Godt nytt år!

 

Ja, det er snart et nytt år, og hva vil det bringe? Ingen vet, men vi kan jo tenke positivt om det. 

Jeg drømmer meg litt vekk med å bygge hus og små gårder av og til. I fantasien kan jeg bo her. I denne eventyrverdenen er det ingen problemer med høye strømregninger, renteforhøyninger, krig eller ufred.

I fantasien skinner sola om jeg vil, og snøen legger seg fint på bakken uten at det blir glatt. Jeg bygger på inn i et nytt år. Kanskje det blir en hel landsby etter hvert.

Du er velkommen med i min fantasiverden. Vi kan være venner og naboer her i fred og fordragelighet. Drøm på. Nei da, det nytter ikke å drømme seg vekk fra selve livet. Men noen ganger trenger vi vel en pause? Da er det koselig å lese en bok, løse kryssord, eller fantasere litt. 

Godt nytt år!
 

Hele advenstsfortellingen.

Ønsker dere alle en vakker julehøytid med koselige minner. Slapp av og kos dere. Vil du lese hele juleeventyret Nissejobb fra start til slutt, kan du begynne HER og klikke deg videre.

Julefortelling, del 24, slutten

 

24

Undis lo og forklarte hva som hadde skjedd.

«Etter å ha trøstet den og vasket vekk alt oppkast, fant jeg ut at vi kan være venner. Jeg tror den skal hete Triks! For den har liksom forhekset meg med sine triks den katten.»

De fikk på lysene og stjernen i toppen. Sammen pyntet de treet med alt de hadde i eskene. Etterpå satte seg ned med kakao og så på treet, mens snøen fortsatt dalte der ute i desemberlyset.

Da Gunnar også kom innom, gikk de voksne ut i kjøkkenet. Men først måtte de gratulerer storebror Gunnar. Han var så stolt og glad. Foreldrene og den lille broren hadde kommet hjem, og han var så lykkelig som en unge kunne være til jul.

Ute i kjøkkenet gikk praten lett om Tobias og Magda. Undis mente dette ville bli gull.

«Magda har kjøpt leiligheten tvers over gangen der vi skulle bo. Nå skal Tobias flytte dit. De kan omgås som de vil. Katter er det lov til å ha, så det vil også være fint for dem, så dyreglade som de er. Jeg gleder meg til å fortelle det på julekvelden.»

Julekvelden ble som et vakkert minne for de alle. Først var de i kirken, før de samlet seg på gården. Da klokka var fem gikk de ut på trappa og lyttet til kirkeklokkene som ringte høytiden inn.

Mens de hadde på seg varme klær, gikk de i samlet tropp opp på låven med et digert trau med grøt. Alle sa med overbevisning, at de så nissen som vinket til dem i høyet. Men det var bare Magda og Sjur som virkelig så det. De to holdt rundt hverandre og vinket tilbake. Stille hviske Magda sitt takk, før de gikk inn sammen med de andre.

Julle fikk med seg Undis for å hente mer ved, som han sa. Men det han ville var å ønske henne god jul, og kanskje snike til seg et kyss under stjernene. En lang stund sto de der, holdt rundt hverandre, så og lyttet. Hesten vrinsket i stallen, kattenmoren mjauet, stjernene skinte og snøen glitret. Det var julekveld med stemning og varme, da han la armen rundt henne…...

Nissen så det, kniste og lo. Han hadde fått sin julegrøt oppe på låven, så han trengte ikke gå sulten. For en flott desembermåned det hadde vært. Det ga han ny motivasjon. Neste år skulle han jobbe enda hardere, for at alle skulle få det enda bedre. Han stirret ut i natten og tok av seg lua. Vinden beveget skjegget og håret hans. Han bukket til takk, og trakk lua ned over ørene igjen. Så gikk han til låven for å spise.

Han ble så mett, at han nesten sovnet i høyet. Fra huset hørte han de synge julesanger. Tonene steg og sank så vakkert. Han reiste seg og børste av seg høystråene.

Utenfor var Nordavinden klar. Forsiktig ble Anskar løftet opp av vinden, og båret av sted til sitt hjem i Vinterland. Der ventet familien på han. Nå skulle de sove vintersøvnen sammen, helt til neste gang kalenderen viste desember.

I det vinden sveipte over husene ropte nissen av fryd og hilste med luen.

«God jul til mennesker og dyr, takk for tiden og alt styr.

Nå er det hjem til mine, kos deg i julen med alle dine!»

SLUTT

Tusen takk til alle som har fulgt med i desember og skrevet koselige kommentarer. Det har vært en fest for meg å dele dette med dere. Ville du kanskje hørt mer om disse menneskene? Da får du bruke din fantasi og drømme videre.

Jeg vil ønske dere alle en vakker julehøytid med fred og glede. Kos dere masse, og samle minner i hjertet!

 

 

Adventsfortelling, del 23

 

23

June tittet på Undis. «Men mamma, det er den søteste katten de har på gården. Er den min? Dere er de snilleste som finnes.»

Undis snudde seg vekk, men gjorde plass så både Julle og katten slapp inn. Forsiktig løftet han ut katten. Den pep så redd der den nesten var skjult i de store hendene hans. June var fra seg av begeistring og klappet og klappet den. De var så vakre sammen, at Undis nesten smeltet.

«Ja, vel. Vi prøver. Går det ikke, så får du ta den tilbake. June fikser nok dette hun, så stor som hun er.»

Katten fikk slippe ned på gulvet og den snuste litt rundt her og der, før den la seg til ro oppe i skoene som sto under vedovnen på kjøkkenet. Undis måtte le av den. Den var søt, selv om hun slett ikke ville ta i den.

Den natten sov ikke Undis godt. Hun drømte om katteklør og sinte øyne. Hun bråvåknet og satte seg forskrekket opp i sengen. Drømmen var fortsatt som virkelig. Hun gikk en tur ut i kjøkkenet for å ta seg noe å drikke. Katten de hadde nå, den hadde hun glemt.

Lyden som kom fra katteburet, gjorde henne lys våken. Oppkast? Katten, hadde blitt syk. Hva skulle hun gjøre?

Den kunne da ikke ligge inne i det buret med oppkast over hele seg? Hun kjente at hun ikke hadde noe valg. Forsiktig og redd åpnet hun burdøra og løftet ut den lille. Den skalv, og hun kjente hvordan det lille hjertet dunket. Hun glemte hele sin redsel og strøk den over pelsen. Hun fikk vasket den med en klut og inn i buret kunne hun da ikke legge den, for det buret måtte skures skikkelig.

