fredag 12. juni 2020

Bloggfri! God sommer!

Nå tar jeg bloggferie til ut på høsten. Det er ikke stor trafikk her nå likevel, så jeg blir vel neppe savnet akkurat. God sommer til alle som titter innom!

torsdag 28. mai 2020

Snart juni.

Nå går dagene fort mot sommermånedene. Så lyst og fint det er! Overalt blomstrer det og det dufter godt om kvelden.
Jeg har fulgt ugla denne våren også. Det er fint å se den er på plass år etter år.

Ungene er allerede store og på vei innover i de dype skogene, der jeg ikke lenger finner dem. Det var gøy så lenge det varte, og neste vår får vi håpe det gjentar seg.

Humlene er på plass i humleblomstene, og det føles allerede som sommer. Nå blir det lite blogging på meg framover, tror jeg. Naturen er så fin og dagene må nytes mest mulig ute. God pinse!

lørdag 16. mai 2020

Dukkeforbedring....

Det er mye som må fikses til 17.mai. Dukken min ble helt sjokkert da jeg foreslo vask og skift i dag. Jeg spurte om hun trengte briller????

Jeg lagde henne for lenge siden og hun var full av støv. Øynene som ble fikset for evigheter siden, hadde nesten ikke farge igjen. Det var fram med vann, såpe og sminke.

Hun var sett ikke fornøyd med det jeg fant fram, selv om jeg måtte forklare at det ikke akkurat var varmt ute. Jeg klipte opp en gammel strømpebukse og sydde i vei.

Dette er en ganske så drømmende og litt tankefull pike, så hun ante ikke hva som passet henne. Blått, kunne det være noe?

Nei, hun likte bedre å ikke synes så mye. Håret ble fikset og satt opp, og da ble det liv i de nysminkede øyene også.

Hun smilte ikke, men jeg så at hun koste seg og var stolt!

Så herved er oppdraget utført. Dukken har fått sin “makeover” og vi kan ønske dere alle en vakker dag i morgen!

fredag 15. mai 2020

17.maikaken i år.

Det nærmer seg 17.mai, og den blir slett ikke som vanlig i år. Ikke kakekonkurranser heller. Jeg var med i en, men det var ikke nok bakeglade som meldte seg på? Dermed blir det bare trukket ut en vinner.

Ikke helt det jeg hadde tenkt meg, etter timer med jobb!!! Men sånn er de i disse koroantider, ingenting er som vanlig.

Kake har jeg klar til søndag i hvert fall, der den venter i frysa! Lurt det! Hva den dagen bringer, aner jeg ikke enda. Her hos oss har vi en fabelaktig Velforrening. Det blir tog rundt byggefeltet og ned gangveien, med hjemmelaget fane, musikanter og unger i god avstand etter hverandre. Det blir sikkert minnerikt.

onsdag 13. mai 2020

Løytnantshjerter.....

Som barn forsto jeg ikke hvorfor planten het Løytnantshjerte. Da viste farmor meg hva hjertet inneholdt, og fortalte en historie. Jeg husker noe av det, men så måtte jeg bruke fantasien og skrive det ned på min måte.



Løytnantens hjertenskjær
Den arbeidsomme og standhaftige løytnanten måtte alltid være på sin vakt. I sin vakre uniform vandret han fram og tilbake for å holde orden på sine tropper i den lyse forsommernatten. Tankene vandret og han undret seg over når han skulle få reise hjem til sin hjertenskjær.
Med bestemte skritt gikk han vakt for konge og fedreland. Tenk om han hadde hatt et foto av henne. Da kunne han beundret det vakre håret og smilt til ansiktet hennes, men sånne dyre utflukter hadde ingen av dem råd til. Hun var bare en vakker jomfru og han hadde nettopp begynt sin tjeneste som løytnant. Penger hadde de ikke hatt stort av noen av dem, men de elsket hverandre dypt og inderlig. I hans nye tjeneste ville han få god lønn, men også jobbe mye mer. Bare han fikk lagt seg opp litt penger, så skulle hun bli hans. Han sukket, for det kom til å ta tid. 

