Adventshistorie, del 12

 

12

«Astrid? Du heter Astrid, gjør du ikke?»

Hun forsøkte å være snill i stemmen, for hun så at jenta var redd. Så trist! Hva i alle dager hadde hun gjort med de ungene til Oda? Hun hadde jo oppført seg som tante Olga! Forskrekket grøsset hun ved tanken. Det var lenge siden hun hadde tenkt på den strenge damen, men nå hadde hun blitt sånn selv?»

Astrid sto fortsatt midt på gulvet og så ned. Hun visste ikke hva hun burde gjøre.

«Du lille, flinke pike. Kan du hente en av mennene på gården tror du? Du har vært så snill, men du er ikke sterk nok til å hjelpe meg med det jeg trenger. Gå forsiktig, så du ikke faller også. Hils til moren din, og si at hun har en fin unge.»

Astrid skyndte seg av sted. Hun var lykkelig for å være ute igjen, men samtidig forundret over at Hedvik virkelig kunne være hyggelig?

Fort grep hun sparken og kom seg opp bakken igjen.

Inger og Ole bygde snømann foran vinduet i kjøkkenet. Astrid ropte så hun ble nesten hes. De hørte ikke hva hun sa, før hun var oppe hos dem. Ole sto med hendene i siden, og lurte på om det var noe galt med henne?

«Hedvik! Hedvik har slått seg. Du må hjelpe henne, for jeg er for liten.»

Ole gikk fort inn med Inger, og sa han skulle kjøre en tur med Astrid på sparken. Ingen reagerte på det. Han vågde ikke si noe om Hedvik. Det fikk faren hans ordne opp i. Han måtte første se med egne øyne, om dette var sant!

Det gikk i full fart nedover igjen, med Astrid på setet. Hun måtte le, og tårene trillet i vinden. Nå var hun trygg, med Ole som styrte sparken.

Ikke lenge etter var de inne hos Hedvik. Hun forklarte hva som hadde skjedd. Ole gikk i vedskjulet og hugde ved. Astrid satte seg forsiktig på en stol i kjøkkenet, som hun fikk beskjed om. Hun følte seg ikke trygg inne i det huset, selv om Hedvik forsøkte å smile.

Da Ole kom inn, tente han lyset i rommet. Så satte han over kaffen, som om han var godt kjent der.

«Du vakre Hedvik. Hva vil du nå? Jeg så du pakket sammen og gikk fra det hele? Hva skjedde? Når skal du og bestemor bli venner?»

Han satte seg på huk foran henne og øynene hennes sto fulle av tårer. «Du vet hvordan jeg er. Jeg er så sjalu at det lyser. Faren din blunket til Oda, og da kom redselen i meg igjen. Jeg er så redd for å miste han, enda jeg vet at han er min.»

Ole strøk henne over kinnet og smilte.

«Vi må nok jobbe mer med det humøret ditt. Hva er det som trigger sinnet ditt? Kan du ikke fortelle meg det? Vi har det jo så fint når vi er sammen. Bestemor klarer ikke å bli kjent med deg, når du hele tiden avviser henne.»

Hedvik rødmet og hulket ned i hendene sine. Så ble hun plutselig oppmerksom på Astrid.

«Lille venn. Du forstår ikke savnet mitt du. Jeg skulle ønske jeg fikk tilbake moren og faren min, for det var det eneste trygge jeg hadde. Men de er døde. Døde begge to!»

Da begynte Astrid å gråte.

«Forstår, sier du? Jeg savner faren min jeg også, for han er også død. Helt død!!!!»

Hedvik snappet etter pusten og så forskrekket på ungen.

Ole reiste seg, og så fra den ene til den andre.

«Du gode min, for noen jenter. Jeg tror dere får snakke sammen jeg, for her har dere felles skjebne. Nå fikk jeg tårer i øynene. Jeg går ut og hugger en mengde med ved, og så får dere bli venner imens!»

Fortsetter  HER.....