Kattungen glippet med øynene og sovnet i armene hennes. Hun hentet skinnfellen og et pledd og satte seg forsiktig ned på gulvet inntil vedovnen, for der var det fortsatt varmt. Utenfor så hun snøen dale så fint i lyset fra utelampen og hun kjente en ro inni seg som hun ikke hadde hatt på lenge. Hun var kurert for katteskrekken. Helt kurert.

Da June kom ned på morgenen fant hun mammaen sin sovende på gulvet, med kattungen inntil seg. Hun krøp inntil dem og sånn lå de en lang stund før de startet dagen. Det var lille julaften og ferie, så de kunne kose seg så mye de ville. 

Utpå dagen kom Julle og Sjur innom for å hjelpe til med å få juletreet på plass. Med smil og latter klarte de å få det inn. Foten hadde Julle snekret selv til dem, før han gikk hjemmefra. Julesangene tonte fra radioen og kattungen hoppet og spratt omkring dem. Julle så forundret på Undis.

«Hva skjedde med damen som ikke ville ta i en katt?» 

Slutten finne du HER...

Adventskalender, del 22

 

22

Nissen holdt den lille katten fast inntil seg, men bestemt. Da klarte den ikke å klora han.

«Du din lille lømmel. Har jeg ikke sagt at du skal oppføre deg når du er inne i hus. Dette er et hus, og her holder du deg på gulvet, eller i vogga. Basta! Du kan treffe mamma så ofte du vil, for du skal ikke flytte så langt. Men som den katten du er, så kommer du nok til å være fornøyd med det som kommer.»

Han satte den ned i gamle vuggen og den la seg på plass på skinnfellen sammen med de andre. Snart sov de og roen senket seg i kjøkkenet. Anskar kom seg ut igjen og var glad den jobben var over. Nå fikk menneskene overta. Tobias smilte og så på kattene. Han hadde valgt seg ut en som var helt svart. Bare han nå fikk et husvære der det var lov med katt? Uten katt ville han ikke flytte. De ga han så mye selskap. Kattemammaen skulle være igjen på gården, for en gård uten katt var utenkelig, mente han.

Samme kveld ble den minste kattungen lagt i esken sin og båret opp til Magda. Hun ble fra seg av lykke over den lille. Kattebur hadde hun kjøpt, og mat av mange slag. Anskar fulgte med utenfor vinduet og bukket fornøyd til katten. Han var så glad. En katt var levert, og det hadde gått som smurt. De andre ville nok klare seg fint de også. Det var han sikker på.

Gunnar var den som fikk katt nummer to. Der var alt klart til å ta imot katten. Gutten fikk tårer i øynene av glede og klemte den forsiktig inntil seg mens han ønsket Julle god jul.

Julle puttet en av de andre små kattene i det gamle katteburet de hadde stående på gården. Det var ikke sikkert de som skulle få denne katten hadde sånt utstyr. Han pakket med seg litt kattemat også, og så bar det i vei igjen i snøen. Dette var en fin julegave tenkte han. Men det ble det ikke!

Julle banket på døra hos Undis og rakte smilende fram katteburet. Hun rygget tilbake, skrek, slengte døra igjen og nektet å slippe han inn.

Julle sto der og lurte på hva han nå skulle gjøre? Men da åpnet June døra forsiktig. Undis tittet fram, og han så hun hadde grått.

«Jeg er så redd katter at jeg føler de klorer ut øyene på meg bare jeg ser dem. Noe så skummelt og rart. Den ser på meg! Hva har jeg gjort den da? Ingen katter liker meg.»

Han ble helt forfjamset.

«Det skulle være en julegave til dere. June har sagt til Sjur hun ønsket seg en av dem. Jeg trodde alle likte katter jeg?»

Undis ble flau over seg selv.

«Tenk at jeg voksne mennesket står her og jamrer seg over en katt! Jeg må ta meg sammen. Kanskje de er koselige de kattene? Jeg har jo aldri forsøkt å nærme meg en katt siden jeg ble klort opp i hele ansiktet som liten.»

Kattungen mjauet forsiktig og den lille poten skrapte på burdøra.

Fortsetter HER....

Adventsfortelling, del 21

 

21

Neste dag var det snøvær, og det var ikke lett å få måkt vekk alt. Undis tenkte at hun burde hatt en snøfreser. Det kom stadig mye snø på dette stedet, og jammen var det tungt. Hun fikk vekk det verste fra trappa og måkte en sti til vedskjulet. Da var hun så sliten at hun måtte hvile. Tenk å være så utrent, tenkte hun da. Det fikk bli et nyttårsforsett å komme i form! Hun tok seg en kaffekopp ved kjøkkenbordet, da hun hørte det bråkte på utsiden.

Der var Julle med traktor og fres. Han hadde tatt hele innkjørselen på et blunk. Etterpå kom han inn og pratet litt.

«Jeg kan hjelpe deg med den snøen i vinter om du vil. Den var tung i dag, og jeg har redskap. Jeg måker for Magda, så da kan jeg fikse ditt samtidig.»

Da June kom ned, satt de to ved bordet og pratet. Hun kjente julegleden strømme i hjertet og krøp opp på fanget til Undis. Men da hun oppdaget Sjur på ski, fikk hun fart på seg. Det var på med klærne og ei brødskive i hånda.  

Ikke lenge etter var det skiløyper og flere snømenn på utsiden av vinduet deres. Da Gunnar kom, gikk de over og lagde snømenn for Magda også.

Nissen var så lykkelig over å se på. Han trengte nesten ikke å måke snø, for disse maskinene som de nå hadde, var jammen effektive!

De to i kjøkkenet fortalte hverandre litt fra sine liv. Undis fortalte om faren til June, som slett ikke ville være far. Julle fortalte om Sjurs mamma som elsket sin jobb i «Leger ute grenser».

«Hun gjør mye godt, og er en god mamma. Vi deler på omsorgen. Når hun er hjemmelig, har vi Sjur annenhver uke. Hun har fått seg en kjæreste, og de reiser sammen i jobben.»

Han sukket.

«Jeg savner en jeg kan ha i armkroken min…...»

Undis tok hånden hans.

«Hvem savner ikke det? Kanskje vi kan se hva dette leder til? Men først feirer vi jul sammen. June var fra seg av begeistring over å få være på gården på julekvelden. Hun krevde bare en ting, og det var at dere hadde grøten klar til nissen!»

Nissen jobbet med kattungene alt han kunne de siste dagene mot jul. De hadde begynt å bli høflige, var renslige, malte fint og spiste kattemat. Melk fra moren hadde de nå sluttet med, og kattemammaen var ikke så ofte i låven lenger. De små kattungene gikk på oppdagelsesturer både ute og inne. De ble mer modige og forsøkte seg på både fugler og mus. Men nissen passet på alle, så det skulle bli jul i år også. Anskar håpet de snart kunne putte tre av kattungene i hver sine esker med masse luftehull og levere de der de skulle bo. Ingen av dem skulle langt, så dette ville nok gå bra.

