Adventshistorie, del 15

15

Hedvik lo vennlig til henne.

«Omsorg min lille venn, det er å bry seg om andre det. Sånn som du klappet meg på håret og kinnet da jeg gråt. Det er omsorg. Et rart ord. Det er jeg enig med deg i. Vi bør ha omsorg for hverandre, vi mennesker, både barn og voksne. Å bry seg om, altså. Mari tenkte på meg og ba meg komme å jobbe, akkurat som din mamma ble spurt. Så får vi penger for den jobben, og vi kan vise omsorg for de vi har omkring oss. Jeg gir noen av penger til de som ikke har noe selv, og din mamma kjøper mat, klær og annet så dere har det bra. Det er omsorg. Det er å bry seg om hverandre. Skjønner du? Sorg er å være lei seg, men det er ikke omsorg. Men når andre viser omsorg, kan kanskje sorgen vi kjenner, bli mildere og snillere!»

De to så på hverandre og nikket. Hedvik haltet ut i kjøkkenet igjen.

«Vil du hjelpe meg å pynte til jul i dette hemmelige rommet i morgen tror du? Jeg trenger visst hjelp på både den ene og den andre måten jeg. Det var så fint du kom i dag. Jeg kjenner meg så takknemlig og glad sammen med deg.»

«Du er verdens snilleste! Kan jeg virkelig få leke med de dukkene?»

Hedvik nikket og smilte. Uten å tenke spratt Astrid opp og lukket armene rundt magen på Hedvik og klemte til. De to sto sånn lenge. Hedvik kjente at hun ble fylt av kjærlighet til den lille. Det sorte humøret hennes hadde forsvunnet, og hun skammet seg over oppførselen sin. Tenk at en liten unge kunne være klokere enn hun som var voksen. Hun fikk nok be de der oppe på gården om unnskyldning. Det var ingen mening i å avvise alle omkring seg.

«Nå finner vi fram klærne og så gjør vi dukken julefine!»

Det var røde kjoler med hvite heklede blonder, lakksko og så heklede vesker, hjemstrikkede strømpebukser og yttertøy. Astrid var så glad at hun kunne gråte mente hun. Dukke etter dukke fikk på seg juleklærne. Noen var gutter og de hadde overaller og islendere, røde votter og skjerf. Hedvik fortalte at hun hadde laget alt selv. Støvletten og skoene hadde hun sydd og limt av skinn. De så helt ekte ut mente Astrid.

«Så fine sko og støvler de har. Jeg ønsker meg mye støvler jeg også. Tenk om du kunne laget sånne til meg. Men mine må jo være så store at de må vi nok kjøpe.»

«Hvem av dukkene liker du best da?»

Astrid studerete de nøye, men til slutt pekte hun på en dukke i rød kjole og kåpe.

 «Den ligner meg med det gule håret. Tenk om jeg hadde hatt sånne klær da. Hun er heldig den dukken som får bo hos deg.»

Litt senere gikk Astrid og Ole gikk sakte oppover bakken igjen til gården. De sa ikke stort, men begge tenkte på Hedvik. Han visste at hun kom fra et hjem uten så mye penger. Moren hadde vært mye syk, men likevel jobbet hardt for å få endene til å møtes. Men hun døde da Hedvik var bare sju år. Hedvik hadde siden vært hos gamle tante Olga etter skolen. Der måtte hun sitte stille og ikke bråke. Hun hadde fortalt at hun nesten hatet den damen, selv om hun var tanten til faren hennes.

Men hun hadde elsket faren sin. Han måtte jo jobbe, men da han kom og hentet henne hver dag, var det som alt lyste av vennlighet og glede. Årene hadde gått, og de to holdt seg for seg selv. Ole forsto ikke hvorfor hun ikke kunne smile like vakkert til andre som hun smilte til ham og faren hans? Han ble varm om hjertet ved tanken på Hedvik, og grep hånden til Astrid.

Hun så opp på han og lo. Tenk om hun kunne fortelle mamma og Inger om det rommet? Men det var jo hemmelig. Fikk hun lov å gå dit i morgen tro? Hun var så nysgjerrig på alt den damen hadde i eskene sine.

Fortsetter  HER.....