Adventskalender, del 12

ETT ORD

12

FAMILIE

Hun limte inn en tegning og smilte vemodig.

«Vi var fire barn i min familie, og så mor og far. Jeg var den aller yngste. «Atpåklatt og bortskjemt», sa folk. Alle mine er borte nå, og jeg savner dem. Men jeg har tatt til meg andre som min familie. Du blant annet Emma. Jeg er stolt av at du kaller meg tante. Familie er de man er sammen med, og glad i. Man trenger ikke å være i slekt bestandig. Familie er å kjenne tilhørighet og omsorg, kunne si meningen sin, uten at andre blir sinte. Glede seg over andres fremgang, oppmuntre hverandre og gi ros, men også si ifra om det er noe man misliker. Jeg synes du skal tenke på å lage deg en egen minnebok. Når du blir gammel, vil den være verdifull for de som kommer etter deg. Ett ord er ikke mye å skrive hver dag, ett ord og du klarer det. Din bok må være på din måte, akkurat som denne boka har sin stil.»

Hun hadde ønsket seg en ordentlig familie, sin egen familie, men nå var det for sent for barn selv i hvert fall. Hun nærmet seg 55 og sånn var det bare. Det var en glede å ha Emma og Even i livet. De fylte et tomrom….

Hun kledde seg og hinket ut i ettermiddagslyset. Hun likte å få med seg solnedgangene. Krykkene ble med for i snøen var de til god hjelp, men hun burde ikke bruke dem lenger. Sakte liksom humpet hun inn i skogen bak huset. Der nede på veien så hun en mann komme gående. Han var rett i ryggen og hadde capsen litt opp fra pannen. Med bestemte skritt gikk han av sted og så seg rundt. Han hadde en øks over skuldra, sammen med et tau. Hun hadde lyst til å løpe han i møte, men det nyttet ikke i hennes tilstand. Fortsatt var hun for treg i det benet. Det var Dag hun så! Skulle han hente enda flere juletrær tro? Det var hogst av det nede i skogen nå om dagen. Store trær var felt og det lå mange småtrær der også. Hun så han snakket med skogsarbeideren, før han fikk med seg et stort fint tre. Var han et julemenneske som henne?

Ikke lenge etter kom han trekkende med et tre på et par meter. Hun ble overrasket da hun så at han valgte veien opp til henne. Med stort strev haltet hun først fort av sted, for å være ved døra før han kom. Så lett det gikk? For hvert skritt, gikk det bedre. Hun kjente styrken i benet og stoltheten over seg selv i hjertet. Brått tok hun krykkene under armen, og gikk uten, helt alene. Hjertet dunket, og hun kjente det blusset i kinnene. Hva var dette. Var hun plutselig forelsket?

Rødkinnet møtte hun Dag på utsiden av huset. Han var i full gang med å sette opp treet inntil to store bjørketrær som sto der.

«Hei Inga. Hva ser jeg. Du bruker ikke krykkene? Så flott. Jeg hentet et tre du kan ha utenfor vinduet ditt. Har du ikke lys, så kan jeg dra ned å kjøpe en sånn lyslenke i morgen. Det er greit, er det ikke, med litt pynt? Jeg glemte helt å spørre deg. Jeg liker så godt julen selv og tar det visst som en selvfølge at alle andre liker det også!»

Inga smilte og nikket. «Tusen takk. Jeg er visst et skikkelig julemenneske, så dette er perfekt. Jeg har en lyslenke inne. Vent litt, så finner jeg den til deg.»

Etterpå sto de ved siden av hverandre og så på alle lysene. Treet var høyt, så han hadde lagt det ned mens han festet lys helt til topps. Så reiset han det opp og festet det i de andre trærne. Inga frydet seg over resultatet og da det begynte å snø, følte hun at julegleden allerede spredte seg i hjertet.

Før Inga la seg den kvelden tittet hun ut av vinduet og så på treet som lyste, og smilte.

I ly av mørket kom reven litt forsiktig fram. Den ble vitne til det som skjedde med treet litt senere på natten. Skremt sprang den tilbake til skogen, uten å spise.

Fortsetter.....

Adventskalender, del 11

 ETT ORD

11

SKØYTER

Hun smilte da hun så sine gamle skøyter henge på veggen ute i gangen. De var harde og stive i skinnet, men de var hennes. Så mange fine minner hun hadde fra den tiden hun gikk på skøyter.

«Alle mine skøyter hadde andre hatt før meg. Mine første skøyter var til å sette på støvlettene med remmer. Siden fikk jeg skruskøyter, før jeg arvet et par fine danseskøyter. De var alt for store, men jeg fikk på meg to par tynne og to par tykke, hjemstrikkede ullsokker, så gikk det på et vis. Jeg holdt jo varmen på bena med alle de sokkene. Jeg og venninnen min lekte at vi var isdansere på en liten dam bak huset. Du kan tro vi snurret oss og falt. Jeg hadde flere blåmerker enn godt var, men vi øvde på. Det lærte meg at man ikke skal gi opp, selv om man ikke blir verdensmester. Tenk så mye moro man går glipp av om man ikke våger å forsøke. Vi ble slitne og la oss rett ned på isen og så opp i stjernehimmelen i kvelden. Så vakkert det var. I dag går jeg ikke på skøyter lenger, men det gjør ikke noe. Jeg kan fortsatt legge meg ned på isen og se på stjernen en vinternatt, og det kan du også.»