Magda var den som ventet mest på kattungen sin. Hver dag i advent hadde hun mast på Julle og Tobias. Kunne de ikke snart få tid til å komme med den kattungen da? Julle strevde en hel formiddag med å fange de små inn i armene sine. Anskar hjalp til så godt det gikk, som usynlig. Men de var så ville at han ga nesten opp. Men de fikk tak på alle. Så bar Julle de inn og la de i den gamle vugga på kjøkkenet til Tobias. Kattungene hoppet og spratt til alle kanten, freste og klorte, så til og med en blomsterkrukke falt i gulvet. Nissen hadde ikke annet valg enn å gripe de små i nakkeskinnet og roe de ned igjen. Det minste av kattene hang etter klørne i gardina og ba for seg.

«Jeg vil hjem til låven og mamma. Jeg liker ikke dette. Ser du ikke at jeg bare er en liten katt. Mamma!»

Fortsetter HER......

Adventsfortelling, del 20

 20

Julle smilte og så på henne.

«Du er nå så vakker når du ser på meg, at jeg er helt matt. Klart du får bo her, og så får vi diskutere om du skal leie eller eie senere. Jeg vet i hvert fall at Tobias kommer til å bli verdens lykkeligste. Skal vi fortelle han det på julaften tro? Vil du og June feire kvelden med oss? Magda kommer også selvfølgelig. Da blir det ring rundt juletreet i år, selv om Tobias ikke orker.»

Undis fikk tårer i øynene av glede.

«Klart jeg vil, men jeg må spørre June først. Vi har feiret så mange julaftener bare vi to, men jeg kan godt tenke meg en forandring. Foreldrene mine kommer ikke hjem i år heller. De bor i Spania hele vinteren. June vil ikke dit på vinteren. Hun elsker snø og vinteraktiviteter, julepynt og fantaserer om julenissen og hans hjelpere.»

Nissen Anskar hadde klatret opp på taket, og så på de to gjennom et lite hull. Han feide unna snøen som lå der, så ville han får oversikt over om det ble tett etterpå. Snøfillene dalte ned på Undis og Julle, og de børstet av hverandre og lo. Nissen flyttet på plass et par takstein og var fornøyd med seg selv.

Ikke lenge etter var taket så tett det kunne bli. Julle la ut en presenning, så de kunne ha kontroll der oppe. Til våren måtte han ordne det fra utsiden, men dette ville holde for en stund.

De var ferdige, men ble likevel værende der en stund. Med hodelyktene på, kunne de se at det var lagret ting der oppe. Det sto flere kasser i den ene enden av loftet. Der fant de gammel julepynt! Julle var sikker på at det var fra hans besteforeldres tid. Han ble så glad og vemodig da nisser og engler, julekuler og eventyrbøker kom fram igjen, at han klemte Undis inntil seg. Lenge sto de sånn og bare så på alle herlighetene i eskene. Julle ble helt vemodig.

«Jeg elsket å være her i dette huset da jeg var liten. Se på den engelen der. Den har min bestefar skåret ut selv, og den nissen har bestemor strikket. Der det mulig? Tenk at ikke musene har spist opp noe av det. Så heldig. Tror du June vil låne dette i år?»

De bar eskene ned, og det ble som julekvelden for alle. Magda smilte og snakket om sine minner, Tobias om sine og ungene så på med store øyne.

Da June la seg den kvelden, var hun så lykkelig.

«Jeg vil bo her bestandig jeg mamma. Alle er så snille, og vi har så mange omkring oss. Så heldig jeg var som fikk bruke Julles julepynt i år. Han vil nok ha det selv siden, men i år skal det være her i huset sa han. Natta mamma. Ikke dra for gardinene, for når du slukker lyset kan jeg se på stjernene.»

Undis gikk stille ned i kjøkkenet igjen. Hun tente en haug med stearinlys og slukket taklampen. Fra radioen strømmet det ut vakker julemusikk og hun kjente at hun hadde forventning i hjertet. Forventning til julen og fremtiden…..

Nissen smilte fra øre til øre der ute i snøen. Han var så lykkelig over å følge med på menneskene. Bare de nå husket grøten hans, så ville alt bli perfekt.

Fortsetter HER....

Adventsfortelling, del 19

 

19

Men så ble Undis seg selv igjen, og tenkte klart. Bare nå Julle ville hjelpe henne, så kunne de sammen fikse det meste, trodde hun. Snart måtte hun spørre han. Fikk hun ja, så ville hun også feire jul med glede.

Dagene fram mot jul gikk fort. June, Gunnar og Sjur holdt sammen både hjemme og i skolegården. På ettermiddagen gikk de på skøyter på dammen nede på gården og akte i bakken bak låven. Om kvelden var de inne hos hverandre på omgang, spilte spill og gjorde lekser. Stadig var de i låven og klappet kattungene. De ble mer og mer tamme og nissen kniste for seg selv. Det hadde vært en lett jobb med all den hjelpen. Disse kattungen kom til å vokse opp til fine kjæledyr alle sammen. De var snart klare til å forlate både låven og moren sin.

Gunnar hadde fått en liten bror, men han hadde ikke kommet hjem enda. Da var det godt at de andre naboene stilte opp med kos og hygge i advent. Når de var hos Undis eller Magda, kom gjerne Julle også. De voksne skrattet og lo, og Julle hjalp til med både vedbæring og snekkerarbeid. Han hadde lover Undis at han skulle tette taket i huset så det ikke skulle bli verre.

Den kvelden han kom med planker, spiker, plast, presenninger, papp og verktøy, hadde Undis laget en stor lapskausgryte. Magda og Tobias kom også til middag. Det ble en stor gjeng rundet bordet, og Gunnar var så lykkelig som han aldri hadde følt seg før.

«Bare pappa, mamma og lillebroren min kommer hjem, så kan vi være sammen hos oss også. Jeg gleder meg veldig.»

Mens de andre snakket sammen, spikret Julle sammen taket oppe på loftet. Undis var med for å hjelpe til, men det ble mest å se på og prate. Forsiktig nevnte hun på Tobias.

«Tror du han vil flytte nær Magda?»

Julle stoppet opp og smilte.

«Tenk om han kunne det da. Han liker seg sammen med henne. Det kommer til å bli et savn for de begge om de blir boende langt fra hverandre. Ingen av dem har jo sertifikat. Det er ikke lett å bli eldre heller, skjønner jeg.»

Undis vred på seg.

