Godt nytt år!

Så "bukker" det gamle året dypt, og sier takk for seg. Treet som bøyer seg, ble som et symbol på et tungt år med vonde ting. Men vi har også opplevd fine ting, heldigvis. Årets siste dag har vinter og snø. Mer skal det visst komme av det hvite i løpet av dagen? Hvor mye, aner vi ikke. Det nye året kommer visst med mer snø enn vi ønsker oss. Hva mer vil det bringe av utfordinger? Det vet vi ikke, men det er bare å ta det som kommer. Håper også det nye året vil gi oss mange glade dager. Godt nytt år, sier jeg, for mer rekker jeg visst ikke i dag! Tusen takk for alle fine kommentarer jeg har fått i året som gikk. Det har jeg virkelig satt pris på. Kos dere i kvelden, og så tastes vi i et nytt år!

Boblende glede!

For et vær vi har denne jula. Sol, kuldegrader og snø i massevis så vi kan gjøre hva vi vil. 

Jeg har gått turer både på ski og på bena, og følt meg som verdens heldigste.

Det gamle skiutstyret fikk duge. Herlig å komme meg ut i snødekte skog og etterpå følge oppgåtte løyper på jordene.

Ren lykke å være frisk, så jeg kan gå meg svett og varm. Ikke alle julehøytider er sånn.

Ren lykke å være ute. Men fortsetter dette? I morgen er det spådd mildvær og nedbør. Blir det snø, eller blir det regn? Det blir spennende! God romjul!
 

 

God jul fortsatt!

Så var det brått andre dag jul. Jeg har kost meg i massevis allerede, og juletreet lyser så koselig i stua. Jeg føler meg heldig som har hatt mange av mine omkring meg, selv om ikke alle kunne det denne jula. Men det tar vi igjen siden, tenker jeg. 

Vi har hvit jul i år, og det er så vakkert som et eventyr.  

I går tok jeg helt bloggfri. I dag blir det heller ikke her jeg oppholder meg mest, for ute skinne sola over hvit snø, så det blir nok en tur ut etterpå.

Om du vil lese hele adventshistorien min JULEOMSORG på en gang, så kan du starte

HER! 

Fortsatt god jul! 

Adventshistorie, del 24

 

24

Mari var i perlehumør da alle sette seg til bords for julemiddagen. Hun ville ha ansvaret selv denne kvelden. Neste år fikk andre overta den jobben. Hans reiste seg og leste høytidelig juleevangeliet, før maten kom på bordet. Stearinlys i mengder skinte i rommet. Småjentene hadde fått sløyfer i håret. Kjolene Hedvik hadde sydd var så vakre. Det klirret hyggelig i bestikket. De nypussede messinglysestakene på bordet, skinte så fint. Hun følte seg så takknemlig over å se de andre. Nå hadde hun en stor familie igjen. En familie hun kunne ha masse omsorg for. En ren lykke, tenkte hun og smilte.

Etter maten vasket damene opp ute i kjøkkenet, mens mennene spilte spill med barna. Etter litt gikk Hans av sted og kom tilbake med rød lue og genser. Han forklarte at han hadde fått jobb som hjelpenisse. Fjøsnissen på låven hadde spist så mye av grøten de hadde satt, ut at han hadde sovnet tvert! Ungene ble elleville over å få egne kjelker og av Hedvik fikk de hver sin av hennes dukker. De hadde på seg kåper og hatter. Men da de tok av dem yttertøyet, hadde de fått like kjoler som jentene.  

Oda får et heklet sjal av Mari, og Hedvik fikk et par selbuvotter. Ellers var det votter og luer til de andre. Hans fikk sine frierstrømper og han hadde fått klart et smykkeskrin i tre til sin forlovede. Det var ikke mengder av gaver, men det de fikk av hverandre var til nytte. Hedvik og Oda ble enige om at de skulle lære av hverandre. Hedvik kunne lære Oda og sy, og hun kunne lære Hedvik å lage kranser og dekorasjoner. Men Mari smilte og sa at den beste gaven de kunne gi til hverandre og alle andre, var omsorg. Hun reiste seg og kremtet.

«Dette var da en av de fineste julekveldene jeg har hatt på lenge. Men nå vil jeg si dere noe. Fra nyttår av, må Oda og Hedvik gjerne komme å hjelpe til videre. Jeg flytter!!!!»

Alle så på henne med store øyne, men Hans lo.

«Endelig du. Jeg vet jo hvor du flytter jeg. Ingen bekymring. Hun vil det selv, og gleder seg. Nå skal hun tilbake til hjemmet sitt i kårboligen. Ikke fordi jeg vil det, men fordi hun trives så godt der. Takk for all hjelp mor! Men, jeg håper du likevel kommer inn og lager mat til oss en stund til. Når Hedvik overtar, da skal du bli servert!»

Alle pustet lettet ut. Det var ikke noe vondt mellom noen av dem lenger. Hedvik grep hånden til Oda.

«Du skal ha takk. Jeg gjorde meg aldri kjent med noen, for jeg var så redd de skulle spørre om familien min. Jeg hadde jo ingen igjen. Men Astrid viste meg at det går an å være glad i hverandre, uten at man er i slekt. Du og alle dere andre, er min familie nå kjenner jeg.»

Juletreet lyste og barna danset rundt med dukkene. Etter gaveutdelingen samlet de seg for å gå rundt juletreet. For første gang på lenge var de mange nok til å danne en hel ring rundt treet.

Freden senker seg over gården. Mari kjente at hun kan puste ut og smile. Ryggen var slett ikke så vond lenger.

Da nissen litt senere hadde våknet igjen, tittet han inn av vinduet i hovedhuset. Storfamilien hygget seg i lyset fra stearinlys, parafinlamper og et skinnende juletre. Utelampen med strøm lyste opp gården, og nordlyset flammet over skogen mot nord. Det var julenatt med høytid, og han kunne trygt gå tilbake til låven og slappe av. Desembermåneden hadde gått fint i år. Han hadde passet hus og dyr, men menneskene hadde vist hverandre omsorg i massevis, så han trengte ikke bekymre seg for året som skulle komme. Sammen ville de være sterke til å møte både medgang og motgang. Han svingte med luen, bukket og ropte ut i natten. 