Men hva var dette for vakker plante! Hjerte på hjerte hang etter hverandre på de grønne stilkene foran han på stien. Han smilte og holdt det forsiktig i hånden. Fort snudde han på hodet og så omkring seg. Ingen måtte se at han, løytnanten, plukket blomster. Han dro hånden langs stilken og hjerte for hjerte falt ned i hånden hans. Smilende lukket han hånden og gikk av sted med hevet hode.
Inne på skogen åpnet han hånden igjen og beundret de vakre rosa hjertene. Han lekte litt med dem og tenkte på sin hjertenskjær. Plutselig hadde han trukket et av hjertene nesten i to. Det hadde delt seg lett. Han rødmet og så seg forskrekket omkring. Det som nå lå i hånden hans, var som et vakkert minne om hans egen jomfru. På overkroppen hadde hun en hvit trøye og de ballongformede benklærne var rosa som hennes. Hun hadde aldri vist seg fram for han på denne måten, men han hadde skimtet benklærne hennes en dag det blåste riktig ille.
Forsiktig la han hjertet inn i brystlommen på jakken sin. Han følte han hadde fått en hilsen fra oven. Bare han hadde tjent nok penger skulle han hjem og gifte seg med sin vakre jomfru. Inntil da skulle det lille hjertet ligge i brystlommen og minne han på hva han hadde i vente.


LØYTNANTSHJERTER

God morgen der ute, hva tenker du på?
Vet du at løytnantshjertene blomstrer nå?
Hjertene skjelver og lyser for deg.
Hjerter, som minner om barndom for meg.
I farmor sin hage de vokste så flott. 
Rosa og vakre,
hun stelte dem godt.
I dag, så gror se i bedene mine,
like vakre, stolte og fine.
Ei gammeldags plante,
lik den der hjemme,
den hagen vil jeg aldri glemme.
Når planta blomstrer hvisker vinden farmors stemme,
den jeg alltid i mitt hjerte vil gjemme.
Randi Lind



søndag 10. mai 2020

På igjen....

Nei, så ille ble det ikke, at vi måtte måke snø, men fint var det med en ny vinter for en liten stund. Det var ikke lett å ta bilder i dette snøværet vi fikk i dag tidlig. Jeg pakket inn kameraet i en plastpose, og derfor fikk jeg en del diffuse kanter på bildene. Men det ble da slett ikke så dumt det heller.

Vi besøkte Finnskogen i helga, og det var helt andre bilder jeg tenkte jeg skulle vise fram nå, men så kom snøen! Jeg synes det var helt herlig å komme meg ut i det hvite. Rundt null grader og ikke et løv på trærne enda inne på skogen.Da vi gikk tur i går, så vi at isen lå på myra, men hestehov og hvitveis blomstret.

Hvitveisen jeg plukket i går, hadde snødd ned der ute, og en snømann fikset jeg lett. Han ville bare bade, og det fikk han gjerne gjøre for meg. Jeg er ikke isbader.

Ei strandsnipe vandrer fram om tilbake i vannkanten, og traner så vi flere av på turen hjemover.  
Rart å komme fra grønne løvtrær hos oss og opp i en ny vår på Finnskogen, og enda rarere å kjøre hjem fra en ny vinter og hjem til vår og solgløtt her hjemme. Så variert er det i vårt lange land.

onsdag 6. mai 2020

Barndommens søtsuppe og litt til....

For meg er søtsuppe et barndomsminne. Nå måtte jeg bare smake det igjen. Hele byggryn ble lagt i vann over natten, og siden kokt i 30 minutter. Bløtevannet ble brukt videre, og så målte jeg opp og tilsatte vann til det var 5 dl. Jeg hadde i jordbær- og bringebærsaft til det smakte godt, ca 1 dl. Bruk det du har og liker, lettsaft eller annen rød saft. Jeg liker byggryn godt, så det ble 2 dl med det, sammen med et par skjeer med rosiner! Etter et lett oppkok av det, så var suppen klar.