«Hva om vi gjør noe annet. Tror du Tobias kunne tenke seg å overta leiligheten jeg har bestilt? Så kunne June og jeg få bo her i dette huset. Om vi får kjøpe det eller leie det av deg, er det samme. Nå ser jeg at hun trivs, og vennene hennes bor jo her. Skal jeg rykke henne opp fra alt dette, så vet jeg ikke hvordan hun får det?

Fortsetter  HER....

Adventsfortelling, del 18

 

18

Han pekte på Julle og lo.

«Som dere vet, så har jeg aldri hatt verken kone eller barn. Men han der, Julle, han er det nærmeste jeg kommer sønn, og da kan jeg kanskje få lov til å kalle meg bestefaren til Sjur? Det har jeg alltid drømt om. Men det var ikke det jeg skulle si. Julle er nå eier av denne gården. Han får det i julegave! Jeg har skrevet alt over på han, både husene, skogen og eiendommen, ja hesten og kattene også. Sparepengene mine har jeg tatt selv, for noe må jeg ha å betale for meg med der jeg senere skal bo. Men det var noe jeg lurte på da. Vil dere være like hyggelige og snille mot Julle som dere har vært mot meg tror dere? Og kjenner dere noen som leier ut en varm, koselig leilighet, så si ifra! Nå blir det noen runder rundt juletreet, og så sier jeg god jul!»

Alle barn og de voksne med, klappet og smilte. Så gikk de rundt det store juletreet som Julle hadde satt opp midt på gårdsplassen. De sang så fint og snøen dalte stille ned over skog og hus, mennesker og dyr, naboer, venner og nissen. Nissen Anskar måtte tørke en tåre han også, for nå ville det nok bli forandringer på gården.

Julle sto der helt stille og visste ikke helt hvordan han skulle ta alt dette. Tobias kom bort til han og klemte han inntil seg.

«Du og jeg Julle. Vi er nesten som Alfred og Emil i Emil i Lønneberga vi. Du og jeg. For en glede å overraske deg. Jeg håper du tar det imot med åpne armer. Dette klarer du.»

Magda smilte vemodig hun også. Så rart det ville bli uten hennes kjære venn Tobias her på gården. Men så kom hun til å tenke på at hun selv skulle flytte?

Undis smilte også, for hun hadde fått en ide. Hun så på Julle og han så tilbake med et litt spesielt glimt i øynene. Hun ble litt satt ut, men så tilbake uten å snu seg vekk….

Fortsetter  HER.....

Adventsfortelling, del 17

 

17

Sjur smilte da Gunnar kom. Han takket for unnskyldningen og sa det var greit.

«Vi finner nok ut av det du og jeg. Hjelper du meg med ryggsekken? Den er ikke så tung, men jeg strever litt med det ene benet enda. Nei da, det er ikke brukket, men det ble et skikkelig blåmerke på leggen.»

De to gikk side om side den lille veien ned til gårdstunet, og de andre i klassen så på dem med store øyne. Hva hadde skjedd? Gunnar mannet seg opp og sa det som det var, at han hadde følt seg helt venneløs og redd han skulle bli ertet. Han hadde mobbet og truet mange for at de skulle være sammen med han. Da hadde han tenkt at han selv hadde kontroll.

«Heretter kan dere være sammen med meg om dere vil, og ikke fordi dere er redde. Jeg har sluttet med sånt tull nå, for jeg skal bli storebror. Kanskje alt i dag!»

Han lo, og ansiktet han lyste opp. Det ville nok ta litt tid innen han klarte å overbevise dem om at han ville alle vel, men det fikk ta den tiden det ville ta.

Hesten sto der så rolig og ventet. Snart hadde den fått mer klapp og kos enn den hadde fått på lenge. Ut fra den lille gluggen i låvedøra trippet plutselig katten fram. Med fire små kattunger etter seg. Jentene i klassen sukket og smilte, og guttene lo litt usikkert. De hadde like lyst til å kose meg kattene, men de holdt seg litt i bakgrunnen i førsten.

Etter hvert var det liv og røre over hele gården. De voksne satt ved bålet og koste seg med prat og gløgg, mens ungene lekte. De hoppet i høyet, lekte gjemsel og så sang de mange julesanger for Tobias. Han var så rørt da han skulle takke, at tårene trillet.

«Dere er så flinke. Jeg er stolt av å kjenne dere alle sammen. Neste år tror jeg ikke jeg er her som sjef. Men jeg kommer på besøk! Jeg har tenkt å flytte, bare jeg finner et enkelt husvære. Nå skal jeg fortelle dere en hemmelighet jeg har holdt på ganske lenge. Sjur!!!! Kom hit til meg!»

Tobias kremtet, og vinket ut til naboer og unger. Sjur rynket brynene og lurte på hva nå som skulle komme? 

Fortsetter  HER......

Adventsfortelling, del 16

 

16

Neste dag skinte sola på nysnøen og Gunnar våknet tidlig. Han hadde snakket med pappa før han reiste til mamma på sykehuset. Magda hadde lovet å ta vare på han til alt var klart. Han hadde sovet godt i den lille senga oppe på loftet, og nå sto han klar til å gå ned til gården og møte de andre.

«Hva skal jeg si da? Alle i klassen er sure og redde når jeg kommer. Det gjør meg så sint og irritert at jeg bare vil være slem.»

«Hva med unnskyld!» sa Magda. «Si unnskyld til Sjur, og så passer du på han i dag. Han har vondt i benet og det er visst din skyld det! Sjur er en klok gutt, så han kommer til å smile til deg. Jeg kommer og ned på gården, sammen med alle de andre naboene som kan. Ingen av oss vil gå glipp av gløgg og pepperkaker, sang og hygge. Vi har jo alltid vært som en stor familie her oppe, og det er så fint. Vi må jammen forsøke å holde det sånn i fremtiden også. Jeg gleder meg til å gå rundt det store juletreet på gårdsplassen.»

Han bøyde hodet og sukket, men av sted gikk han. At Magda hadde snakket med Julle kvelden før, visste han ikke. Hun var sikker på at dette kunne ordne seg for alle.

Gunnar banket forsiktig på hos Sjur og spurte om de skulle gå sammen til gården. Men først bukket han og sa det ordet Magda hadde sagt. «Unnskyld!»

Nissen fulgte med på avstand og tenkte at om det ble bråk, så fikk han gripe inn. Nå fikk det blir fred og ro til jul.

Magda fulgte med i vinduet og så at den mannen igjen var nær husene. Det måtte være nissen. Hvordan skulle hun komme i kontakt med han? Hun ville så gjerne takke han for at han reddet henne fra å gå gjennom isen den gangen.

Fortsetter HER...