"God jul til alle.

Kirkeklokkene vil snart til midnattsmesse kalle,

til julenatt og ettertanke,

og varme hjerter vil banke.

Vis omsorg for liten og stor.

Må freden senke seg over vår jord…..!"

SLUTT

 

Tusen takk til alle som har fulgt dette årets adventshistorie, som er fra min fantasigård. Må julen bringe dere glade dager og hygge. Vis omsorg for hverandre. Juleklem fra meg.

Adventshistorie, del 23

 

23

Hedvik var litt urolig for hva Oda ville mene, men hun hadde funnet ut, at hun bare måtte gjøre dette.

«Håper at du ikke føler jeg er for påtrengende? Men jeg hørte du sa til Mari at barnas klær begynte å bli for små. Jeg har laget det selv, for jeg hadde disse fine tekstilene liggende. Mønster til store og små arvet jeg etter min tante Olga. Hun lærte meg faktisk å sy. Jeg har siden sydd alle mine klær selv. Jeg kunne vel vært sydame kanskje?»

Oda knyttet forsiktig opp sløyfebåndene på den første pakken. Der lå to nydelige, hvite forklær med kapper over skuldrene og rysjer nederst, en til Inger og en til Astrid. Hun ble så glad at tårene trillet. Litt usikker pakket hun ut den andre pakken. Der var det to røde fløyelskjoler med sløyfebånd i livet. Hun fikk først ikke fram et ord til takk, men gråt så hun ristet.

«Har du laget dette til dem? Jeg fatter det ikke. Du har et stort hjerte du. Hjertelig takk for en sånn omsorg. Nå har de festklær til i kveld.»

Hedvik smilte og forklarte at forklærne kunne de ha på når de skulle spise, så kanskje kjolene holdt seg rene hele julehøytiden.

Astrid og Inger sto der tett sammen, neide og så på de voksne. Så fine kjoler hadde de aldri hatt. Hedvik sa de måtte prøve de på, for å være sikre. Oda trakk av dem de trange seleskjørtene og smatt kjolene over hodene på dem. Der sto de to som små prinsesser og smilte. Så fikk de på forklærne og de følte seg enda finere. De danset rundt på gulvet og de to damene så på hverandre i glede. Kjolene passet perfekt.

Etterpå ble Astrid med Hedvik hjem. Dagen ville bli lang for de små, og Inger skulle få sove en stund.

Hedvik spurte om Astrid hadde laget julegave til moren sin enda. Det hadde hun ikke. Etter hvert ble det fargerike tegninger til alle de skulle være sammen med på kvelden. Hun fikk pakke det inn i tomme esker som Hedvik hadde i det hemmelige rommet. Etterpå pyntet de juletreet med kurver, kongler og girlandere. Astrid fikk feste stjernen i toppen, og så satte de i kontakten. Rommet ble fylt av funklende lys og de to holdt om hverandre og lo.

Det ble en travel formiddag for dem, og tiden gikk fort da. Ole kom innom for å bære mer ved inn. Han hadde tatt sparken til Mari, og han fulgte Astrid hjem etterpå. De sang julesanger sammen på veien og Oda hørte dem da de kom.

Inger hadde våknet og hun ville også ut. Ole tok med begge på sparken, og lovet å komme tilbake med dem ganske snart. De skulle sette ut grøt til nissen, for det var tid for det nå.

På låven var det stille da de tre gikk etter hverandre opp låvebroa. Ole bar en stor bolle med sleiv. Inger hadde insistert på at det måtte være med noen små skåler til nissebarna også, så det bar de to jentene med seg. Det hadde begynt å mørkne litt, og inne på låven var det dunkelt lys. I høyet lå det et par votter og en islender, pluss en rød lue. Ungene stoppet forskrekket opp og ville gå ut igjen. De var litt redd for å møte nissen. Men Ole forklarte at nissen var like redd som dem, og han mente at han hadde gjemt seg. Så satte de ned grøten og tittet nysgjerrig rundt seg, før de gikk ut igjen.

En time senere var alle, unntatt Hans, på plass i kirken for gudstjeneste. Han måtte sørge for fjøsstellet, selv om det var julekveld. Den lille grenda og gårdene rundt var samlet. Mari var så stolt. For første gang på mange år var kirkebenken som hørte til gården full av barn og voksne. Hun kjente freden senket seg og gledet seg til fortsettelsen av julekvelden og livet.

Da de litt senere gikk hjem til gården, hørte de klokkene fra kirken ringe jula inn. Mari sakket litt etter, stanset og lyttet. Hun trengte å svelge ned en tanke av vemod, minner  og tanker. Så rettet hun seg opp og gikk julekvelden i møte…….

Avsluttes i morgen HER……

Adventshistorie, del 22

 

22

Julaften opprant med snøvær og en dempet sol. Ole feide trappa og gjorde klart for å måke gårdsplassen og veiene. Hesten ble selet på, og så var de i gang. Han hadde mye å kjøre over, men han koste seg i vinterværet. Snart var han like hvit som snøen, og hesten jobbet på nedover veiene.

Det hadde kommet mye snø i løpet av natten, så trærne hang tunge over skigarden langs veien ned til den lille huset der Oda og barna bodde. Hun var også tidlig oppe. Det var mye hun ville glede barna med, så da gjaldt det å få alt på plass før de våknet.

Ved sengene til jentene sto de bittesmå juletrærne klare. En kurv med hjemmelaget pynt sto ved siden av, og de jublet av fryd over at det var jul da de ble vekket! Snart skulle de pynte trærne selv, med papirklipp og pepperkaker.

Da de kom ned til frokost lyste stuas juletreet imot dem. Gavene lå under treet, og Oda ønsket god jul med nybakt brød og kakao. De så på Ole som kjørte opp veien, og han vinket til dem med lua.