Når jeg først legger i bløt og koker gryn, så koker jeg mer enn jeg skal ha til suppe. Gryna er jo så gode til middag, eller til pisket krem og bær, til velling eller grøt.

Denne gangen kokte jeg grynene med rosiner, for jeg skulle ha til suppe og til lunsj. Lunsjen ble et glass med byggryn, cottage cheese og jordbærsyltetøy. Mange har vel forsøkt seg med denne kjøleskapgrøten av bygg. Det synes jeg ikke blir så bra. Kornene smaker for meg som rå. Jeg synes det blir mangedobbelt så godt ved å koke grynene.

 Dette smakte som bare den, så det blir nok ikke lenge til neste gang jeg legger i bløt bygg!



mandag 4. mai 2020

Så variert....

Naturen byr på overraskelser. På det ene hogstfeltet her er det flere farger på skogsfiolene. Noen er helt hvite.

Mammaelg har kvittet seg med den store kalven, og den vandrer urolig og redd omkring i skogen rett ved der jeg bor. Snart får den vel et søsken, uten at den får delta i familielykken.

Den er ganske nysgjerring, men jeg har ikke lyst til å få den så nærme akkurat.

Ei skjære har gått til de evige jaktmarker. Noen bukker under i våren og det er trist å se, men jeg mistenker at ugla trenger mat til sine.

Jeg har sett den i vår, den den flakset avsted mellom de gamle trærne inne på skogen. Bildene ble ikke bra, men når man ikke er klar over at en ugle kommer flyvene, så blir det sånn for meg.


Utydelig er også dette bilder. Vi fikk snø og hagl i formiddag, så dagene er ganske så varierte i våren. Men det varte ikke så lenge heldigvis, så nå er det bare å nyte det som kommer. Jeg er ganske sikker på at fortsettelsen av året også blir variert!

tirsdag 28. april 2020

Rumpestien.

Fint navn? Rumpestien er fin  å følge. Det er viktig å oppsøke våre nære områder i disse dager. Jeg bruker bare noen minutter på å komme meg ned til begynnelsen av denne stien.Vil du være med på tur? Nei, votten er ikke min, den fant jeg på veien. Jeg følte meg nesten som Espen Askeladd “Jeg fant, jeg fant”.

For første gang gikk jeg Rumpestien. Nei, det er ikke sant, for jeg har gått der før, men da hadde ikke stien fått navnskilt!!!Jeg fant merkene og fulgte stien oppover og nedover i eventyrskogen. Ser du elefanten, maneten og hjertet? Et digert steinbord er det langs veien og et utspring lenger inn, så man ikke behøver å bli våt om det regnet.

Jeg har funnet ut at jeg går tur på en annen måte enn mange andre voksne. Ser de ikke tro? Jeg ser figurer og spennende ting overalt nesten, som jeg gjorde da jeg var liten. Ser du fuglen som “beiner” avsted og trollungen som forsøker å gjemme seg?

Rumpestien er en del av Kyststien i Østfold. Jeg gikk på skyggesiden av fjellet denne kvelden og fulgte oransje merker. På andre siden skinte sola og der går stien så du ser ned mot Talbergsundet. Hele vinteren holder sangsvanen til der i åpent vann.

Kyststiene er godt merket med blått og veldig fine å følge for den som ikke er kjent. De siste årene har flere og flere stier i Østfold blitt merket. Titt inn på nett, så finner du mange fine turer, korte og lange.

Rumpestien byr på eventyr for den som ser seg om. Huldra med halen var rask i kvelden. Hun ble til røtter, jord og stein på et blunk. Øverst ser du en løvunge og et hestehode eller?


Etter turen hvilte jeg meg litt i en stol som står nede ved vannkanten i Langvika. Epletreet der nede er snart i blomst, fuglene var i farten og det var bare herlig som en tur skal være, en stille kveld i våren.

Velger du å gå andre siden av fjellet også i kvelden, så får du fin utsikt. Det kan også anbefales.