Inga kjente at kreftene i benet vente mer og mer tilbake. Fortsatt var hun redd for å falle, og da var det greit med de krykkene. Men stadig oftere glemte hun seg bort og gikk uten dem. Hun gledet seg over det, og da Even spurte om hun ville være med å handle inn litt mat, svarte hun ja med en gang. Han kjørte fram bilen og fulgte henne ut, men denne gangen, uten krykkene.

Det var en lykke å kunne gå i butikken igjen. Hun handlet mer enn hun hadde tenkt, for når hun så ting i hylla, fristet det.

Etterpå kjørte de en runde i bygda. Isen lå fin på det lille tjernet og både barn og voksne gikk på skøyter der nede. Even fortalte om sine skøyteferdigheter, og hun var rask med å foreslå at han skulle be med seg Emma når hun kom hjem.

«Hun er så flink på de skøytene, at jeg er sikker på at dere kan danse sammen der nede i timer. Lov meg at du ber henne med da, og at jeg får være med for å se på. Om jeg har på varme klær og har et saueskinn å sitte på, kan jeg også kose meg. Jeg elsker å se andre gå på skøyter. Når det mørkner, kan vi se på stjernene sammen!»

Han rødmet og lo. «Danse på skøyter? Ja, det blir spennende, for det er noen år siden sist for meg også. Men klart vi kan få til det. Emma vil nok gjerne glede deg med det.»

Vel hjemme kjørte han bilen inn i garasjen igjen, og så skrev han en melding til Emma. Han fikk svar med det samme. «Klart det. Men sender du melding til meg? Det var overraskende, og ikke noe vi var enige om vel?»

Ute i mørket ved Ingas hus snek Johan seg rundt og tittet inn av vinduene. Han ble skikkelig irritert da gardinene i stua brått ble dratt for.

Inga følte at noen så på henne og hjertet dunket. Hva var det som skjedde i denne adventstiden?

Fortsetter.....

Adventskalender, del 10

 ETT ORD

10

KREATIVITET

«Det er min glede og jeg håper jeg kan få deg til å finne din kreativitet etter å ha sett denne boka. Ting behøver ikke være så nøyaktig eller fint. Det viktigste er at du forsøker, fantaserer og drømmer om hva du vil skape. Om det er et brød du baker, en kake du pynter, lager et pent smørbrød til deg selv, om du syr eller strikker, spiller ingen rolle. Tegn en strek på et ark, og da har du startet din kreativitet. Vi skal bake sandkaker i dag og det gleder jeg meg til. Jeg skriver
ned oppskriften min, så har du den til siden.»

I dag var det ut å øve igjen. Even var med denne gangen. Han hadde hentet fram den gamle sparken, som han sa og lagt en skinnfell på den. Om hun ble sliten, kunne hun bare sette seg å hvile.

Etterpå bakte de sandkaker. Deigen var fin og smidig etter at den hadde stått kaldt natten over. Hun trillet en pølse og delte den opp i passende stykker. Så måtte hun vise Even hvordan hun smurte formene med smør, før hun trykte deigen ut så den ble jevn og fin i kantene. Deigen han hadde laget var alt for stor for henne, så det tok hele formiddagen å få det klart. De ble enige om at de kunne dele med naboene. Det ble neste hundre kaker, innen de var klare. Etterpå vispet Even krem, og så dekket du bordet med juleserviset, kaffe, syltetøy og krem i fine skåler. Sandkakene ble lagt på stettefatet og stearinlys ble tent. Inga tenkte på Emma og spurte om Even trodde han kunne like henne etter hvert. Han rødmet og så ned i gulvet en lang stund før han svarte. «Det er spennende hva det blir med oss. Vi har god tid, og hun kommer jo hjem til jul!» Mer fikk hun ikke ut av han, men det var et godt svar, tenkte hun.

Da Even hadde gått for dagen, øvde hun seg i trappa en god stund, før hun satte seg ved bordet. Utenfor snødde det tungt, men det var så vakkert. Even hadde samlet sammen fugleneket der ute og fått det opp på treet igjen sammen med noen meiseboller. Mange fugler hadde allerede vært innom og spist.

Hun satte på radioen og hørte på litt julemusikk. Tårene trillet nedover kinnene over minner som hun fikk fram ved enkelte av sangene. Det var slett ikke vondt å kjenne på savnet etter sine lenger, men det var vemodig, vakkert og vent, som hun sa. Hun tente lys i adventsstaken og så ut i tussmørket.

En rev strevde seg fram i nysnøen der ute. Den stanset under kornneket og snuste. Uten å tenke seg om, reiste hun seg fort og smurte på ei brødskive med leverpostei. Hun åpnet vinduet forsiktig og kastet biter ut. Reven kom sakte nærmere og spiste opp alt. Hun kjente lykken omslutte henne. Så begynt hun å le. Hun hadde helt glemt benet? Dette gikk da virkelig framover. Even hadde nevnt det med å gå rundt juletreet. Tenk om hun kunne få oppleve det igjen. Det var da mange år siden sist. Om Emma, Even og hun forsøkte, var de for få. Kanskje Dag ville bli med også? Hun måtte jammen spørre han før jul.

Fortsetter.....