Oppe på gården ordnet Hans i fjøset, og i kjøkkenet gledet Mari seg over alt som var gjort til jul. Hun hadde bodd i soverommet oppe i andreetasje med noen av tingene sine lenge nå. Etter at kona til Hans døde, hadde hun måttet ta over husstellet. Da ble det lettest at hun sov der også. Hun savnet sitt eget i kårboligen på gården. Men nå hadde Hans sagt at han skulle gifte seg med Hedvik neste år. Da kunne hun trygt flytte ut dit igjen, og ha sitt eget hushold. Det hadde vært hjemmet hennes med mannen sin, etter at Hans giftet seg med Jane. Ingen hadde vel trodd at både hun selv og sønnen, skulle bli alene, så tidlig. Kreften tok mange den uten å spørre……Men sånn hadde det blitt. Da hadde hun selvfølgelig stilt opp i kjøkken og hus for guttene sine.

Det ville bli flere forandringer, for Ole var visst forelsket han også? Hun frydet seg over at det igjen skulle bli liv og røre mellom husene på gården.

Hedvik pakker inn gaver med merkelapper og sløyfebånd. Hans skulle endelig få strømpene hun hadde strikket til han. De ble kaldt frierstrømper, og hun hadde hatt de klare lenge nå. Men hun kunne ikke gi han det før han hadde fridd! Nå hadde han det! Hun kunne gi han strømpene hun hadde strikket til han og lagt all sin kjærlighet i, med hjerter og fletter i hvitt og rødt.

Men et par av pakkene la hun i kurven sin. Så kledde hun seg for å gå på besøk. Hun kniste. Tenk at hun vågde å gjøre det! Hun var stolt av seg selv, og så lykkelig.

Ikke lenge etter banket hun forsiktig på døra hos Oda. Astrid åpnet og klemte seg inn til henne før hun ropte på moren sin.

«Mamma, Hedvik er her. Hun har med gaver!»

Oda tittet fram, og ba henne komme inn. Snart satt de ved kjøkkenbordet med kaffe, tente lys og småkaker. Hedvik la fram pakkene på bordet.

«Nå må du ikke bli ergerlig. Jeg bare måtte gjøre dette, for sånt kan jeg! Åpne da, og se hva du synes?»

Fortsetter HER....

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Adventshistorie, del 21

21

Hedvik kremtet usikkert.

«Jeg som grudde meg til julekvelden. Hans har sagt at han kunne komme en tur etter at dere hadde hatt julekveld, men det hadde vært en ære å få sitte ved ditt bord Mari! Du har så fin omsorg for oss alle. Tusen takk!»

Oda hvisket litt med ungene, og de ble elleville.

«Vi sier ja, ser du,» sa hun. «Ingen vil gå glipp av all den gode maten som er stelt i stand, og det store pyntede treet i stua. Vi sier også tusen takk for omsorgen!»

Ikke lenge etter sto de sammen og klemte hverandre, mens tårene trillet på de voksne.

Så gikk de «lang lang rekke» hjemover igjen og sang høyt.

«Lang lang rekke, Astrid ut av rekka går, lang lang rekke…..!»

Astrid var førstemann til andre enden av rekka, og sånn fortsatte de leende mens nordlyset vinket til dem.

Hans så det lille følge nede på veien og smilte. Han kjente han hadde fred og juleglede i hjertet. Men så fikk han det travelt. Moren hans hadde jo gitt han flere oppdrag. Pluss at han hadde ting selv, som skulle være klar til julekvelden.

Han hadde jobbet til langt ut på natt de siste dagene. Snart hadde fått sammen fine kjelker til Astrid og Inger. Det hadde mor sagt han kunne lage. Til Oda og Hedvik hadde han laget spekefjeler i fine former. Han pusset og pusset, til de ble gode å holde i, der han hadde skåret ut hull for oppheng og der det var sirlige ornamenter. Han hadde helt glemt hvor stor glede han hadde av å gjøre treskjærerarbeider. Når han først var i gang, så ble det en fin fjel til moren hans også. Etter jul skulle han jammen ta opp igjen denne fine hobbyen. Det hadde stoppet helt opp da kona hans, Jane, døde. Han hadde liksom satt livet på vent etter det. Men nå kjente han at han var levende igjen. Hedvik hadde vekket han, og det var han glad for. Hun måtte få en ekstra gave av han i år. En friergave! De skulle jo gifte seg til året. Han sukket over at det bare var en natt igjen før julaften. Men om han jobbet på, så ville han vel bli klar? Han pusser videre på gavene for å bli fornøyd.

Vinden hvisket rundt hushjørnene og snøen dalte igjen stille ned over landskapet. Kulda hadde beholdt kraften sin, så snømennene foran vinduet hos Mari sto der enda. Hun dro til side gardina og så ut i natten. Ryggen var nesten som før, huset var ferdigvasket og mat og kaker sto på plass. Gavene hun hadde laget lå klare under treet og hun hadde fått elektrisk lyslenke. Aldri hadde hun vel hatt et så flott tre. Stearinlys likte hun fortsatt, men så fint med lys på treet ute at hun trengte å være redd for brann. Hun hadde lagt ledningen under teppet, så de kunne gå trygt rundt det fra alle kanter. I natt visste hun at hun kom til å sove godt. Hun hadde fred i hjertet og gledet seg til julehelgen med alle de hun var glad i.

Nissen krøllet seg sammen i høyløa. Han hadde hatt en fin adventstid uten de store gjøremålene. Folk hadde ordnet opp selv med det meste. Bare de nå ikke glemte julegrøten hans?

Fortsetter HER....

 

Adventshistorie, del 20

 

20

Hedvik rødmet og nikket.

«Klart jeg vil gifte meg med deg!»

Gråten satt i halsen på henne, så det var så vidt hun fikk det fram. Han holde rundt henne og hun var trygg og glad. Denne julen ville de alltid huske, det var hun sikker på.

Neste dag var alle på plass tidlig på gården, Hedvik også. Selv om hun ikke klarte å gjøre alt enda, så klarte hun fint å kverne kjøtt til medisterkakene og pølsene. Astrid fikk sveive i vei og bordet lå snart fullt av de fineste pølser. Mari lagde kjøttkaker, og stekte dem så hele huset duftet av mat.

Oda bant kranser til de store vinduene i stua, pyntet julebordet og hang opp halmstjerner og einer både her og der. Etterpå gikk hun ut og hjalp Ole med å få på plass kornnekene på låvebroa. Han spurte om hun ville være med å hente stuagrana. Det fikk hun lov til av Mari. Hun og barna trillet marsipankuler i kjøkkenet, mens Hedvik stekte flatbrød og lefser.