Om du vil gå fort, så er denne runden rundt fjellet raskt unnagjort. Følg først blå skilter og ta Rumpesteien med oransje merker tilbake til der du startet nede ved vannet. Rumpestien er på 600 meter, og resten av steien er nok ikke så mye lenger.
Det kan bli lang om du tar deg tid. Kaffe og solnedgang over Hunnebunnen er herlig for store og små. Litt bratt er det her og der, men da får man passe godt på barna.  Ja, pass deg selv også selvfølgelig, så ikke du glir avsted!!!

Det er viktig å komme seg ut litt i disse tider, og vi er så heldige her i landet at vi får lov. God tur, hvorhen du går!

onsdag 22. april 2020

Du herlige vår.

Fint med gult, selv etter påske! Jeg fikk premien min fra Brød & Korn i Opplysningskontoret i går, så nå kan jeg ha på meg gult forkle hele året. Jeg fikk et fint handlenett og en brødpose også. Det ble feiret med en stor bolle fargerik frukt.

Det føles som sommer allerede med det fine værtet vi har nå her hos oss. Mat må man jo ha i disse koronatider, men det behøver slett ikke være så avansert hver dag. Pølse med lompe og hjemmelaget potetsalat var greit det.

Det våres som bare den overalt om dagen. Oppe hos bonden er det lamunger nå, og de er så søte. Sauene med horn kan virke ganske skremmende, men de er veldig rolige og snille, akkurat som lam!

Fugleliv er det overalt, og epletreet nede ved sjøen hadde begynt å sprette ut i går. Fortsetter finværet, så har vi snart et flor av trær som blomstrer. Jeg gleder meg.

søndag 19. april 2020

Minikongler.

Herlig å lage pynt fra egen hage igjen. Her er det så fint vær nå, så det gjelder å nyte. Våren og alle blomstene er spesielt.

Vi har raktet og ryddet litt i blomsterbedene, og da oppdaget jeg at tujane eller heter det sypress, hadde noen fantastisk vakre minikongler. Liker du litt småpirk er det gøy å finne på noe med dem. Jeg plukket en haug og renset dem. Et gammelt plastlokk ble fylt halveis opp med lim og så var det bare å trykke på plass kongler med både fingre og pinsett. Det sto på benken til tørk i ett døgn. Da hadde limet stivet litt på toppen så jeg lett kunne vippe det ut av formen. Jeg snudde de med det våte limet opp og la de på litt plast. Så var det vare å vente et døgn til.


Litt hvitmaling gjorde susen, så konglene ble mer tydelige. De ligner bittesmå roser,synes jeg

Nå har jeg to fine runde kongleskiver til å pynte med her og der. Veldig koselig.

fredag 17. april 2020

Smitteforviklinger....




SMITTEFORVIKLINGER
av Randi Lind

Dagene var lange i koronaland, tenkte hun. Ute blomstret det så vakkert i våren, men hun enset det ikke.Merkelig navn. Korona! Bare ordet fikk fram rare tanker i hodet hennes. Fordi hun hadde sterk astma, måtte hun holde seg vekk fra alle som kunne smitte henne. Hun var ikke i pålagt isolasjon, men følte seg skikkelig isolert allerede, enda det bare var i oppstarten av dette fryktelige viruset. 
Da telefonen ringte ble hun glad. Endelig et avbrekk. Hun trykte telefonen nærmere øret, men sukket over det hun hørte. 
«Hei bestemor. Jeg ser på tv jeg. Pappa har isolasjon han. Øynene hans er røde, og han ser skummel ut. Vil du komme og lese eventyr for meg i dag? Bestemor? Er du der?»
«Har pappa isolasjon, sier du? Hva skal han gjøre, med alt det han har igjen på det huset han jobber med? Nå må du være tålmodig Oscar. Ja, jeg vet du bare en fire år, men du forstår alvoret? Vask hendene dine, ofte og skikkelig. Mamma da? Hvordan har hun det?»
Bestemor hørte ikke noe mer prat, for nå hadde barnebarnet begynt å synge. Han sang hele visen om Mikkel Rev. Så ble det stille. Hun ropte for å få han til å reagere, men hun hørte bare tv-apparatet mumle i bakgrunnen hos han. Hun ville snakke med sønnen sin, men det gikk visst ikke?
Langt om lenge sa den lille hallo igjen.
«Du er jo her hos meg bestemor, så hvorfor skal du snakke med pappa da? Vi ser på tv nå, du og jeg. Brannmann Sam liker du vel? Se da, bestemor!» 