 

 

 

 

Adventskalender, del 9

 ETT ORD

9

SNØ

«Rekk ut tunga og la snøfnuggene lande der. Det gjorde jeg som liten. Å ligge på bakken og stirre opp i snøkavet er fint. Det kan man gjøre hele livet, hver vinter, og lage engler i snøen.

Snømenn er også artige. Den trenger ikke være stor for å glede deg selv eller andre. En snølykt er koselig og om du har en kjæreste kan dere jo komme dere ut og ake i en måneskinnskveld. Tenk å ha med seg kakao på termosen og en skinnfell til å sitte på. Det kan bli et eventyr dere sent vil glemme. Jeg har ikke sånne minner med en kjæreste, men jeg husker pappa og mamma tok meg med på mørketurer når det endelig hadde snødd. Det er minner for livet det.»

Even bakte på benken bak ryggen hennes og hun lot han holde på. Han hadde brettet opp ermene på genseren, men de skled ned hele tiden. Han var snart full av mel overalt. Bollen var alt for liten og samme hvor forsiktig han rørte, så drysset det mel utover det hele. Hva hadde han begitt seg ut på? Han hadde sagt at han sikkert kunne fikse de kakene ved å lese på nett, men dette var ikke lett.

Inga var heldigvis opptatt og så heldigvis ikke noe av dette, og det var like bra. Det så ut som om det hadde snødd ute på kjøkkenet. Han fant en større bolle, og da gikk alt mye bedre. Deigen gikk sammen, og så var det bare å sette den i kjøleskapet til dagen etter. Det sto det i hvert fall i oppskrifta.

Det tok en time å rydde opp. Han måtte feie alt melet ned på gulvet først, så støvsuge og til slutt vasket han bord og stoler, ristet teppet og skiftet genser sin. Han var stolt da alt var som før. I døra sto Inga og lo stille for seg selv. Hun hadde sett hva som skjedde, gjennom speilet på veggen i stua.

«For et uvær du har hatt i kjøkkenet. Hadde du glemt å lukke vinduet kanskje? Det snør der ute. Kan du feie trappa før du går hjem?»

Han dro hånda gjennom luggen og måtte le han også. Til og med håret var fullt av mel. Det danset med hvitt mel omkring han. Fort fikk han fikset det, og så fortalte han om det lille uhellet.

Inga lo godmodig. «Bare deigen er klar til i morgen, er det så greit så. Du er jo flink. Dette hadde ikke jeg klart selv!»

Kvelden før hadde blitt så koselig. Dag hadde kommet før Even gikk for dagen. De hadde hilst litt brydd på hverandre med et nikk. Dag hadde vel ikke lyst til at Even skulle se han der kanskje? Inga hadde skyndet seg å fortelle at de skulle ut å øve på gåingen.

«Jeg er så glad for å få litt hjelp vet du Even. Tenk om jeg faller og ødelegger benet? Da er det godt å ha noe å støtte seg på.»

Even hadde ledd, og sa at han skulle finne fram den gamle sparken hennes i morgen den dag. «Her skal det øves Inga, så du kan være med å gå rundt juletreet om litt. Jeg tror jammen det er en som gjerne vil holde seg i hånden da.»

Fortsetter....

Adventskalender, del 8

ETT ORD

8

LYDER

Inga tenkte på ordet. Lyden av latter var det som først kom. Latteren hans, da hun måtte gripe han i armen når de hadde øvd i mørket. Taxisjåføren hadde ikke blitt irritert en eneste gang, enda hun var både redd, usikker og ustø. Stadig holdt hun på å falle og stadig tok han varlig rundt henne. Han var ikke farlig, men bare god. Var han sånn i virkeligheten, eller spilte han et spill for å få bedre kontakt med henne? Det lurte hun på. Even hadde forsikret henne om at mannen var snill, og hun ville så gjerne tro det. Han hadde hybel i kjelleren i huset hans, og det var visst aldri noe tull mellom oss.

Lyden av Dags latter satt i hodet hennes og hun lo for seg selv. Men latteren hans ville hun ikke skrive om i denne boka til Emma. Hun bet på blyanten og tenkte seg godt om før hun fortsatte.

«Høner hadde vi ikke mange av, men nok til at vi fikk bløtkokt egg hver søndag. For noen lyder det kan komme fra hønsehuset. Ei klukkende høne som ligger på egg er ikke akkurat stille, ikke hanen heller. Den galer i ett sett i perioder. Lyden av pipende kyllinger er bare nydelig og lyden fra natteravnen, sangsvanene, svarttrosten og lerka. Dompapen ved juletid er en av mine favoritter i naturen.

Lyden av at mamma lagde frokost i kjøkkenet. Når vannet til teen kokte, fløytet kjelen vår. Det skramlet liksom litt i tallerkener og koppet når hun dekket bordet og så var det oppvasken etterpå. Hun nynnet alltid da.

Lyden av musikk er fint. Pappa spilte fiolin og det var ofte andre som kom med sine instrumenter og de spilte sammen. Lyden av musikk fulgte meg ofte inn i drømmen om kvelden når jeg la meg. Det å sitte i kirken og høre orgelet bruse og koret synge, er også så vakker lyd. Det er fint å synge alene og med andre også.

Kirkeklokkene på julekvelden har sin egne lyd. En lyd av høytid og vemod nå som jeg er voksen. Som liten tenkte jeg bare gaver, gaver….