Ole tok hest og slede. Han pakke Oda godt ned med skinnfeller og tepper. Dombjellene klang da hesten satte seg i bevegelse inn over skogen. De to, ble borte lenge, men ingen av de på gården tenkte noe over det. Alle var opptatt med juleforberedelser.

Den kvelden hadde Hedvik så mye å gjøre i hjemmet sitt, at hun nesten ble urolig. Men ettersom timene gikk utover natten, kjente hun at hun hadde kontroll. Da hun la seg utpå morgenkvisten for å sove litt, gråt hun av glede. Aldri skulle hun glemme den gleden hun nå følte. Aldri….

Så kom lillejulaften, og barna gledet seg så de var ganske så ville. Oda hadde fri denne dagen. Mari mente hun måtte få gjøre klart sine ting også, før jula ringtes inn. Hun tok inn juletreet. Det skulle få slå av seg litt, før hun skulle pynte det etter at barna hadde lagt seg på kvelden. Huset ble vasket og ryddet, og hun pyntet opp med halmhjerter og granbar over alt. Et stort rødt tøystykke hadde hun lagt over den brune sofaen.  Ungene satt på kjøkkenet og klipte ut remser med hvite papirfigurer, og snart var det også duft av pepperkaker i huset også.

I det det mørknet til kveld kledde de seg og gikk til kirken. Lenge sto de der tett sammen ved graven til faren sin. Oda hadde laget et stor, vakker krans og tent lys i lykten. Snøen dalte stille ned over dem.

Det tok litt tid innen de oppdaget at de ikke var alene på kirkegården. Flere mennesker var ute i samme ærend. Mari sto på sin families gravsted, og lenger nede sto Hedvik og tente lys på foreldrenes grav. Mari vinket de til seg og tørket tårene.

«Her er vi alle, samtidig. Det ble noe fint kirkegården nå. Alle har vi noen vi savner. Men hva synes dere om at dere kommer til gården og spiser julemåltidet med oss i morgen? Jeg har så ofte tenkt at en dag er vi mange igjen, for det har vært så stille etter at våre døde. Vi er jo bare oss tre. Om vi samler oss, så ville det bli det til stor glede for meg. Det er det eneste jeg ønsker meg til jul. Tenk å ha barna og dere to med oss i julekvelden. Jeg tror Hans og Ole ville like det også. Vil dere komme?»

Hun så ned, og sparket litt usikker i snøen med støvletten sin.

Hedvik så fra den ene til den andre, men hun visste godt hva hun selv ville svare…...  

 Fortsetter  HER....

Adventshistorie, del 19

19

Da kvelden kom, ba Hedvik Astrid om å gå ned til Hans i fjøset.

«Kan du si at jeg gjerne vil ha på plass juletreet i stua mi! Vi blir glade, om du hjelper oss med det vet du.»

Astrid fikk være med da de gikk hjem i kvelden. Hans bar juletreet på skuldra, og leide Hedvik i den ene hånda. Astrid tok forsiktig den andre hånden henne. Sånn gikk de hele veien hjem.

Hans hadde spikret en fot til treet, så det var lett å plassere. Astrid undret seg og skakket på hodet.

«Jeg gikk ikke lov til å sette inn mitt tre? Enda vi fikk det hjem i går. Det står ute bak huset og venter sammen med det store treet og Inger sitt. Er det lov? Det er da ikke julekvelden?»

Hedvik blunket til henne.

«Det er vel ikke vanlig, men i år kan jeg, for jeg vil ikke vente. Det er flere år siden jeg hadde et eget juletre. Vi kan sette lys på det, og kjenne duften av granbar fra i dag av. Men pynte det skal jeg ikke gjøre enda. Det kan sikkert du komme og hjelpe meg med, på lillejulaften kanskje? Tror du ikke Hans vil være med også da? I år skal det bli jul, både her i huset og i hjertet mitt.»

Hans stirret på alle eskene som sto stablet opp ute på gulvet i kjøkkenet. Har du tenkt å flytte til meg allerede? Men vi er da ikke gift?»

Hedvik rødmet.

Astrid hoppet opp og ned og forklarte.

«Det er julepynt i eskene! Masse julepynt. Du visste ikke det du, men det gjorde jeg. Hun hadde det i det hemmelige rommet. Der var det masse fint, som hun bare gjemte bort. Men skal dere gifte dere? Da vil jeg være brudepike!» 

Det ble mye latter og hyggelig prat. Juletreet fikk små stearinlys på plass. Enda det ikke var julaften, tente Hedvik lysene, og hun skrudde slett ikke på den elektriske lampen i taket.

«Noe så vakkert. Akkurat sånn jeg husket det fra jeg var liten. Se Astrid, jeg har åpnet døra til det hemmelige rommet, og da åpnet jeg visst hjertedøra også. Dette er den beste dagen jeg har hatt på mange år. Ja, utenom da jeg traff deg da Hans!»

Han klemte henne inntil seg, og sånn sto de lenge.

Litt senere blåste de forsiktig ut lysene på treet og fulgte Astrid hjem. Etterpå sto de to under stjernehimmelen og så på nordlyset som nok en gang dekorerte himmelen.

«Det er som å være i en kirke», sa Hedvik.

Hans var enig.

«Ja, det ble høytid over denne kvelden. Men vil du gifte deg med meg Hedvik? Jeg må spørre ordentlig, nå som vi er alene. Det er det eneste jeg vil. Vil du?»

Fortsetter  HER....

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Adventshistorie, del 18

18

Hedvik kremtet litt og fortsatte.

«Uten Astrid hadde jeg vel aldri forstått meg selv. Den ungen er så god til å lytte. Jeg må si unnskyld til Oda også. Henne var jeg sjalu på. Pluss, at jeg har virkelig vært så misunnelig på alle som har familie, og barn. Nå er jeg for gammel til å få en egne barn, men jeg kan da glede meg sammen med andres unger. Tenk hva det vil gi meg å være venn med dere. Det er jo det jeg ønsker, mest av alt.»

Mari ba henne reise seg. Hedvik så ned, og tenkte at nå ble hun kastet på dør og måtte gå hjem igjen. Ingen ville være sammen med henne likevel.

