Adventsfortelling, del 13

 

13

Gutten som nissen hadde truffet på, het Gunnar. Han fikk ikke snakket for gråten. Anskar holdt om han og sa han bare skulle ta sin tid. Etter hvert roet han seg ned, og fortalte at han var låst ute. Ingen var hjemme hos han, bilen var vekk og det lyste ikke i et eneste rom der.

«De har reist fra meg. Nå blir det snart mørkt. Jeg har vært så slem og dum i det siste at de bare har reist. At jeg ikke kunne passe munnen min. Mamma ble så lei seg da jeg gikk ut. Jeg nektet å hente poteter i kjelleren, ta inn ved eller feie trappa, for jeg skulle treffe noen gutter i klassen. Det var min avtale, men jeg hadde ikke spurt om det passet. Mamma ble sint. Pappa er ikke hjemme før til helga, for han jobber med å bygge noen hus i byen. Jeg fryser, og jeg kommer ikke inn. Hvem vil hjelpe meg? Jeg er jo så slem og truer alle i klassen. Ingen vil ha meg på døra, for de er bare redde når de ser meg. Ingen vil være sammen med meg, frivillig.»

Nissen tenkte så det knaket. «Var ikke du sammen med Sjur i ettermiddag? Han knakk skiene og slo seg stygt der ikke i steinura.»

Gutten hylte. «Det var jeg som fant på det. Sjur som er så snill. Men han er lett å erte, for han er så liten og våger ikke å ta igjen. Om jeg erter han, så slipper jeg å bli ertet for det krøllete håret og alle fregnene. Slo han seg? Vi bare gikk fra han vi.»

Nissen tok gutten i hånden og sa han skulle få hjelp til både å finne mamma og få komme inn et sted litt fort.

Magdas hus ville sikkert bli redningen. Anskar banket på døra og hun åpnet med en gang. Gutten bukket til henne og så seg rundt. Nå var mannen vekk? Han sto der helt alene med tårene trillende nedover kinnene. Det bare buste ut av han, alt sammen! Magda tok han inntil seg og dro han innenfor.

«Men Gunnar da. Hun har ikke reist fra deg. Har hun ikke fortalt deg det? Merkelig.»

Fortsetter HER...