Lyder kan være så mangt, alt fra kappsag til økseslag i skogen, unger som leker og lyden av fossefall, eller regn. Noen lyder er triste og andre skremmende, noen gjør meg nysgjerrig, mens noen lyder gjør meg glad. Akkurat nå hører jeg støvsugeren gå ute i stua og det er også en fin lyd, for jeg vet det blir rent der inne.»

I dag irriterte hun seg over seg selv. Det ble ikke som hun hadde tenkt. Men det som var skrevet, var skrevet. Hadde hun brukt dataen hadde hun lett kunnet forandre det, men her ble det som det ble. Hun fikk håpe at det ble et minne å ta med seg videre i livet for Emma. Hun gjorde jo dette for å glede henne. I morgen skulle Even forsøke seg på å bake litt. Hun hadde ønsket seg sandkaker og han sa at sandkaker skulle det bli. Det lengtet hun etter, men nå ventet hun bare på Dag……

Fortsetter....

 

 

 

Adventskalender, del 7

 

ETT ORD

7.desember

BARNDOMSMINNER

«Gode minner fra barndommen er gull. Dessverre har ikke alle det. Jeg var heldig der. Mitt hjem var ikke fylt av rikdom, men av kjærlighet. Jeg var så heldig av jeg kunne ha gleden over å ta med vennene mine hjem. De fikk en brødskive ved kjøkkenbordet, sammen med meg. Vi hadde ikke mye, men min mamma hadde en god klem, mange fine ord og tanker, gode boller og vafler. Hun var streng når det trengtes, men alltid full av omsorg for meg og alle andre som kom innom.

Stadig kom det folk på kaffe, uten at de var bedt. Pappa ba inn både postmannen og feieren, like naturlig som naboene. Det var vanlig i min barndom. Det var ikke full oppdekning da, men en kaffekopp, en vaffelplate og en sukkerbit kanskje. De satt på kjøkkenet, og mamma holdt på med koking av mat eller strikket, pusset messing eller brettet tøy. Det var bare så naturlig å se til hverandre, som hun sa. Jeg savner sånne øyeblikk i dag. Hvorfor er vi så redd hverandre liksom? Om det ikke er gullende rent og fine oppdekkede bord, gjør vel ikke det noe. Samtalen er jo det viktige, ikke fin mat, mener jeg.»

Hun tegnet et stort hjerte rundt ordene og malte hele kanten rød. Så glad hun var for gode minner om sine. Tenk om alle kunne ha et hjem der de var tatt vare på, hadde mat og hygge. Hun ropte på Even og han kokte mer kaffe og vaffelrøra hun hadde laget tidligere, ble til flere vafler, som de delte.

Lunheten senket seg i kjøkkenet og de undret seg begge over hvilket ord Emma ville komme med neste dag. Even spurte om legetimen hennes, og hun måtte svare som sant var, at det hadde gått bra. Taximannen kom tilbake han, som han sa. Ikke et ord nevnte han om hverken Johan eller treet, før litt senere. Hun fikk bare vite at han het Dag, og han sa han hadde ordne opp med det treet. Han hadde smilt og blunket til henne. Han hadde spurt om hva hun ville gjøre med det treet.

«Det er ditt om du vil ha det. Kjøpt og betalt, kan man si. Jeg kjente han tidligere ja. Han var og er, en luring.»

Hun hadde takket for treet, og så hadde de øvd fram og tilbake nede på veien. Dag holdt henne varlig i armen og var tålmodig og oppmuntrende. Etterpå hadde hun bedt han inn på kaffe, men det sa hun ikke til Even.

Kvelden med Dag hadde vært så koselig, med stearinlys på bordet og varm kaffe, smil og hyggelig prat. Han hadde tatt inn juletreet og funnet fram foten. Nå sto det i stua, grønt og vakkert, og duftet så godt, akkurat som han. I morgen skulle han komme og hjelpe henne med enda mer trening. Hun gledet seg.

Fortsetter....

Adventskalender, del 6

Ett ord

6

HJEM

Hun følte seg ikke trygg lenger i huset her nå. Litt av en kveld det hadde vært i går. Hva var det med gamlekjæresten Johan, som kom tilbake igjen, og hva med den rare taximannen?

Det ble ikke skrevet i boka før sent på kvelden. Hun hadde nok annet å tenke på. Legebesøket dagen før hadde gitt henne nye oppgaver. Hun skulle trene, uten krykker! Akkurat som om det var lett. Hun hadde fortalt taxisjåføren at hun var redd. Han hadde smilende sagt at han kunne hjelpe henne. Det gjorde henne nesten mer redd. Hvem var han, og hva var han ute etter liksom? Han var så kjekk og hyggelig, men om hun ville gå tur med han alene? Hun var i tvil, men Even hadde forsikret henne om at mannen var grei. Han visste hvem han var og mente hun var i de beste hender. Hun fikk prøve da? Han skulle komme og så skulle de gå nedover gangveien til skolen først. Uten krykker? Ville det gå bra? Hun lurte på om han dukket opp i det hele tatt?

Hun hadde nemlig fått besøk før legetimen, og hun egentlig var sint enda. Sint på seg selv, Johan, på menn og på taxisjåføren. Hun prøvde å være blid mot Even, for han kunne da ikke noe for dette. Selv om han også var mann, så var han da snill og trivelig. Ikke som de to andre. Hun visste liksom ikke hva hun skulle tro om noen av dem?