Men Mari klemte henne varmt inntil seg. Astrid og Inger la de små hendene rundt bena hennes og lo. Hun holdt på å falle sammen av glede.

Da kom Oda og tok henne i armen. De så på hverandre en lang stund, uten et ord…..

Oda begynte å le.

«Klart vi kan være venner. Du kan jo så mye, så du må hjelpe meg litt. Jeg trenger veiledning ute i kjøkkenet. Ikke kan jeg sy okserull, eller lage sylte! Se på alt det kjøttet her ute da!»

Hedvik tørket tårene. Alle smilte til henne, og det hadde hun slett ikke forventet.

«Jeg falt og slo meg i bakken da jeg gikk herfra sist, så det ble vondt både her og der. Men mest vondt har jeg visst hatt i sjela! Tankene mine var bare sorte liksom. Hans fant fram litt solskinn han, men jeg har nok ikke vært enkel å være sammen med. Noen dager hadde vi det så fint, men så kom tungsinnet over meg igjen. Da trodde jeg ikke at noen kunne være glad i meg. Men vi har vel alle våre sider av humør kanskje? Det har jeg egentlig ikke tenkt på, før Astrid kom.

Men jeg kan kanskje få veilede litt i kjøkkenet? Jeg har med en forsoningsgave til deg Mari. En julekrybbe i tre som jeg fikk av faren min, da jeg var liten. Han skar den ut selv! Kan den passe i det store vinduet i stua tro?»

Mari slo hendene sammen av overraskelse over en sånn gave. Inger og Astrid ble med, og de fikk sette på plass flere figurer. Astrid trodde ikke det var sant da hun fikk bære på plass Maria og Josef. De var så vakre. Stallen hadde Hedvik satt i vinduet, sammen med engler og vismenn. Inger fikk bære lam og hyrder, et esel og en ku. Men da Astrid løftet opp Jesusbarnet, stoppet Hedvik henne.

«Nei, det er ikke tid for barnet enda! Først på julekvelden er det den dagen. Du kan historien fra bibelen vel?»

Astrid tenkte seg godt om.

«Ja, det er jo Jesusbarnets bursdag, sier mamma.»

Hedvik smilte og forklarte.

«Riktig! Det blir et symbol på det som skjedde, en historie vi forteller om og om igjen, for ikke å glemme. Vi venter på julekvelden, ikke sant. Da er det hans fødselsdag.»

De satte Jesusbarnet forsiktig tilbake i kurven. På julaften skulle han få komme fram, da hadde han bursdag.

Snart var de i gang i kjøkkenet alle sammen. Da Hans og Ole kom inn til middag, hørte de hvordan latteren bølget mot dem. De to mennene så på hverandre av forundring. Nå hadde huset julestemning! Endelig.

Hedvik skinte der hun satt ved bordet. Ansiktet hennes fikk en annen glød når hun var blid. Alle så det, og gledet seg.

Fortsetter HER....

Adventshistorie, del 17

 

17

Astrid kom seg fort av sted neste morgen. Hun hadde sagt at hun ville øve mer med sparken alene, og hun sa ikke hvor hun hadde tenkt seg. Veien gikk rett til Hedvik. Forsiktig banket hun på døra.

Ingen åpnet? Det tok litt tid innen hun vågde å åpne døra selv.

«Hvem er det?» sa det der inne. Astrid neide og gikk fram. Hun gikk ut i gangen igjen, og tok fort av seg støvlene. Det hadde hun jo glemt!!!

«Det er bare meg! Kan jeg hjelpe deg med noe?»

Hedvik satt i gyngestolen med et tykt hekleteppe over seg.

«Så hyggelig!» sa hun vennlig og smilte. «Det går bra nå! Benet er mye bedre, og det er jammen armen også.»

Hun la inn litt ved i ovnen og haltet bort til vinduet. Kom du alene? Det var fint gjort. Har du spist frokost?»  

Astrid nikket forsiktig, men så sultent på det fine brødet Hedvik hadde. Hun skar flere tykke skiver. Så smurte hun på smør og sirup, før hun rakte Astrid en skive.  

«Unger er vel alltid litt sultne, tenker jeg. Kom du for å hjelpe meg? Så bra. Vi kan sette opp julekrybben! Men ikke der du så den sist. Nå skal vi overraske alle.»

De pakket krybben av tre forsiktig ned i en gammel kurv. Figur for figur, rullet de alt inn i linhåndklær. Hedvik både grudde og gledet seg til det de skulle gjøre etterpå.

«Jul feirer vi fordi Jesus ble født. Mari har ingen julekrybbe, men jeg så at det var fin plass til denne i det store vinduet i stua der! Nå vi skal gå på overraskelsestur sammen.»

Hun begynte å bli urolig. Tenk om de på gården ikke visste at Astrid var på besøk hos henne. Tenk om de lette etter henne? Fort kledde hun på seg, og ba Astrid gjøre det sammen. Sakte gikk de oppover bakken til gården. Med sparken som støtte gikk det fint, for Hedvik også. Hun grudde seg til å snakke med Mari, men hun hadde ikke noe valg.

Forsiktig banket hun på døra, men Astrid var raskere. Hun åpnet døra på vidt gap og ropte inn.

«Mamma. Her er vi. Hedvik ble med hun også, enda hun har vondt i benet.»

Mari kom fram og hilste litt forsiktig. Hva ville Hedvik nå, tenkte hun.

Hedvik spurte stille om hun kunne få komme inn litt. Mari gjorde plass til henne. Hun satte seg ytterst på krakken i gangen og bøyde hodet. Ville hun ha Hans, så måtte hun forandre seg. Ingen andre enn hun selv kunne gjøre dette.

«Unnskyld Mari. Unnskyld. Jeg har oppført meg så feil mot deg! Men jeg var redd du ikke ville like meg, fordi jeg treffer Hans. Det gjorde meg rett og slett slem, det å være redd. Kan du tilgi meg?»

Mari sto der med åpen munn, og det tok litt tid innen ordene til Hedvik sank inn. Hun kremtet usikkert og forsøkte å smile.

«Ja, jeg kan tilgi deg. Men Hans? Er du virkelig sammen med Hans?»