Adventsfortelling, del 15

 15

Undis begynte på middagen. June stirret fortsatt ut i mørket. Hun kjente tårene igjen begynte å trille ned over kinnene. Alt var så rart. Mamma pyntet hele huset den ene dagen, og neste dag hadde hun pakket vekk alt? Skulle de flytte allerede, og hvor? Men så trakk mamma June inntil seg.

«Jeg skjønner at du ble forundret da du kom inn her etter juletrehogsten. Ikke vet jeg hva du tenkte, men jeg tror du er enig i at vi fortsatt kan bruke pynten vi har? Vi skal få det fint. Oldemors julekrybbe skal stå der på konsollbordet. På julaften skal Jesusbarnet komme fram, som det alltid har gjort i den krybben. Hyrdene kan vi vel ta frem litt før, og så vismennene. Skal vi henge opp en stjerne over krybben synes du? Du har sikkert en i esken din der, som vil bli fin. Alle de tingene jeg hadde kjøpt, passer ikke oss så godt? Jeg pakket det vekk igjen jeg. Vi har jo all den fine pynten du har laget, og alt vi har arvet fra andre i familien. Gå nå på badet og ta deg en dusj, så får du varmen i deg igjen.»

June smilte. Mamma var seg selv igjen. Huset oste snart av førjulsstemning, og et ekte tre ventet der ute i mørket bak huset.

«Men hva gjør vi med det hvite treet da mamma? Det kan da ikke bare kastes heller?»

Undis dro til side gardinen i stuevinduet. Der ute lyste det i mengder av lys i det hvite juletreet. Beige julekuler i flere størrelser hang der i røde silkebånd. June sukket av fryd.

«Det var fint. Der passet det!»

Mamma pekte og forklarte.

«Mens du var på badet og ordnet deg, så fikset jeg dette. Det er meiseboller alle de kulene der. Nå kommer vi til å få se fuglene kose seg der ute. Resten av pynten leverer jeg tilbake. Får jeg ikke levert alt, så gir vi det til Frelsesarmeen. De trenger sikkert julegaver i år også. Vi har jo alltid støttet dem.

Fortsetter  HER…..

Vil du gi et bidrag til Frelsesarmeens julegryte kan du sende vipps til 2310. Så er også du med på å glede andre.

Adventsfortelling, del 14

 

14

Gunnar så opp på Magda da hun fortsatte.

«Vet du det ikke? Har de ikke fortalt deg det? Er det mulig? Moren din skal ha en baby. Jeg snakket med henne før hun reiste til sykehuset for litt siden. Hun hadde ropt på deg, men du var jo ute på ski. Da kom hun hit, for hun var så redd for at du skulle være alene. Jeg lovet å se etter deg, men du kom ikke tilbake samme vei sammen med guttene i klassen din? Jeg var jo sikker på at du snart dukket opp i skiløypa, her ved huset mitt. Men sånn ble det ikke. Ikke være redd. Du blir hos meg nå. Jeg har nøkkelen til huset deres, så vi kan hente det du trenger etterpå. Pappaen din kommer hjem i kveld, men han skal jo først ned på sykehuset. Det er bare å glede seg, for du skal bli storebror du!»

Han sank sammen på gulvet, og så på henne med store øyne.

«Det var det jeg visste. Hun hadde så stor mage at den nesten sprakk. Storebror? Da må jeg jammen bli snillere.»

Magda kokte kakao og smurte på mat, hentet et varmt pledd og puslet rundt han. Da han satt ved siden av peisen litt senere, smilte han igjen og tenkte at han var heldig. Men hvordan han skulle løse alt han hadde rotet til med de i klassen, det visst han ikke enda.

Nede på gården humpet Tobias, Julles onkel, rundt med det vonde benet. Krykkene gjorde det litt lettere, men morsomt var det ikke. Han hadde lokket på katten i hele dag, men den hadde visst gjemt seg med kattungene. Ikke en gang maten hadde den rørt de siste dagene. Hvor i alle dager var den lille familien nå? Det var ikke lett å holde styr på katter. Han måtte jo snart få tak i dem, for flere av de kattungene var jo lover bort. Folk begynte å bli utidige! I morgen skulle klassen til Sjur komme på julebesøk, og da hadde det vært fint med noen flere dyr å vise fram. Men hesten fikk duge. Den trengte å børstes skikkelig, men det fikk Julle ta seg av etterpå.

Så glad han var i den gutten. Sikkert like glad som andre var i sine unger. Så godt å ha noen yngre krefter som kunne ta i et tak. Han orket ikke så mye mer selv. Det var like godt å gi seg, kjente han. Men hva skulle han gjøre? Skulle han flytte, så måtte det være til noe moderne med varme gulv, uten trapper og lettvint til lege og annet. Han sukket og angret på at han hadde latt sjansen gå fra seg for et par år siden. Da hadde han fått tilbud om en lettstelt leilighet, men takket nei.

Nissen lyttet på hva Tobias sa og tenkte, og så gikk han til hesten. Den måtte få litt trim etter en hel dag i stallen. Om Julle ordnet med den etterpå gjorde ikke noe, for hesten likt variasjon den. Stolt leide han hesten av sted i snøen. Mørket hadde kommet og fra skogen hørte han reven rope. Det var fint å være ute i vinteren, og så glad han var for at han fikset så mye forskjellig.

June tittet ut av vinduet i kvelden og synes hun så en hest og en mann, Mamma Undis lo og mente det bare var fantasi.

Fortsetter  HER…

Adventsfortelling, del 13

 

13

Gutten som nissen hadde truffet på, het Gunnar. Han fikk ikke snakket for gråten. Anskar holdt om han og sa han bare skulle ta sin tid. Etter hvert roet han seg ned, og fortalte at han var låst ute. Ingen var hjemme hos han, bilen var vekk og det lyste ikke i et eneste rom der.

«De har reist fra meg. Nå blir det snart mørkt. Jeg har vært så slem og dum i det siste at de bare har reist. At jeg ikke kunne passe munnen min. Mamma ble så lei seg da jeg gikk ut. Jeg nektet å hente poteter i kjelleren, ta inn ved eller feie trappa, for jeg skulle treffe noen gutter i klassen. Det var min avtale, men jeg hadde ikke spurt om det passet. Mamma ble sint. Pappa er ikke hjemme før til helga, for han jobber med å bygge noen hus i byen. Jeg fryser, og jeg kommer ikke inn. Hvem vil hjelpe meg? Jeg er jo så slem og truer alle i klassen. Ingen vil ha meg på døra, for de er bare redde når de ser meg. Ingen vil være sammen med meg, frivillig.»

Nissen tenkte så det knaket. «Var ikke du sammen med Sjur i ettermiddag? Han knakk skiene og slo seg stygt der ikke i steinura.»