Mannen som kom oppover veien i går, hadde med seg et stort juletre. Det var Johan, gamlekjæresten hennes. Han bare trampet inn med masse snø på både klær og sko, mens han smilte triumferende. Treet var fint det, men det ble fort revet fra han, av taximannen! Han slepte treet ut, og dro Johan med seg.

«Din tyv. Tror du ikke jeg så deg. Du hogde det peneste treet i bakgården der nede. Hvem tror du at du er? At du skulle hit med det, ante jeg ikke. Kjenner dere hverandre? Jeg kommer til å melde deg, for det var lett å finne navnet ditt, da jeg noterte bilnummeret på bilen din der nede. Jeg kommer tilbake litt senere Inga.»

Taximannen bukket til henne, dro Johan i armen, smelte døra igjen og tok han med seg i bilen. Treet lå igjen på trappa….

«Et hjem skal være et sted der du føler deg skikkelig trygg. Det har ingenting med rikdom å gjøre. Der du er med dine saker og ting, er ditt hjem. Ta var på det du har. Om du mister alt, så ta med deg de gode minnene fra det du hadde fra venner, familie og ting.»

Hun leste høyt ordene hun hadde skrevet og sukket for å finne roen.

Varsomt limte hun et bilde i boka, fra da hun var liten. Der satt hun i kjøkkenet og spiste sammen med sine foreldre. Stearinlysene brant i adventsstaken hun selv fortsatt hadde, og katten hennes fra den gangen, lå under bordet. For henne var dette bildet som ordet hjem. De hadde ikke hatt mye, men de hadde hverandre, lunhet og mat på bordet. Hun var liten da, men hun var trygg. Hva var hun nå?

Fortsetter....

Adventskalender, del 5

ETT ORD

5

TANTE

Hun smilte varmt da meldingen kom. Tante, det var et koselig ord. Så fint dette var. Hver dag et nytt ord. Det ble nesten som en stiloppgave fra den gangen hun gikk på skolen. Det gledet henne stort med å dele ordene med Even. Han nikket og smilte til henne hver gang det pep inn et nytt ord i telefonen. Han hadde svart godt for seg i går. Moren hans var død for mange år siden, men han savnet henne enda. Faren hadde akkurat overtatt en gård han hadde
arvet etter sin onkel. Even hadde ingen søsken, eller andre å ta hensyn til, enn faren sin.  

«Er du klar for kone og barn?» hadde hun spurt.  Han ble skikkelig rød i ansiktet og spurte tilbake, om hun var klar for nye eventyr. Så satt de der begge to og smilte usikkert til hverandre, før han reiste seg sa takk for dagen.

I dag da han kom, minnet han henne på nok en legetime. «Taxien er kommer i morgen, så du får være klar. Greit? Jeg ser jo du skriver og tegner fortsatt. Hører du hva jeg sier eller?»

Hun smilte og forsikret han om at hun hadde kontroll. Så skrev hun på.

«Jeg har aldri hatt noen ekte tanter i mitt liv, utenom nabodamen. Alle barna i gata vår kalte henne for tante. Hun smilte og sa vi var hennes må lykketroll. Ofte ble vi bedt inn på et glass saft og kjeks. Så fortalte hun fra sitt liv til sjøs. Det var så spennende. Hun hadde vært på sydhavsøyer og på andre siden av jorden, badet med delfiner og sett levende pingviner. Jeg husker at jeg synes hun var så heldig. Hun hadde et stort skjell vi fikk legge øret inntil. Jeg er sikker på at det var bølgene fra havet vi hørte da.

Man trenger ikke være i slekt med en tante mener jeg. Alle trenger en tante om man ikke har noen, eller om de tantene man har, ikke akkurat fungerer. En tante skal være en som bryr seg på en god måte, som lytter og oppmuntrer. Du sier tante til meg, og det gleder meg hver gang. Jeg håper jeg kan være tanten din i hele mitt liv.

Min nabotante var flink til å bake. Jeg husker så godt hennes rundstykker. Oppskriften var så enkel og grei. Nå får du den av meg.»

Hun skrev ned oppskriften og sukket. Even var i et rart humør og det kjente hun påvirket henne også. Men det gikk seg vel til igjen?  

Oppover veien kom en mann sakte mot huset. Han strevde med et digert juletre.

Fortsetter….

 

 

 

Adventskalender, del 4

ETT ORD

4

HONNING

Hun nesten smakte på order. Bare ved å lese det, kjente hun den søte smaken. Gyllen, gul og seig! Hun mintes fingre som klistret seg sammen fordi hun som liten hadde tatt på alt for mye honning på brødskiva. Det rant alle veier.

Hun åpnet boka og blyanten danset over arket.

«Vi hadde bier i hagen da jeg var liten, og rader på rader med bikuber. Søt gul, gyllen honning til å ha på skiva eller i teen, var og er så godt.