Hedvik nikket, og tårene trillet ned over kinnene hennes.

Fortsetter  HER....

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Adventshistorie, del 16

16

Det hadde begynt å mørkne innen de var hjemme. Plutselig var nordlyset over dem, og over grenda i nord. Det bølget fram og tilbake i fine farger. Lenge sto de der å så på det. Astrid tenke på faren sin. Han bodde visst der oppe i himmelen. Kanskje det var han som vinket ned til henne med vingene sine? Engler, tenkte hun. Hun vågde ikke spørre mamma om det, men Ole kunne kanskje svaret? Han så på henne som om han tenkte veldig.

«En fin tanke det der! Kanskje din pappa, min mamma og Hedviks foreldre vinker til oss nå? Bestemor sier at englene passer på oss alle.»

Astrid stoppet opp, og så kom det stille.

«De passer nok på Hedvik også, så hun ikke trenger å være lei seg lenger.…...»

Oda var klar til å gå hjem da de kom. Ole satte Inger på sparken, og fulgte dem hjem. Oda dro med seg kjelken med de tre juletrærne som skulle ned til det lille huset de bodde i. Astrid var så glad at hun danset foran dem på veien. Over dem flammet nordlyset fortsatt og det ble så fint fargespill på himmelen.

Hedvik satt igjen alene i sitt hus, men hun følte seg ikke ensom lenger. Hun lurte på hvorfor hun helt hadde glemt å være glad? Hans hadde fått fram smilet i henne innimellom. Hun hadde truffet han en dag hun gikk i skogen en vinterdag for over to år siden. Han var som en stor, snill bamse, som ga varme og omsorg så hun hadde smeltet helt. Da han hadde spurt om han fikk besøke henne, hadde hun svart ja, uten å tenke. Aldri hadde hun angret på det. Men så var det familien hans da? Bare tanken på å gå dit, hadde gjort henne redd.

Da Mari kom på døra i høst og ba om hjelp til jul hadde hun først smilt, men så kom det gamle humøret over henne. Hun hadde lovet å komme, men grudd seg noe veldig. Hva om Mari ikke ville likt henne? Men nå hadde hun oppført seg så ille, at hun ante ikke om hun ville være velkommen der oppe igjen? Hun måtte forsøke, for sin egen og Hans sin skyld.

Hva hadde hun tenkt? Mari var da bare koselig. De var egentlig ganske like hverandre. Orden måtte de ha i huset. Hedvik ville jo så gjerne ha familie. Her hadde hun flere som kunne bli til glede, og så hadde hun bare hogd de av med den dumme munnen sin. Hun skulle gjøre det godt igjen.

Hedvik sovnet fort den kvelden, med et smil og munnen. Hun drømte om Hans og om faren sin og hans milde vesen, og hjerterytmen ble rolig.

Neste morgen var hun mye bedre. Hun satte over kaffen og så ut av vinduet mens hun spiste frokost. Tankene gikk av sted med henne, men nå var tankene gode. Sorgen over faren hadde vært stor og vond, for hun hadde ingen annen familie lenger. Selv om hun hadde arvet både penger og møbler, så hadde hun ikke funnet glede i annet enn å jobbe hardt.

Hun åpnet døra til det hemmelige rommet sitt. Nå hadde hun bestemt seg. Det skulle bli jul på en annen måte i år.

Fortsetter  HER.....

 

Adventshistorie, del 15

15

Hedvik lo vennlig til henne.

«Omsorg min lille venn, det er å bry seg om andre det. Sånn som du klappet meg på håret og kinnet da jeg gråt. Det er omsorg. Et rart ord. Det er jeg enig med deg i. Vi bør ha omsorg for hverandre, vi mennesker, både barn og voksne. Å bry seg om, altså. Mari tenkte på meg og ba meg komme å jobbe, akkurat som din mamma ble spurt. Så får vi penger for den jobben, og vi kan vise omsorg for de vi har omkring oss. Jeg gir noen av penger til de som ikke har noe selv, og din mamma kjøper mat, klær og annet så dere har det bra. Det er omsorg. Det er å bry seg om hverandre. Skjønner du? Sorg er å være lei seg, men det er ikke omsorg. Men når andre viser omsorg, kan kanskje sorgen vi kjenner, bli mildere og snillere!»

De to så på hverandre og nikket. Hedvik haltet ut i kjøkkenet igjen.

«Vil du hjelpe meg å pynte til jul i dette hemmelige rommet i morgen tror du? Jeg trenger visst hjelp på både den ene og den andre måten jeg. Det var så fint du kom i dag. Jeg kjenner meg så takknemlig og glad sammen med deg.»

«Du er verdens snilleste! Kan jeg virkelig få leke med de dukkene?»

Hedvik nikket og smilte. Uten å tenke spratt Astrid opp og lukket armene rundt magen på Hedvik og klemte til. De to sto sånn lenge. Hedvik kjente at hun ble fylt av kjærlighet til den lille. Det sorte humøret hennes hadde forsvunnet, og hun skammet seg over oppførselen sin. Tenk at en liten unge kunne være klokere enn hun som var voksen. Hun fikk nok be de der oppe på gården om unnskyldning. Det var ingen mening i å avvise alle omkring seg.

«Nå finner vi fram klærne og så gjør vi dukken julefine!»

Det var røde kjoler med hvite heklede blonder, lakksko og så heklede vesker, hjemstrikkede strømpebukser og yttertøy. Astrid var så glad at hun kunne gråte mente hun. Dukke etter dukke fikk på seg juleklærne. Noen var gutter og de hadde overaller og islendere, røde votter og skjerf. Hedvik fortalte at hun hadde laget alt selv. Støvletten og skoene hadde hun sydd og limt av skinn. De så helt ekte ut mente Astrid.

«Så fine sko og støvler de har. Jeg ønsker meg mye støvler jeg også. Tenk om du kunne laget sånne til meg. Men mine må jo være så store at de må vi nok kjøpe.»

«Hvem av dukkene liker du best da?»

Astrid studerete de nøye, men til slutt pekte hun på en dukke i rød kjole og kåpe.

 «Den ligner meg med det gule håret. Tenk om jeg hadde hatt sånne klær da. Hun er heldig den dukken som får bo hos deg.»