Brått hadde han visst lagt telefonen ved siden av seg igjen og lo.
Hun holdt fortsatt sin telefonen inntil øret, men gikk ut på kjøkkenet og fikk på kaffen. Det var ikke lett å få det til, så nå var det hun som la den vekk for å gjøre noe annet. Da hun grep den igjen, var det Ivar, sønnen hennes, som ropte. 
«Hva er dette da. Har Oscar ringt deg? Jeg fant telefonen min. I sofaen? Gjett om jeg har lett etter den. Går det bra med deg? Jeg er ganske så bekymret må du tro. Dette ble merkelig og skremmende.» 
Oda pustet lette ut. Endelig fikk hun hørt hvordan han hadde det.
«Det går fint med meg Ivar. Men jeg er nå mest bekymret for deg og dine. Du får holde humøret oppe. De setter sikkert inn noen andre på saken? Huset må jo bli ferdig snart. Uff, så ille.»
Han lo og forsøkte å overbevise henne om at han hadde alt på stell. 
«Det er isolasjonen som er verst. Som det klør i halsen og på kroppen. Jeg glemte meg bort og hadde ikke tatt på maske. Men nå må jeg bare gjennom det. Jeg må løpe. Glad i deg!»
Så satt hun der og kjente hvordan hjertet hamret. Hun måtte snakke med noen. En etter en ringte hun venninnene og fortalte om hvor syk Ivar var, og hvor redd hun var for sine. Hun fikk godord og trøst. Aldri hadde noen av dem opplevd maken. Koronaviruset grep om seg, og de var i faresonen alle sammen, unge og gamle og de som var på hennes alder spesielt. Hun kjente det snørte seg sammen i halsen selv, og lurte på om det var sånn det begynte?
I løpet av kvelden gikk ryktene fra hus til hus og fra telefon til telefon om de som var så uheldige å ha fått smitte i huset. Folk gikk omvei da Ivar gikk innom butikken før jobb dagen etter. Han fikk bemerkninger han slett ikke forsto. 
«Du burde holde deg hjemme. For en oppførsel. At det går an! Hold avstand da mann.» 
Hva i alle dager, tenkte han. Ingen ville ikke høre hans forklaring. Da han kom på arbeidsplassen, fikk han streng beskjed om å fjerne seg fort. Så mange sinte gloser hadde han aldri mottatt før. 
«Hva har jeg gjort? Skal vi ikke bli ferdig med denne restaureringen da?»
Han forsøkte å forklare at han slett ikke bar med seg mer smitte enn de andre, og at det måtte være en misforståelse alt sammen. Men de bare pekte på døra. Han satte seg inn i bilen og lurte på hva han skulle gjøre. Telefonen hans ringte i ett sett, venner og bekjente spurte hvordan det gikk. Da barnehagen til Oscar ringte og ba han hente ungen, var han ikke akkurat i humør lenger. 
Så mange spørsmål. «Korona? Hvordan hadde han fått det? Ingen vi kjenner har det. Moren min? Kona mi? Er de smittet? Noe så ille da. Jeg kommer. Skal alle barnehager stenges? Hva er det som skjer?» 
Han kjørte til barnehagen og hentet Oscar. Det var en følelse av å bli dyttet ut av avdelingen der, bare det at ingen, brukte hendene! Sinte og redde øyne stirret på han fra alle kanter.
Han ringte Eva, kona si. Hun ba han bare måtte komme seg hjem, litt fort.
«Hva som skjer aner jeg ikke, men de sier at du er smittet? Hvorfor har du ikke sagt noe til meg? Jeg måtte gå hjem fra jobb jeg, og det er isolasjon på oss alle i fjorten dager i første omgang. Jeg fikk ikke handle i butikken en gang?»
Ivar ringte moren sin, mens de kjørte hjemover.