Har du sett en bisverm noen gang? Når biene i en kube får klekket ut flere dronninger på en gang, gjør arbeiderne opprør. De følger en nyklekt dronning hvor som helst. Som en diger masse danser de gjennom luften over sommerengene. Der dronningen lander, der lander de. Jeg husker en gang det kom en diger sverm inn i hagen til bestemor. Hun var ikke redd i det hele tatt. Med hendene skjøv hun den digre klasen med bier inn i en halmkube. Biene var som forhekset av dronningen, og stakk henne ikke. Hun kunne det med bier. De kravlet innunder brillene hennes og opp langs forkleet og ned i lommene. Men hun var ikke redd. Biene ble etterpå «helt» ut over en ny kube med rammer, og så hadde hun plutselig helt gratis fått seg et nytt bisamfunn, som hun sa. Jeg har aldri blitt fortrolig med biene, men honning, det liker jeg. Da jeg var liten, fikk vi honning i varm melk før vi skulle legge oss, om vi var det miste forkjølet. Jeg husker jeg hostet litt ekstra for å få det, for det var jo så søtt og godt. Så satt jeg der i pysj og tykke hjemstrikkede sokker, med et ullpledd godt omkring meg. Vi hadde det slett ikke så varmt som dere. På mitt soverom kunne jeg ofte tegne i romfrosten i skråtaket over senga mi!»

Hun så ut av vinduet og gledet seg allerede til sommeren med blomster og lyden av insekter. Samtidig undret hun seg om denne boka ville glede Emma? Var det en dum ide tro? Emma ville være ferdig utdannet til sommeren og komme hjem for godt. Hadde hun bare klart å spleise henne med Even, ville hun vel kanskje bli i bygda? Det var da ikke så lang vei inn til byen om hun fikk en jobb der.

Even var en kjekk kar, selv om han var innflytter. Hybelen hans var visst ikke så stor, men han klagde aldri. Det koster jo å studere til helsefagarbeider, men pengene fra henne ville vel hjelpe litt. Hun måtte få spurt han ut om familien hans. Hvor bodde egentlig de i landet? Hun ropte på Even og han satte seg smilende ned. At han skulle til tanteforhør, ante han jo ikke.

Utenfor vinduet snek en mann seg nærmere. Han ble kokende rød da han så at damen der inne hadde besøk. Hvem trodde hun at hun var? En så ung mann i huset?

Fortsetter......

Adventskalender, del 3

 

Ett ord

3

DUFT

Tankene surrer rundt i hodet ved tanken på det ordet, da Emma sendte ordet. Duft er så mye. Duft av blomster, av parfyme, duft av milde sommerdager og av havet….

Sola skinte på nysnøen og det var bitende kaldt da hun sto opp. Hun klarte seg godt, men det tok bare litt lengre tid. Hun hinket rundt og holdt seg i bord og stoler.

«Veske, briller, penger og bankkort! Da har jeg alt. Hjelp, der er den taxisjåføren allerede. Jeg klarer da ikke få på meg støvlettene mine selv en gang.»

Hun hinket ut da det ringte på og forsøkte å unnskylde seg. Mannen bukket blidt og gikk like godt inn? På en to tre hadde han hjulpet henne med både skotøy og kåpe. Hun låste døra og han støttet henne inn i bilen uten at hun trengte å være redd for å skli en eneste gang.

«Går det bra? Har du fått pusten igjen frue?»

Han hjalp henne på plass i baksetet og snudde seg og så på henne før han startet opp.

Hun måtte smile tilbake.

«Frue og frue. Jeg er vel en frøken, nå som jeg alene. Gammel frøken kanskje, for over femti er vel ikke akkurat ung? Kjæresten min ble aldri noe annet enn kjæreste, selv om vi var sammen i over tjue år. Han hadde ikke tid til kone og barn sa han, da han slo opp. Barn har jeg da ikke, så det måtte jo være meg han var lei av? Det sammen kan det være. Det er en stund siden nå. Han var en hjerteknuser, men mitt hjerte er nå limt sammen igjen. Det har blitt til vakker og verdifull mosaikk.  Du kan kalle meg Inga, for det er det jeg heter!»

Han skrattet vennlig.

Så godt han duftet! Hun lukket øynene og kjente en egen glede inni seg….

Litt senere på dagen satt hun med boka åpen og tenkte, så kom ordene hun skulle skrive av seg selv.

«I dag er ordet duft. Et ord som egentlig kan være vanskelig å beskrive. Å kjenne lukter er en gave. Tenk om du mistet luktesansen? Duft av parfyme, blomster, krydder, mat, våte ullgensere, vinterluft og annet, er jo så godt. Lukt kan være så mangt, men duft er for meg noe annet. Det dufter ikke på toalettet akkurat, der lukter det. Men en krydderkake lukter så godt at det dufter i hele huset. Jeg har kokt meg gløgg i dag, og det dufter av appelsiner, solbærsaft, nellik, ingefær og kanel. Jeg koker min egen gløgg. Den fra butikken er også god, men det gir ikke meg de rette duftene. Her skriver jeg ned min oppskrift, så kan du sammenligne med den du kjøper.

Hvilken duft liker du best? Tenk etter, og du kjenner nesten din favorittduft i nesen. Jeg liker milde dufter av granbar og kongler i julen, hestehov i våren, blomster om sommeren og våt myr i høsten. Til og med vinteren har fine dufter for meg. Kald, hvit snø som dekker varme ullvotter lukter godt, og røyk fra vedfyring og stearinlys.»

Hun rettet seg opp og konstaterte at den mannen i dag hadde duftet grantrær, myr og mose! Det minnet henne om barndommens skogsturer. Det var nok derfor den duften av han, hadde fått henne til å smile. Rart at de kunne lage parfymer som duftet minner liksom? En spennende mann, denne taxisjåføren….