Litt senere gikk Astrid og Ole gikk sakte oppover bakken igjen til gården. De sa ikke stort, men begge tenkte på Hedvik. Han visste at hun kom fra et hjem uten så mye penger. Moren hadde vært mye syk, men likevel jobbet hardt for å få endene til å møtes. Men hun døde da Hedvik var bare sju år. Hedvik hadde siden vært hos gamle tante Olga etter skolen. Der måtte hun sitte stille og ikke bråke. Hun hadde fortalt at hun nesten hatet den damen, selv om hun var tanten til faren hennes.

Men hun hadde elsket faren sin. Han måtte jo jobbe, men da han kom og hentet henne hver dag, var det som alt lyste av vennlighet og glede. Årene hadde gått, og de to holdt seg for seg selv. Ole forsto ikke hvorfor hun ikke kunne smile like vakkert til andre som hun smilte til ham og faren hans? Han ble varm om hjertet ved tanken på Hedvik, og grep hånden til Astrid.

Hun så opp på han og lo. Tenk om hun kunne fortelle mamma og Inger om det rommet? Men det var jo hemmelig. Fikk hun lov å gå dit i morgen tro? Hun var så nysgjerrig på alt den damen hadde i eskene sine.

Fortsetter  HER.....

 

 

 

Adventshistorie, del 14

 

14

Rommet var ikke så stort. Rundt alle veggene var det hyller. Hedvik fortalte at det hadde Ole satt opp for henne. Midt på gulvet sto det mange kurver med julepynt. På hyllene på den ene siden satt det dukke etter dukke, med de vakreste klær, sko og hatter. På den andre siden av rommet var alle hyllene dekket med hvit vatt. Der sto flere store julekrybber. En var utskåret i tre og den i glass var den fineste, synes Astrid. Men dukkehuset, spilledåsene og de vakre figurer av glass og var enda finere. Hun stirret og stirret. Hvem eide dette? Ikke Hedvik i hvert fall. Hun likte ikke jul hun. Det hadde hun hørt de voksne si.

Hedvik haltet inn til henne.

«Alle de tingene der på hyllene har jeg arvet etter mine foreldre. Dukkene har jeg arvet etter tante Olga. Hun passet meg da jeg var liten. En fryktelig streng dame. Jeg fikk se på disse dukkene av og til, men aldri røre dem. Jeg var helt syk etter å leke med dem, men nei, det var forbudt. Da jeg fikk dem i arv, ble jeg først glad, men nå er jeg jo for stor til å leke, eller? Jeg har sydd mengder av klær til dem, for det synes jeg er så gøy selv om jeg er voksen. Liker du å kle på dukker?»

Astrid rødmet og så ned.

«Vi har ikke så mange dukker vi. Bare tøydukker som mamma har sydd selv. Jeg ønsker meg en ordentlig dukke jeg. Inger også……»

Hedvik ble rørt.

«Du kan få leke med mine dukker. Vi må jo skifte på dem til juleklærne. Men først skal vi se på alt det andre kanskje? Ser du all julepynten i kassene? Det er også etter dem. Jeg har ikke klart å ta det fram. Det minnet meg for mye om hva jeg en gang hadde. Det var bedre å lukke det inn her i dette rommet, og glemme at det var jul! Jeg har savnet mine så ille, at jeg nesten ble syk av det. Jeg ble så fryktelig misunnelig, og sint på alle som hadde familie og venner. Det er kanskje ikke så rart jeg er alene? Ingen liker vel sure, sinte damer? Eller hva tror du? Er du redd meg?»

Astrid nikket, og så ned.

«Du er ganske skummel. Unnskyld. Jeg skulle ikke sagt det, men det vare plumpet ut av meg.»

Hedvik måtte le. Så fint det var å snakke med denne ungen!

«Jeg skjønner deg godt jeg Astrid, for sånn var tante Olga mot meg. Alltid sint, sur og så steng. Jeg skulle oppføre meg, og ikke hverken synes eller høres, når jeg var hos henne. Jeg satt ganske forknytt på en stol og tenkte. Da drømte jeg om prinser og prinsesser, fine hjem og smil. Men pappa var god som gull, når jeg endelig fikk gå hjem.

Vi feiret alltid jul med stor glede, bare vi to. Tante Olga ville slett ikke komme, for jul var bare tull for henne. Ikke en gang juleevangeliet ville hun høre om? Merkelig. Etter at jeg mistet min pappa, ble jeg visst bare sur hele tiden jeg også, og spesielt hver jul. Skikkelig sur. Jeg misunte alle, og alt. Det er ingen god følelse og jeg synes så fryktelig synd på meg selv. Skjønner du det?»

Den lille piken smilte forsiktig.

«Jeg er ofte misunnelig på Inger jeg. Hun får alltid mye mer trøst enn meg. Mamma sier hun er like glad i oss begge. Men hun ljuger. Jeg ser at hun ofte er sint på meg, når jeg ikke oppfører meg ordentlig!»

«Du er større vet du, og da forlanger vi mer også. Men jeg er helt sikker på at din mamma er like glad i deg, som i lillesøster. Men vi kan hjelpe hverandre med å bli flinkere begge to kanskje? Jeg kan da ikke som voksen, fortsette å være så sur. Hans blir helt fortvilet når jeg krangler med moren hans. Hvorfor gjør jeg det? Han sier at jeg må begynne å tenke annerledes. Det jeg har opplevd før, bør jeg bruke som et godt minne. Jeg må streve etter å bli hyggeligere. Han viser så god omsorg den gutten.Kanskje det ikke så dumt å snakke med andre, som deg? Du skjønner savnet mitt du, enda så liten du er.»

Astrid skakket på hodet og nikket.

«Men du, hva betyr omsorg? Handler det om sorg?»

Fortsetter  HER...

 

Adventshistorie, del 13

 

13

Døra smalt igjen etter Ole, og de to ble sittende å se på hverandre en lang stund. Så kremtet Hedvik, og ba Astrid sette seg nærmere.