«Har du korona mamma? De mener Oscar er smittet på en eller annen måte, og kona mi? Jeg skjønner ingen ting.»
Det ble stille i den andre enden.
«Men, men…. Er ikke du hjemme? Har ikke du blitt satt i isolasjon da? Du er jo syk?»
Ivar sukket tungt og måtte forsikre henne om at alt var fint.
«Hvor har du fått det fra da mamma? Jeg er da frisk som en fisk, enda!»
Han hørte at hun var ergerlig.
«Oscar ringte meg i går og sa du hadde isolasjon. Hvor har han fått det fra, om det ikke er riktig?»
Ivar lo. Ja, jeg har isolasjon, masse isolasjon! På lastebilen! Jeg jobber jo med å restaurere det huset vet du. Jeg hater den gammeldagse isolasjonen som klør både i halsen og på kroppen. Dumt av meg å glemme maske og briller, for det ble litt av en reaksjon. Men dette er ikke korona. Får jeg det, så skal jeg si det til deg.»
Hun lo litt usikkert til han.
«Er det sånn det er? Har du isolasjon, på bilen? Det er jo noe helt annet enn det jeg trodde. Jeg ble så redd da jeg trodde du hadde korona. Det er nok min skyld at alle tror du har trosset pålagt isolasjon. Jeg er så lei meg for at jeg ringte venninnene mine. De har nok fortalt det til alle og enhver som ville høre. Rykter sper seg fort. Men barnehager og skoler er stengt ned av regjeringen, og det er ikke din skyld. Ta vare på dine da. Klem og unnskyld bryet.»
«Bryet? Mamma da, du er da aldri til bry! Jeg skjønner at du ble redd. Men alt er fint. Vi får nok ordnet opp i dette. Jeg titter innom deg senere. Glad i deg.»
Hun la stille ifra seg telefonen og tårer trillet ned over kinnene. Så redd hun hadde vært, så redd. Noen fjær kan bli til fem høner heter det visst i et eventyr. Nå hadde hennes ord gjort alt vanskelig for Ivar. Om hun klarte å stoppe rykteflommen, trodde hun ikke. Den ville vel spre seg som koroanaviruset i lang tid…..
Men hun hadde endelig lært, gamle menneske, at hun ikke skulle dele alt hun tenkte, før hun hadde fått konstatert fakta skikkelig. 
«Isolasjon du liksom», sa hun til seg selv. «Det er munnen min som trenger hjelp, å spre ord er lett, men å ta dem tilbake når de er ute på vandring i rykteflommen, er omtrent umulig.»
Skamfull, ringte hun brått lokalavisen. Hun kjent en av de unge journalistene. Han var først ikke interessert, men da han fikk hele historien, lo han godt.
«Dette var jo ille, men det er jo så fort gjort. I disse tider tror jeg jammen jeg skal få dette på trykk, med fullt navn på både deg og Ivar. Jeg håper ingen av dere blir syke, og at Ivar kan få litt oppreisning for det hele. Så fint du hadde det bildet av dere to. Det kan jeg bruke.
Det er vanskelige tider for oss alle, men vi må stå sammen og hjelpe hverandre. En og en er vi svake, men sammen blir vi sterke. Så rart det språket vårt er. Isolasjon er isolasjon, men å være i isolasjon er jo noe helt annet. Vi fikser dette Oda, for dette kan vi fikse. Men spredningen av korona er verre, det viruset vil nok svirre rundt oss til skrekk og gru en lang stund framover.»
Oda sank tilbake i stolen etterpå og ringte Oscar. Han lo og skravlet som vanlig. Det fikk henne til å smile igjen. Hun lurte på hva de ville si når de åpnet avisen neste dag? Men det ville hun ikke tenke på nå……..