Adventshistorie, del 10

 

10

Oda måtte hysje på barna, for hun så at Hedvik ble irritert igjen. Men snart senket roen over dem.

Utenfor hadde det begynt å snø. Astrid så ut og mente at det snart var tid for å lage snømann. Mari lovet å spørre Ole eller Hans om de kunne hjelpe dem med det. Men enda var ikke snøen kram.

Neste dag satte de i gang med kakedeigene i kjøkkenet. Ute begynte det å lysne til en ny dag i det duften av nybakte serinakaker og kokosmakroner fylte lufta. Oda sang der hun holdt på inne i kammerset og plutselig sang Hedvik med. Hun hadde en flott stemme! Mari stoppet helt opp, for det var så vakkert. Hun følte at hele huset skinte, og stemmene til de to passet så fint sammen, at hun bare måtte sette seg og lytte. Da Hans og Ole kom inn til formiddagskaffe så de brettene fulle med småkaker, de hørte sangen og ungene trillet peppernøtter i lyset fra mengder av stearinlyssstumper i et stort fat med sand. Hans sukket og kjente han fikk tårer i øynene. Sånn skulle et julehus være i advent. Akkurat sånn.

Men da kom plutselig Hedvik til seg selv igjen og hun harket og hostet til.

«Jobb på, du Oda. Vi er ikke ferdige for dagen! Synge får vi gjøre siden.»

Men da Hans kom inn i kjøkkenet, la hun helt om og roste ungene for at de var veloppdragne og søte.

Han smilte og blunket til Oda.

«Så fine unger du har. Nå har vi tatt med et juletre til både deg og Hedvik, pluss to små som jentene kan ha selv på sine rom. Det til stua her, kommer nærmere helga. Ungene dine gleder seg til å pynte opp nå!»

Oda så blygt ned, rødmet, neide og smilte.

Så gikk Hans ut for å stelle klart i stallen.

Hedvik strammet munnen.

«Gjøre deg til, det kan du Oda, men han får du ikke!”

Oda så ned, men svarte forsiktig. Uten at hun nesten visste det, glapp det ut av henne.

«Men det bestemmer vel ikke du!!!!!»

Hedvik bråstoppet vaskingen og rødmen bredte seg langt ned på halsen hennes. Barna så på henne, og Astrid spurte om hun var syk!

«Nei, jeg er ikke syk. Ikke bry deg du. Nå snakker vi voksne. Du skjønner ingenting der du står. Frekk er du også! Men du skal vite Oda, at hadde jeg blitt gårdskone her, så skulle det blitt en annen vals. Om jeg hadde nøklene til hus og stabbur, skulle du sett på orden! Mari aner ikke hva hun går glipp av. Jeg kan mine saker.»

Hun hyttet med skurekosten, og fortsatte med sint stemme.

«Hadde Hans og jeg fått styre pengene her, så skulle det gått til verdier! Ikke fjas og pynt til juletrær og vinduer, men skikkelige krystallglass og en ny damaskduk skulle vi kjøpt. Pluss at vi skulle spandert på elektrisk lys, i alle rom! Når verden går framover, så står dere her på gården bare stille og ser på!»

Oda kledde raskt på ungene, og ba de gå ut å leke. Så slapp de å høre sinte stemmer. Inger gikk til Hans i fjøset, og Astrid øvde litt med sparken til Mari, som sto ute på tunet.

Hedvik var rød i ansiktet av opphisselse. Hun knyttet skautet stramt på seg, kneppet jakka, hentet kåpa og neide.

«Dette orker jeg ikke. Utnyttet blir jeg, av deg, som skulle bli min svigermor. Uten meg blir det ikke jul her. Sann mine ord! Nå er det nok. Lønn vil jeg ha for det jeg har gjort, men her setter jeg ikke mine ben en dag til. Den sønnen din er jo ikke til å stole på Mari. Han vil visst ha en yngre brud enn meg! Så vær så god Oda!»

Hedvik slo ut med armene og fortsatte.

«Hva i alle dager skal vi med dette juletullet. Juletre du liksom, det er ei gran. Ute skal den være. Ute i skogen. Jeg har feid vekk alle de konglene du hadde lagt på benken. Det får da være måte på. Kongler er fine til opptenning, ikke til pynt. Hvor mange talglys skulle du støpe Mari? Ja, lys må du ha for å se, du som vil spare deg for elektrisk lys. Trearmet lys, meg her og der. Jeg gjør ikke denne jobben, og ikke noe annet mer her i huset! Om du blir uten lefser og brød denne julen, er det ikke min skyld. I morgen kommer det slakt har jeg hørt, så jeg sier lykke til.»

Mari rettet seg opp, og øynene hennes nesten svartnet der hun sto.

«Nå stopper du Hedvik. Du har sagt ditt. Hvorfor ba jeg deg å komme? Jeg ante ikke at du var så maktsyk? Alle jeg kjenner er enige om at du er arbeidsom og nøye. Et så rent hus har vi aldri hatt før du kom. Alle skap og skuffer er ryddet, alt lintøy har tellekanter, sengetøy og putevar er rullet, og maten serverer du på klokkeslettet hver dag uten at jeg ber det om det. Ja, du er dyktig, men Hans har du ikke fått på kroken. Det er nok nå. Bli med ut i kammerset, så skal du få betalingen din. Så sier jeg bare lykke til videre.»

Hedvik ble stille, løsnet litt på jakka og ble med Mari.

Etterpå gikk hun med raske skritt hjemover.

Været hadde slått helt om, og det var isende glatt i bakken. Før hun fikk tenkt tanken på å gå forsiktig, seilte hun overende og gled i full fart nedover. Hun stoppet i en snøskavl, og der ble hun liggende, helt stille….

Fortsetter  HER....