutter, og til moren til June.

Magda vinket June til seg og smilte.

«Hvem er du lille venn? Skremte jeg deg? Jeg hadde en mus i støvelen og gjett om vi skremte hverandre. Ja, musa og meg. Jeg håper ikke jeg skremte deg?»

June smilte forsiktig og neide.

«Jeg er June og jeg bor der borte!» Hun pekte hjemover og neide igjen.

«For en høflig pike da. Du er datteren til Undis du da. Jeg kjente bestemoren din. Vi var venner da vi var små. Jeg hadde tenkt meg bort til dere en dag. Dere flyttet jo inn her for en stund siden, og har vel kommet i orden nå? Blir du med og henter litt ved? Du kan vel hjelpe meg du?»

Snart hadde de begge favnen full av tørr ved fra skjulet, og June takket glad ja til å bli med inn.

Fortsetter  HER....