Gutten hylte. «Det var jeg som fant på det. Sjur som er så snill. Men han er lett å erte, for han er så liten og våger ikke å ta igjen. Om jeg erter han, så slipper jeg å bli ertet for det krøllete håret og alle fregnene. Slo han seg? Vi bare gikk fra han vi.»

Nissen tok gutten i hånden og sa han skulle få hjelp til både å finne mamma og få komme inn et sted litt fort.

Magdas hus ville sikkert bli redningen. Anskar banket på døra og hun åpnet med en gang. Gutten bukket til henne og så seg rundt. Nå var mannen vekk? Han sto der helt alene med tårene trillende nedover kinnene. Det bare buste ut av han, alt sammen! Magda tok han inntil seg og dro han innenfor.

«Men Gunnar da. Hun har ikke reist fra deg. Har hun ikke fortalt deg det? Merkelig.»

Fortsetter HER...

Adventsfortelling, del 12

 

12

Inne på skogen fikk jultrehentingen med liv og lyst. Julle hadde knyttet røde sløyfer på mange av trærne tidligere på høsten. Nå var det bare å lete seg fram til de trærne. Julle hugde det ene treet etter det andre. Etterpå knyttet han tau i enden på dem og dro de etter seg i snøen. June fikk hjelpe til, og mamma bar øksen hjemover.

Vel hjemme ved huset ble deres tre stilt inn til veggen på baksiden. Julle lovet å hjelpe dem med å få treet på fot før julen kom. Så vinket han og dro med seg de andre trærne ned mot gården.

June var så glad. Mamma hadde ledd og smilt hele ettermiddagen. Men da hun kom inn, ble June helt stum. Ikke et sted minnet i huset om jul? Alt var ryddet vekk. Hun tittet inn i stua og der var også det store hvite juletreet borte. Hadde hun drømt? Hva var det som skjedde? Mitt på gulvet sto de store eskene med deres gamle julepynt, og mamma sang ute i kjøkkenet…

Nissen Anskar synes det var koselig å snike på menneskene, men han skulle hjelpe katten på gården. Hun hadde fire små som skulle oppdras til skikkelige katter. Det var hans oppgave i advent å hjelpe til, hadde Kong Vinter sagt. Men han hadde lov til å gjøre andre oppgaver også, og de fikk han finne selv. Han følte på seg at han ville følge godt med på menneskene rundt gården. Det ga han en sånn glede å se at andre ble glade. Han plystret for seg selv og gikk av sted for å finne kattefamilien i låven.

Anskar kom ikke langt. På en stubbe inne på skogen satt det en gutt og gråt. Det var da veldig til tårer i denne adventstiden da, tenkte han og undret seg. For noen rare nissejobber han fikk i år? Han fikk gjøre seg synlig og snakke med denne ungen også da.

Fortsetter  HER....

Adventsfortelling, del 11

 

11

Julle bukket lett til henne og lo.

«Har du vært bortom Sjur eller? Naboen vår, Magda, skulle se etter han for meg. Han er ikke helt i form, for han falt på skituren med gutta. Benet hans er vondt, og skiene var brukket. Han fablet om at nissen hadde hjulpet han?»

Han så på Undis.

«Unger vet du. Ja, jeg er faren til Sjur. Men det vet du vel? Barna våre går jo på samme skole. Vi flyttet hit i høst. Før bodde vi nede i bygda skjønner du, men min onkel trengte hjelp med gården. Det er ikke så lett å klare alt alene da han måtte operere kneet sitt. Han har jo god plass, så vi fikk vårt eget hjem i kårboligen. Jeg er snekker og kan jobbe hvor som helst fra, med fiksing av hus, bygging og annet. Lett som en plett.

Når Sjur ikke orker å gå etter juletre en gang, er han ikke helt seg selv. Det er jo snart jul, så det er kanskje ikke umulig at nissen er her og passer på eller?»

Han smilte til June og hun lo med han. Julle satte seg ned på huk og fortsatte.

«I dag skal jeg hente juletrær til noen venner, og et stort et som skal stå foran huset nede på gården. Jeg må ha to tynne trær ved låvebroa også, det skal jo opp fuglenek snart. Kanskje dere to vil være med? Eller venter dere på far kanskje?»

June smilte.

«Far? Du mener en pappa da? Nei, vi har ikke noe sånt vi. Mamma er både mamma og pappa selv. Men jeg ønsker meg en pappa. Det hadde vært fint. Men mamma sier at jeg ikke får vite noe om det før jeg er voksen. Så dumt! Jeg skulle vært voksen snart!»

Undis hysjet på henne. «Nei, ingen far ventes hjem fra jobb, som sant er. Vi har klart oss selv hele tiden vi. Alenemor, med aleneansvar.»

Julle klappet June på hodet og lo.

«Min onkel eier skogen her oppe og jeg får ta med juletrær til alle jeg kjenner om jeg vil. Blir dere med?»

June maste om å få være med, og Undis takket ja. De trengte virkelig et ekte tre i stua, tenkte hun. Det hvite kvistkvastet i plast skulle vekk, og det fort. Raskt kledde hun seg.

Innover skogstien vandret de etter hverandre. Snøen dalte ned og det var så vakkert. Julle gikk først og tråkket fin vei med de store bena sine, så kom Undis og til slutt June.

Nissen fulgte med og smilte. Nå var det hyggelige ting på gang for mor og datter. Han kunne trygt gå av sted til sine andre oppgaver.

Fortsetter HER.....

Adventsfortelling, del 10

 

10

Han smilte da han så huset. Det var for han som et barndommens eventyr. Her bodde det sikkert noen trivelige mennesker nå. Han så det bevege seg innenfor vinduet. Skulle han våge? Det hadde vært artig å se huset inni igjen.

Undis skvatt til, da det banket på. Hun åpnet døra på gløtt. Der sto det en blid mann med en øks i hånda? Han virket ikke skremmende, selv om han bar på det skarpe redskapet.

«Hei du. Unnskyld. Skremte jeg deg? Jeg skal av sted for å hugge et juletre i skogen, her oppe. Dette huset er så koselig at jeg bare måtte spørre om å få se det innvendig. En gang bodde bestefaren min her skjønner du. Jeg drømmer om å få meg noe lignende en gang. Onkelen min eier det nå, og det er alt for dyrt å kjøpe ut for meg. Skal du kjøpe det kanskje?»

Ordene bare trillet ut av han. Han ble helt satt ut av den vakre jenta.

«Jeg heter Julle. Egentlig Julian da, men det er det ingen som kaller meg lenger. Julle, for jul og glede!»

Han bukket dypt og la fra seg øksa på trappa.

Undis rygget litt tilbake. «Kastet du snøball på ruten min?» Han ristet på hodet og så forundret på henne. «Nei, slett ikke. Sånt gjør man vel ikke som voksen?»