Fortsetter.....

Adventskalender, del 2

 ETT ORD

2.desember

KAKAOMEDKREM

Hun lo da hun leste det. Jenta var smart. Ved å trekke sammen ordene, ble det jo bare ett!

Hun smilte og noterte.

«Ja, jeg tilgir deg at det ble flere ord, men det er likevel betydningen til bare en ting. Kakao med krem!

Mitt
barndomshjem lå ved siden av en stor gård. De hadde fjøset fullt av kuer. Før jul fikk de kalver, og de var så søte alle sammen. Når kuene kalvet, ble melka fet og god. Råmelk heter det, og da ble det kakao med krem nesten hver kveld for oss barna i desember.

Etter lek i snøen var vi kalde og våte når vi kom hjem. Klærne ble hengt over vedovnen til tørk og det dryppet muntert av snøen som smeltet. Det freste i den varme ovnsplata i vedovnen, så mamma måtte passe seg så det ikke dryppet i kjelen med kakao som hun rørte i. Joda, vi hadde en elektrisk komfyr også, men hvorfor skulle vi bruke den, når vedovnen var varm og klar hele tiden?

Kruset mitt den gangen var stort, og malt med fullt av fine blomster på siden. Hanken var borte, men det gjorde ikke noe. Kakaoen smakte like godt i den koppen som i en hel kopp. Det var jo min kopp! Jeg har den enda. Den står på hylla her i kjøkkenet med den ødelagte hanken inn mot veggen. Noen ganger må jeg ta den ned å fylle den med kakao og krem, bare for å gjenskape et minne fra barndommen min. Ingenting smaker så godt som i den koppen.»

Lenge satt hun og bet på blyanten før hun fortsatte. Hun ropte på Even, og han måtte koke kakao til de begge to. Så satt de der og pratet om Emma. Begge hadde stjerner i øynene ved tanken på den henne og begge hadde fine kakaobarter etter kremen.

I morgen skulle hun på fysioterapi og hun gledet seg ikke. Det var like vondt hver gang. Men dette måtte hun. Even ringte og bestilte taxi før han gikk hjem. Han smilte da han hadde fikset det. Nå var alt klar til neste dag. Ville hun avsløre han tro?

Fortsetter....

Adventskalender, del 1

ETT ORD

1

Inga smilte. Endelig kom meldingen. «Forventning» sto det. Ikke noe mer. Inga smilte. Jenta hadde forstått. Nå var det bare å sette i gang. Hun åpnet boka med de blanke arkene og snart skrev hun i vei og var hun i gang med det hun ville gjøre….

FORVENTNING…..

«Det ligger så mye positivt i det ordet nå ved juletid. Vi gleder oss til å ses igjen, til dufter, smaker og det å ta fram minner fra tidligere tider. Sakte kommer forventningen og omslutter oss.

Som liten ventet jeg på at vi skulle få smake på alle de gode småkakene mamma hadde bakt. Vi ventet med spenning for hvert lys som ble tent i den hjemmelagde adventsstaken, vi ventet på vakre julekort i posten med hilsener fra fjern og nær, på å få smake på vintereplene som lå pakket i silkepapir i en pappeske på loftet, knekke hasselnøttene vi barna hadde plukket i høsten, og på sjokolade. Vi fikk ikke godteri når vi ville som dagens barn har mulighet til, og dermed ble forventningene til søtsaker ekstra stor da jeg var liten.

Så var det nissen da. Han levde den gangen. Ja, han gjør vel fortsatt det, men det er vel ikke så mange som tror på han lenger stakkars. På gården hadde vi en nisse som var skikkelig flink og oppfinnsom. Han jobbet natt og dag for at vi skulle få en fin jul, både dyr og mennesker. Jeg tror jammen jeg har fått meg en nisse i huset! Han heter Even og er superflink.»

Etterpå tegnet hun rundt omkring teksten og noterte oppskriften på noen av småkakene hun likte best. Litt papirklipp ble limt inn sammen med noen gamle julekort.

Nå var to blanke ark allerede fulle av farger og ord i boka. Hun smilte til det hun hadde fått til. Even tittet inn og gledet seg med henne. Nå hadde hun i hvert fall noe å gjøre. Dagene var lange for henne, nå som hun ikke var så bevegelig. Han måtte da klare å finne på noe som ble koselig for henne i denne tiden. Men hva?

 Fortsetter....

Adventskalender, innledning.

Innledning til årets julekalender i desember:

ETT ORD

Bare hun fikk den meldingen hun ventet på, ville det bli så mye bedre. Hun fingret med brillene og skjenket opp en kopp kaffe. Telefonen ble sjekket stadig, men ingen melding kom. Hun ventet, og ventet. Kunne det være så vanskelig da, å sende ett ord? Ett eneste ord?

Inga så ut av vinduet og sukket høyt. Det var ikke lett å føle seg avskilt fra verden, men det ville snart bli bedre, det visst hun. Hun tok opp saksa og klipte videre. Papirbitene danset rundt henne, men hun brydde seg ikke om det. Hun var i sin egen verden når hun holdt på med dette. Utklipte og kopierte dikt og bilder ble limt inn en bok. Her og der skrev og tegnet hun litt selv også.

