Adventshistorie, del 13

 

13

Døra smalt igjen etter Ole, og de to ble sittende å se på hverandre en lang stund. Så kremtet Hedvik, og ba Astrid sette seg nærmere.

«Har du mistet faren din også? Men du er jo så liten? Jeg mistet faren min for tre år siden jeg, og det har jeg visst fått helt på hjernen. Jeg har følt meg så alene. Moren min døde for lenge siden, så henne husker jeg ikke så godt. Men da du strøk meg over håret, husket jeg at hun pleide å gjøre sånn. Du har gode og varme hender!»

Astrid tørket tårene.

«Jeg har bare et bilde av pappa. Han er så pen. Men jeg husker han ikke!»

«Var du så liten? Uff, nå ble jeg trist i hjertet, for din skyld. Hva i alle dager klager jeg over? Jeg har da mange minner fra faren min. Mange! Nå er det slutt på min klagesang. Vi kan vel være venner? Jeg tror jeg må revurdere mine tanker om barn. Du er da virkelig en klok liten pike. Trøste og vise omsorg, kan du jammen også. Merkelig å tenke på at så små som deg, kan være til hjelp? Men det er da fint også!»

Astrid vred på seg.

«Mamma er snill da, Hans og Ole også, men tenk å ha en egen levende pappa. Det hadde vært fint det. Jeg liker stemmen til mennene. De brummer liksom!»

Hun lo høyt, men tok seg i det, og ble stille.

«Ja, de brummer akkurat som du sa. Men du! Jeg tror du skal spørre din mamma om hun kan fortelle om pappaen din. Min pappa fortalte mye om min mamma. Det ble akkurat som om hun ble levende igjen, og jeg fikk minner i hodet. Din mamma husker sikkert mye dere gjorde sammen.»

Astrid smilte overrasket.

«Det har jeg ikke tenkt på. Mamma husker jo pappa. Så fint at du minnet meg på det.»

«Du er en klok unge du Astrid. Aldri mer skal jeg si at du skal tie. Du er jo klokere enn meg! Har du hemmeligheter? Det har jeg. Vil du se min hemmelighet? Ikke en gang Hans vet om den. Men Ole har vært der og hjulpet meg. Han er god den gutten. Jeg føler nesten at jeg kunne vært moren hans.»

Hun pekte på en lukket dør.

«Jeg tror jammen jeg har noe du kan se på og glede deg over, sammen med meg! Titt inn der du, så vil du nok bli overrasket. Men husk det er hemmelig! Ingen andre må få vite om det.»

Astrid åpnet forsiktig døra, og nesten rygget tilbake av forskrekkelse. Men så ble ansiktet et eneste stort smil….

Fortsetter  HER....

 

Adventshistorie, del 7

 

7

Mari forsøkte å forklare, uten at de to damene i kjøkkenet hørte det.

«Jeg måtte ha hjelp. Du skurer da ikke vegger og tak, eller bytter gardiner? Ryggen min klarer det ikke i år. Ha litt overbærenhet med meg. Jeg betaler det selv! Ungene kan ikke være hjemme alene hele dagen. Til det er de alt for små må du vite!»

Hans nikket inn til de to i kjøkkenet og svingte med hatten igjen.

«Da får dere være velkomne begge to. Er det barna dine som står der ute frue?»

Oda rødmet, neide og rakte fram hånden til hilsen.

«Jeg måtte ta de med. Går det bra?»

Han smilte vennlig til henne, og lovet å passe på dem en stund. Han blunket til Hedvik, og så gikk han.

Ungene sto der han hadde forlatt dem.

«Liker dere hester? Det gjør jeg. Vil dere være med å fore dyra? I stallen er det varmt og fint.»

Forsiktig fulgte de med Hans ned mot gårdshusene. Inger ble løftet opp på en av de to hestene, og Astrid fikk hjelpe han å strigle den andre hesten. Hun var litt redd det store dyret i førsten, men snart børstet hun så fint at han ble helt imponert.

«Har du stelt hester før du kanskje?»

«Hester? Nei, aldri!» Astrid smilte, og fortalte at hun pleide å gre håret til Inger.

Hans ble overrasket, men det var jo sant!

«Det er jo på samme måte. Da må du også være bestemt med børsten, men det må ikke lugge.»

De lo til hverandre og fortsatte.

Men da Ole kom inn i stallen, ble de to små usikre igjen. Hans fortalte at det var sønnen hans, og at han skulle ut med hesten og kjøre tømmer.

Ole var ikke så vant med barn, men han hadde ikke glemt hvordan det var å være liten selv. Fort hentet han den gamle kurven med kattemor og unger fra høyløa. Snart var de små opptatt med det ute i stallskålen, mens hesten han skulle bruke, ble selet opp for dagen.

Ikke lenge etter klang det i bjeller, og hesten for av sted mot skogen, med Ole sittende på sleden.

Hans leide med seg en jente i hver hånd inn igjen. Han ropte fra gangen at de ikke fikk være ute i kulda.

«Jeg kan godt ta meg av de to litt senere, men først må jeg gjøre ferdig i fjøset.» Så gikk han ut.

Jentene sto forskremt alene der i gangen. Hedvik så på dem med ergerlige øyne.

 Fortsetter   HER....

Mot advent....

Ja, det er sant, jeg kan ikke la være å være kreativ. Er det dumt tro? Når advent og jul nærmer seg, så skriker kerativiteten min etter å lage noe nytt.  Noen ganger sier jeg til meg selv at jeg kan da ikke være helt god? Andre setter inn sine juleting på en time eller to og så er de klare, men ikke jeg.....

 

Dere som følger meg, har jo sett hva jeg har drevet med i det siste. Alt fra tegnede gardiner og duker, stearinlys, kranser og dekorasjoner, servietter og stjerner og et julehefte som også kan leses i advent. I går ble det laget adventskrans,  med grønne lys.

Blir det for mye skryt???? Men det er ikke derfor jeg legger det ut. Jeg vil dele og vise alle at med enkle midler kan vi få til så mye morsomt. Bloggen er også litt som en dagbok for meg, så da får jeg satt inn det jeg lager i et system. Stjerna er på plass i vinduet og på bodet har jeg pyntet en femarmet lysestake med fire lys, så det ble også en advenstsstake. Der det midterste lyset skulle være har jeg lagt inne en kule.

Jeg bytter gjerne ut bildene på veggen til vinteren også. I år hadde jeg funnet fram et med blå farger. Det passet meg slett ikke i år. Men jeg hadde et jeg hadde laget for noen år siden. Det var med en liten hund i høstskogen. Brått var det fram med malesakene og en tusj.

Etter en stund hadde det blitt snøtunge grantrær og en gutt som luftet hunden sin. Her er et utsnitt, så du ser det bedre. Bildet er på ca.70x90 cm. Nå passer det på veggen min i hele vinter. Andre steder i huset blir det litt julete bilder som skal opp etterhvert. Nei, alle er ikke malt av meg. Jeg har et av en forside til en veldig gammelt julehefte som er min favoritt.

I morges var melkekartongene mine tørre etter vask. Jeg stappet dem med en stram rull av avispapir og skar ut ruter med en tapetkniv. Så ble de malt. Jeg lærte å lage papirtrær inne hos Claus Dalby i går kveld, så det blir det nok flere av til min lille landsby.Jeg gleder meg til å sette det sammen i et vindu. Sånn går dagene mot advent.....