Hun slapp han inn, for han virket både oppriktig og ærlig. Han snuste liksom inn luften og smilte.

«Her lukter det et hjem kjenner jeg. Ferskt brød? Akkurat som da besteforeldrene mine bodde her. Så fint!»

Undis unnskyldte seg og skyndet seg ut i kjøkkenet. Brødene hadde hun helt glemt. Men de så fine ut da hun forsiktig løftet de ut av ovnen og over på rista på benken. Julle sto i døra og tenkte. For ei dame. Men hun hadde vel både mann og barn, så vakker og driftig som hun var. Han lot henne gjøre seg klar, samtidig som han sto stille og så omkring i kjøkkenet. Hva drev hun med? Nettbutikk kanskje? Bordet sto fullt av de flotteste ting, tett i tett. På gulver sto det esker med silkepapir og bobleplast. Hun begynte å le da han spurte.

«Nettbutikk? Ja, det var vel det jeg burde åpne nå. For salg. Jeg har kjøpt så mye saker og ting at jeg nesten drukner i det. Hva jeg tenkte vet jeg ikke, men dette må jeg forsøke å levere tilbake. Her går det ikke med alt dette nymoderne greiene. Huset har liksom sjel, og sier at det vil ha det som før.

Jeg har brukt så mye penger på møbler, pynt og stas. Nå før advent har jeg kjøpt alt for mye dilldall. Hva skal jeg med det? Disse tingene eier liksom meg. Ikke et minne har de sakene med seg. De bare er der, i passende form og farger, som jeg har sett andre ha. Men det er ikke meg, eller ungen min? Jeg må innrømme for seg selv at det ikke er til glede.» Hun bøyde hodet ned i hendene og stønnet over seg selv. Hva hadde hun gjort?

Da kom June inn av døra.

«Hei mamma. Nå kommer jeg.»

Hun bråstoppet da hun så Julle. Hva gjorde han hos dem?

Fortsetter HER.....

Adventsfortelling, del 9

 

9

Undis trodde at hun kom til å være lykkelig i månedsvis etter å ha vunnet flere millioner på Lotto. Men nå hadde det gått nesten et år og hun var tom inni seg. Klart det var enklere å betale regninger og handle inn mat, men det ga visst ikke så mye lykke å ta vekk alt gammelt.

Hun bakte ut brøddeigen, tok seg en kopp kaffe og satte seg oppgitt ned ved kjøkkenbordet mens hun ventet på at brødene skulle ese. Det hadde begynt å snø der ute, men utsikten var som før. Hun hadde forelsket seg i dette huset og hadde fått leie det for en stund. Hun hadde kjøpt leilighet nede i bygda, men den var ikke klar før ut på nyåret en gang. Nå var ventetiden snart over. Men hun trivdes så godt i dette huset! Det var gammelt, med verdighet og stil. Hun hadde begynt å fantasere om hvordan hun kunne pusset det opp og fått det fint, om hun hadde eid det. Men alt kostet. Det var ikke penger til både leilighet og dette huset. Pengene hun hadde igjen, ville ikke rekke til å fikse taket her en gang. For det taket var lekk. Oppe på loftet hadde hun satt ut baljer og bøtter, for og i hvert fall vise at hun brydde seg. Eieren skulle komme innom en av dagene, og hun grudde seg. Når måtte hun ut? Huset skulle selges snart, hadde han sagt på telefonen. Hadde hun bare hatt nok penger igjen, men det hadde hun altså ikke. Kunne hun selge den leiligheten sin, før den var klar tro? Hun grublet over det, dag og natt.

Nissen tenkte. Hva om han hjalp henne litt? Hun kunne trenge en oppmuntring snart. Noe som ville gi henne litt humor og glede. Skulle han gjøre seg synlig for henne? Var det ok tro? Da ville hun bli overrasket da. Hva om han kastet snøball på ruten hennes, så hun så ut først? Det hadde vært festlig vel. Han kunne ikke komme på noe annet. Snøballen dundret i ruten hennes, og så løp han. Han var synlig, og han lo så veldig at han nesten spratt bortover i snøen.

Undis fòr opp og åpnet vinduet for å se hvem det var. Mot skogen løp det en liten tass. Typisk. Unger. Men var det unger?  Det kom en kar gående opp mot huset. Var det han som hadde kastet snøball? Hun hørte han plystre muntert. 

Fortsetter  HER.....

 

Adventsfortelling, del 8

 

8

I gangen hos Magda sto det en fin gammel krakk med en krukke med furubar. Der hang det små røde kuler og det var festet en lyslenke på kvistene. Kulene var utblåste røde egg, og stjernen i toppen fortalte Magda at hun hadde laget da hun var liten. "Jeg liker å ta vare på ting skjønner du, og det glasset der, det hadde vi hermetiske plommer i hver høst. Nå er det bare til pynt.

I den lille stua lyste det fint fra juletreet. Magda forklarte at det ikke skulle pyntes før lille julaften.

«Jeg er av den gamle sorten jeg vet du. Men jeg tenkte det var fint med litt ekstra lys i vintermørket. Et sånt kunstig tre drysser jo ikke, som et ekte tre vil, etter noen uker inne i varmen. Men jeg vet ikke jeg? Hva synes du?»

Litt senere satt June fint på skinnfellen ved peiser og holdt rundt et vakkert julekrus med kakao. Ordene bare rant ut av henne om mamma og pynten hjemme, om flyttingen, om det å være liten og redd og savne det som var.

«Du er bare sju år og så savner du det som var? Ja, jeg også savner det. Det er jo så stille om dagen. Jeg skal snart flytte ned i byen, bare den leiligheten min blir klar. Jeg tror deres leilighet ligger rett ovenfor min. Det skal bli koselig å se dere der, og andre mennesker.

Så fint du ville bli med inn. Vi har nok mye å prate om. Men du får nok komme igjen en annen dag. Jeg får snart besøk, og jeg vet at din mamma venter på deg nå. Du bør nok si ifra når du går hit en annen dag. Hjertelig velkommen tilbake. Jeg gleder meg allerede. Da kan vi steke vafler og snakke om gamle dager.»

De vinket til hverandre, og så gikk June hjemover i snøen.

Imens hadde nissen tittet forsiktig inn av vinduet i Junes hjem. Der så han Undis holde på.

Hun flyttet på en stol, prøvde gardiner, rettet på en duk, dyttet til en pute og sånn holdt hun på. På benken sto det en stor brøddeig til esing under et rødrutete håndkle. Jenta var da flink også. Innimellom tørket hun øynene mens hun ryddet. Merkelig, tenkte nissen. Det var ikke bare June som var lei seg om dagen?

