Adventshistorie, del 17

 

17

Astrid kom seg fort av sted neste morgen. Hun hadde sagt at hun ville øve mer med sparken alene, og hun sa ikke hvor hun hadde tenkt seg. Veien gikk rett til Hedvik. Forsiktig banket hun på døra.

Ingen åpnet? Det tok litt tid innen hun vågde å åpne døra selv.

«Hvem er det?» sa det der inne. Astrid neide og gikk fram. Hun gikk ut i gangen igjen, og tok fort av seg støvlene. Det hadde hun jo glemt!!!

«Det er bare meg! Kan jeg hjelpe deg med noe?»

Hedvik satt i gyngestolen med et tykt hekleteppe over seg.

«Så hyggelig!» sa hun vennlig og smilte. «Det går bra nå! Benet er mye bedre, og det er jammen armen også.»

Hun la inn litt ved i ovnen og haltet bort til vinduet. Kom du alene? Det var fint gjort. Har du spist frokost?»  

Astrid nikket forsiktig, men så sultent på det fine brødet Hedvik hadde. Hun skar flere tykke skiver. Så smurte hun på smør og sirup, før hun rakte Astrid en skive.  

«Unger er vel alltid litt sultne, tenker jeg. Kom du for å hjelpe meg? Så bra. Vi kan sette opp julekrybben! Men ikke der du så den sist. Nå skal vi overraske alle.»

De pakket krybben av tre forsiktig ned i en gammel kurv. Figur for figur, rullet de alt inn i linhåndklær. Hedvik både grudde og gledet seg til det de skulle gjøre etterpå.

«Jul feirer vi fordi Jesus ble født. Mari har ingen julekrybbe, men jeg så at det var fin plass til denne i det store vinduet i stua der! Nå vi skal gå på overraskelsestur sammen.»

Hun begynte å bli urolig. Tenk om de på gården ikke visste at Astrid var på besøk hos henne. Tenk om de lette etter henne? Fort kledde hun på seg, og ba Astrid gjøre det sammen. Sakte gikk de oppover bakken til gården. Med sparken som støtte gikk det fint, for Hedvik også. Hun grudde seg til å snakke med Mari, men hun hadde ikke noe valg.

Forsiktig banket hun på døra, men Astrid var raskere. Hun åpnet døra på vidt gap og ropte inn.

«Mamma. Her er vi. Hedvik ble med hun også, enda hun har vondt i benet.»

Mari kom fram og hilste litt forsiktig. Hva ville Hedvik nå, tenkte hun.

Hedvik spurte stille om hun kunne få komme inn litt. Mari gjorde plass til henne. Hun satte seg ytterst på krakken i gangen og bøyde hodet. Ville hun ha Hans, så måtte hun forandre seg. Ingen andre enn hun selv kunne gjøre dette.

«Unnskyld Mari. Unnskyld. Jeg har oppført meg så feil mot deg! Men jeg var redd du ikke ville like meg, fordi jeg treffer Hans. Det gjorde meg rett og slett slem, det å være redd. Kan du tilgi meg?»

Mari sto der med åpen munn, og det tok litt tid innen ordene til Hedvik sank inn. Hun kremtet usikkert og forsøkte å smile.

«Ja, jeg kan tilgi deg. Men Hans? Er du virkelig sammen med Hans?»

Hedvik nikket, og tårene trillet ned over kinnene hennes.

Fortsetter  HER....