Inne i stua hørte hun støvsugeren gå. Det var godt å få litt hjelp før jul. Det trengte hun. Men aldri hadde hun trodd hun skulle få en så ung, kjekk mann i huset.

Det var lykke at hun hadde råd til å betale for hjelp. Mange mente nok hun burde greie det selv, og det var nok sant. Men husarbeid, var ikke det hun likte best. Han var et funn den gutten, og han fikk stadig nye oppgaver og han synes det var annerledes, utfordrende og gøy. En dag stekte han vafler og vasket skaper, en annen dag var det klesvask og bretting av tøy. Hun hadde til og med lært han å stryke. Ja, undervise måtte hun, for han var slett ikke så flink med alt dette husarbeidet. Så var det selvfølgelig støvet som skulle vekk, og hun holdt kontroll på om det ble bra. Han handlet inn mat og skuffet snø, drakk kaffe med henne og pratet. Hun sa hun likte å ha han der, og han svarte at han gledet seg til hver dag. Han kunne vært den sønnen hun selv aldri fikk, og det var koselig å tenke på. Så bra Emma kjente han litt, for ellers hadde hun vel ikke våget å ta inn en ukjent ungdom.

Even sang mens han holdt på. Denne lille ekstrajobben han nå hadde fått, passet han perfekt. Så fint at Emma hadde tipset han om dette, og at den søte, damen Inga, godtok han med en gang. Studiene tok all tid ellers, men avbrekket med å komme hit to timer hver dag fram imot jul, gjorde han glad. Hun trengte virkelig hjelp, og han kunne gi henne det. Hjemmet hennes var pent og velholdt. Akkurat nå, klarte hun ikke å stelle med renholdet, selv som hun ønsket. Hun hadde tatt en kneoperasjon og hinket på krykker. Nå var hun snart klart til å begynne å gå vanlig igjen heldigvis. Til jul ville alt være greit.

For noen dager siden hadde nabojenta Emma vært innom dem, før hun igjen dro tilbake til Trondheim.

Hennes eksamener ventet, og hun grudde seg, men hun ville være hjemme igjen til jul.

Tante Inga, som Emma kalte henne, satt som vanlig med tegnesakene da hun kom. Emma kremtet høyt for å få oppmerksomhet.

«Hva ønsker du deg da? Jeg kan gå ut og kjøpe en adventskalender til deg. Vil du ha en med parfyme, eller sjokolade for eksempel? Så kan du ha det som nedtelling, til jeg kommer tilbake.»

Tante hadde strøket hånden over tegningen hun holdt på med.

«Jeg vil ha blanke ark. Det kan du kjøpe. Ei bok! Ei bok med blanke ark trenger jeg. Jeg har skrevet en liste til deg, og her er det penger. Mat må jeg jo ha, selv om jeg ikke kommer i butikken selv. Even hjelper meg ellers da, men i dag er jo du her. Kom deg av sted nå.»

Emma kom tilbake med alt, og med boka. Forsiktig spurte hun hva hun skulle med den? Hun var ikke som andre voksne, denne damen. Ikke var hun hennes virkelige tante heller, men hun hadde alltid fungert som det.

«Du begynner å bli voksen, men dere unge lever liksom «på» telefonen dere. Tenk om du kunne forstå betydningen av ord på et ark. Brev får du vel aldri? Alle de vakre brevene jeg fikk av småkjærestene mine da jeg var ung. Sukk og sukk, det var eventyr å gå der å vente. Jeg gikk veien til postkasse flere ganger om dagen, enda jeg visste at postbudet ikke kom før på ettermiddagen. For en drøm det var, når det endelig var brev. Ark med vakre ord, med tegnede blomsterranker og hjerter. Ofte en duft av hans etterbarberingsvann også. Sukk og sukk, dere vet ikke hva dere går glipp av. Bruk telefonen, sier du hele tiden. Ja, hver din lyst.

Du føler deg litt ensom der oppe i nord skjønner jeg? Dumt det ble slutt med den kjæresten din i sommer. Triste tanker i desember, er ikke bra. I år skal du hjelpe meg, og samtidig deg selv. Hver dag skal du tenke på ett ord. Ordet skal være positivt ladet, og gi fine tanker. Ett ord, for hver dag. Kun ett! Du skal sende det til meg på mobilen. Det skal være vår adventskalender i år. Din og min. Det er det jeg ønsker meg.»

Emma himlet med øynene til Even som akkurat var i kjøkkenet etter en ren klut. Han smilte tilbake og blunket til henne. Hun rødmet og skyndte seg å snu seg vekk, så ikke tante skulle se det. Denne gutten likte hun…..

Fortsetter.....

Snart advent.

Det nærmer seg advent, og jeg har da så vidt begynt å planlegge litt. Noen grankvister har kommet hjem, og i dag fant jeg et par små trær i grøftekanten. De dro jeg opp med roten, så de kan stå i vann og trives inne, lenge.

Rimfrosten har vi så vidt sett her. I natt var det flere kuldegrader, og det var vakkert med alt det hvite, før sola smeltet det.

Nå venter visst en ny kald natt. Det nærmer seg desember, så det er vel ikke så rart om det blir kulde eller snø snart. Jeg har jobbet med en adventsstake og gleder meg til å sette den fram til helga. 

Godt å ha noe  å se fram imot i disse tider med oppblomstring av korona igjen. Vi får håpe alt roer seg.....