«Har du mistet faren din også? Men du er jo så liten? Jeg mistet faren min for tre år siden jeg, og det har jeg visst fått helt på hjernen. Jeg har følt meg så alene. Moren min døde for lenge siden, så henne husker jeg ikke så godt. Men da du strøk meg over håret, husket jeg at hun pleide å gjøre sånn. Du har gode og varme hender!»

Astrid tørket tårene.

«Jeg har bare et bilde av pappa. Han er så pen. Men jeg husker han ikke!»

«Var du så liten? Uff, nå ble jeg trist i hjertet, for din skyld. Hva i alle dager klager jeg over? Jeg har da mange minner fra faren min. Mange! Nå er det slutt på min klagesang. Vi kan vel være venner? Jeg tror jeg må revurdere mine tanker om barn. Du er da virkelig en klok liten pike. Trøste og vise omsorg, kan du jammen også. Merkelig å tenke på at så små som deg, kan være til hjelp? Men det er da fint også!»

Astrid vred på seg.

«Mamma er snill da, Hans og Ole også, men tenk å ha en egen levende pappa. Det hadde vært fint det. Jeg liker stemmen til mennene. De brummer liksom!»

Hun lo høyt, men tok seg i det, og ble stille.

«Ja, de brummer akkurat som du sa. Men du! Jeg tror du skal spørre din mamma om hun kan fortelle om pappaen din. Min pappa fortalte mye om min mamma. Det ble akkurat som om hun ble levende igjen, og jeg fikk minner i hodet. Din mamma husker sikkert mye dere gjorde sammen.»

Astrid smilte overrasket.

«Det har jeg ikke tenkt på. Mamma husker jo pappa. Så fint at du minnet meg på det.»

«Du er en klok unge du Astrid. Aldri mer skal jeg si at du skal tie. Du er jo klokere enn meg! Har du hemmeligheter? Det har jeg. Vil du se min hemmelighet? Ikke en gang Hans vet om den. Men Ole har vært der og hjulpet meg. Han er god den gutten. Jeg føler nesten at jeg kunne vært moren hans.»

Hun pekte på en lukket dør.

«Jeg tror jammen jeg har noe du kan se på og glede deg over, sammen med meg! Titt inn der du, så vil du nok bli overrasket. Men husk det er hemmelig! Ingen andre må få vite om det.»

Astrid åpnet forsiktig døra, og nesten rygget tilbake av forskrekkelse. Men så ble ansiktet et eneste stort smil….

Fortsetter  HER....

 

Adventshistorie, del 12

 

12

«Astrid? Du heter Astrid, gjør du ikke?»

Hun forsøkte å være snill i stemmen, for hun så at jenta var redd. Så trist! Hva i alle dager hadde hun gjort med de ungene til Oda? Hun hadde jo oppført seg som tante Olga! Forskrekket grøsset hun ved tanken. Det var lenge siden hun hadde tenkt på den strenge damen, men nå hadde hun blitt sånn selv?»

Astrid sto fortsatt midt på gulvet og så ned. Hun visste ikke hva hun burde gjøre.

«Du lille, flinke pike. Kan du hente en av mennene på gården tror du? Du har vært så snill, men du er ikke sterk nok til å hjelpe meg med det jeg trenger. Gå forsiktig, så du ikke faller også. Hils til moren din, og si at hun har en fin unge.»

Astrid skyndte seg av sted. Hun var lykkelig for å være ute igjen, men samtidig forundret over at Hedvik virkelig kunne være hyggelig?

Fort grep hun sparken og kom seg opp bakken igjen.

Inger og Ole bygde snømann foran vinduet i kjøkkenet. Astrid ropte så hun ble nesten hes. De hørte ikke hva hun sa, før hun var oppe hos dem. Ole sto med hendene i siden, og lurte på om det var noe galt med henne?

«Hedvik! Hedvik har slått seg. Du må hjelpe henne, for jeg er for liten.»

Ole gikk fort inn med Inger, og sa han skulle kjøre en tur med Astrid på sparken. Ingen reagerte på det. Han vågde ikke si noe om Hedvik. Det fikk faren hans ordne opp i. Han måtte første se med egne øyne, om dette var sant!

Det gikk i full fart nedover igjen, med Astrid på setet. Hun måtte le, og tårene trillet i vinden. Nå var hun trygg, med Ole som styrte sparken.

Ikke lenge etter var de inne hos Hedvik. Hun forklarte hva som hadde skjedd. Ole gikk i vedskjulet og hugde ved. Astrid satte seg forsiktig på en stol i kjøkkenet, som hun fikk beskjed om. Hun følte seg ikke trygg inne i det huset, selv om Hedvik forsøkte å smile.

Da Ole kom inn, tente han lyset i rommet. Så satte han over kaffen, som om han var godt kjent der.

«Du vakre Hedvik. Hva vil du nå? Jeg så du pakket sammen og gikk fra det hele? Hva skjedde? Når skal du og bestemor bli venner?»

Han satte seg på huk foran henne og øynene hennes sto fulle av tårer. «Du vet hvordan jeg er. Jeg er så sjalu at det lyser. Faren din blunket til Oda, og da kom redselen i meg igjen. Jeg er så redd for å miste han, enda jeg vet at han er min.»

Ole strøk henne over kinnet og smilte.

«Vi må nok jobbe mer med det humøret ditt. Hva er det som trigger sinnet ditt? Kan du ikke fortelle meg det? Vi har det jo så fint når vi er sammen. Bestemor klarer ikke å bli kjent med deg, når du hele tiden avviser henne.»

Hedvik rødmet og hulket ned i hendene sine. Så ble hun plutselig oppmerksom på Astrid.

«Lille venn. Du forstår ikke savnet mitt du. Jeg skulle ønske jeg fikk tilbake moren og faren min, for det var det eneste trygge jeg hadde. Men de er døde. Døde begge to!»

Da begynte Astrid å gråte.

«Forstår, sier du? Jeg savner faren min jeg også, for han er også død. Helt død!!!!»

Hedvik snappet etter pusten og så forskrekket på ungen.

Ole reiste seg, og så fra den ene til den andre.

«Du gode min, for noen jenter. Jeg tror dere får snakke sammen jeg, for her har dere felles skjebne. Nå fikk jeg tårer i øynene. Jeg går ut og hugger en mengde med ved, og så får dere bli venner imens!»

Fortsetter  HER.....