Fortsetter  HER....

Adventsfortelling, del 7

7

Anskar tenkte seg om og tok turen innom vedskjulet hos Magda først. Han måtte hugge litt ved henne. Nå som Sjur hadde vondt i benet, kom vel neppe han denne kvelden? Han jobbet seg fort gjennom en haug med kubber. Plutselig hørte han et vilt skrik.

Magda hadde bestemt seg for å hente inn litt ved selv. Hun gikk ut i gangen, tok på jakka og tredde bena ned i støvlene. Så hylskrek hun i det hun åpnet døra. Fort fikk hun bena ut av støvlene og sto der i snøen i bare sokkene.

June hørte skriket, tittet forskrekket fram og stirret på damen. Ei mus danset og pilte mellom bena på henne, før den forsvant i snøen.

De sto der og så på hverandre med åpen munn. Så begynte Magda å le. June lo usikkert hun også.

Nissen lo så han sto krokete av latter. Dette var da det morsomste han hadde sett på lenge. De to klarte seg visst selv nå, og han kunne gå og hviske noen kloke ord i ørene til rampegutter, og til moren til June.

Magda vinket June til seg og smilte.

«Hvem er du lille venn? Skremte jeg deg? Jeg hadde en mus i støvelen og gjett om vi skremte hverandre. Ja, musa og meg. Jeg håper ikke jeg skremte deg?»

June smilte forsiktig og neide.

«Jeg er June og jeg bor der borte!» Hun pekte hjemover og neide igjen.

«For en høflig pike da. Du er datteren til Undis du da. Jeg kjente bestemoren din. Vi var venner da vi var små. Jeg hadde tenkt meg bort til dere en dag. Dere flyttet jo inn her for en stund siden, og har vel kommet i orden nå? Blir du med og henter litt ved? Du kan vel hjelpe meg du?»

Snart hadde de begge favnen full av tørr ved fra skjulet, og June takket glad ja til å bli med inn.

Fortsetter  HER....

Adventsfortelling, del 6

 

6

June sukket og tørket øynene enda en gang. Visst hadde de juletre hjemme allerede. Dette var første året mamma hadde pyntet til første desember. Treet, var kjempehøyt, kunstig, hvitt og pyntet allerede med den dyreste pynten mor kunne finne. Nåde om hun rørte ved noe av det. Huset var dekorert som i en eksklusiv katalog. Ingen dorullnisser, minner fra gamledager eller fra hennes oppvekst. Sånne hverdagslige ting passet ikke inn hos dem. Under treet lå gavene pakket inn med de vakreste merkelapper, papir og bånd. Hun hadde ønsket seg nytt vintertøy, og det fikk hun sikkert. Men kunne hun bruke det til å gå i skogen med? Det var nok beregnet til å trippe rundt med på et eller annet høyfjellshotell i nyttårshelga. Hun ville heller gå på ski i marka med Sjur. Han var så snill, mye snillere enn Gunnar som bodde nede i bakke. Sjur og hun kunne snike seg inn på rådyrene og kanskje få se en hare hoppe i nysnøen.

Så rar mamma hadde blitt? Hun var ikke sånn i fjor. Da hadde de tatt fram det de hadde, samlet det på bordet og bestemt hvor alt skulle få stå i julen. Nå var det bare nye ting overalt. June savnet det vesle, gamle lille huset, selv om det var fint der de bodde nå også. I det lille huset hadde det vært lavt under taket, og de hadde hatt det så lunt og koselig. Men så flyttet de hit da, i høst, mens de ventet på en leilighet som skulle bli klar neste år. Leilighet? Hun ville ikke flytte dit. Da var det bedre å bo der de nå var.

Mamma som alltid hadde sagt at de skulle holde på tradisjonene. Tradisjoner. Et rart ord, men det betydde visst at de skulle pynte juletreet på lille julaften, eller noe sånt? Hun savnet den gamle pynten, de slitte figurene og julekrybben etter oldemor. Heldigvis hadde ikke mamma kastet noe av det. Da June hadde protestert, hadde hun pakket alt ned i flere, store esker på loftet og skrevet navnet hennes på dem. Det føltes trygt at det lå der og ventet på at hun skulle bli voksen en gang. Men det var lenge til det…..

Nissen Anskar sukket der han sto som usynlig nede ved den grå låven. Jenta hadde det ikke så bra, enda hun hadde alt! Merkelig at ikke moren hennes så det? Ungen var usikker og lei seg. Han rettet seg opp og gikk med bestemte skritt til Junes hus.

Fortsetter HER....

Adventsfortelling, del 5

 

5

For å se bedre hadde Magda snart nesetippen klistret til ruta. Men hun så ikke noe bedre, eller hørte noe mer for det. Leende satte hun seg tilbake. For ei nysgjerrig dame hun hadde blitt. Men det skjedde så lite omkring henne, at hun klarte ikke la være å følge med på naboene. Sjur kom ofte innom henne, så hun ble bekymret også. Hvem skulle hjelpe henne nå? Men så ble hun alvorlig. Tenk å være så egoistisk som henne. Hun uroet seg for hvem som skulle komme og bære ved hver ettermiddag, og ikke på at gutten sikkert hadde slått seg. Han var jo snart åtte år, og han jamret seg aldri. Noe måtte ha skjedd? Gikk ikke han ut på ski sammen med de andre guttene tidligere? Merkelig. Hadde de blitt uvenner kanskje? Nå fikk hun ikke vite noe, men det var vel ikke verre enn at hun fikk ta en tur over til dem senere.

June snufset litt der hun sto og tørket øynene med votten. Gråte burde hun vel ikke gjøre som en liten unge, men tårene de bare trillet av seg selv.

Denne damen hadde det fint allerede tidlig i adventstiden. I vinduene hadde hun tent stearinlys, og hun så det brant i peisen. Foran peisen lå det en skinnfell på gulvet. Drømmende sukket hun henført. Det var så koselig der.

Nissen hadde kommet tilbake og fulgte med. Han hadde fått flere jobber å utføre i denne adventstiden, men var ikke riktig sikker på om dette han nå sto og så på, var det rette? Han burde se å få opp noen fuglenek og feie vekk litt nysnø, fore hesten nede på gården og så var det alle de kattungene da. De var som ville! Men her, måtte også noe gjøres. Til jul skal man da ikke gråte og se på hva andre driver med. Hun burde jo ha det koselig, den lille frøkna.

June tenke at hun kunne banke på hos denne damen og spørre om veien til Sjur i klassen. Hun visste hvor han bodde, men en liten hvit løgn var kanskje lov, eller? Men hun måtte først svelge den leie klumpen i magen…..

Fortsetter  HER.....