Adventshistorie, del 19

19

Da kvelden kom, ba Hedvik Astrid om å gå ned til Hans i fjøset.

«Kan du si at jeg gjerne vil ha på plass juletreet i stua mi! Vi blir glade, om du hjelper oss med det vet du.»

Astrid fikk være med da de gikk hjem i kvelden. Hans bar juletreet på skuldra, og leide Hedvik i den ene hånda. Astrid tok forsiktig den andre hånden henne. Sånn gikk de hele veien hjem.

Hans hadde spikret en fot til treet, så det var lett å plassere. Astrid undret seg og skakket på hodet.

«Jeg gikk ikke lov til å sette inn mitt tre? Enda vi fikk det hjem i går. Det står ute bak huset og venter sammen med det store treet og Inger sitt. Er det lov? Det er da ikke julekvelden?»

Hedvik blunket til henne.

«Det er vel ikke vanlig, men i år kan jeg, for jeg vil ikke vente. Det er flere år siden jeg hadde et eget juletre. Vi kan sette lys på det, og kjenne duften av granbar fra i dag av. Men pynte det skal jeg ikke gjøre enda. Det kan sikkert du komme og hjelpe meg med, på lillejulaften kanskje? Tror du ikke Hans vil være med også da? I år skal det bli jul, både her i huset og i hjertet mitt.»

Hans stirret på alle eskene som sto stablet opp ute på gulvet i kjøkkenet. Har du tenkt å flytte til meg allerede? Men vi er da ikke gift?»

Hedvik rødmet.

Astrid hoppet opp og ned og forklarte.

«Det er julepynt i eskene! Masse julepynt. Du visste ikke det du, men det gjorde jeg. Hun hadde det i det hemmelige rommet. Der var det masse fint, som hun bare gjemte bort. Men skal dere gifte dere? Da vil jeg være brudepike!» 

Det ble mye latter og hyggelig prat. Juletreet fikk små stearinlys på plass. Enda det ikke var julaften, tente Hedvik lysene, og hun skrudde slett ikke på den elektriske lampen i taket.

«Noe så vakkert. Akkurat sånn jeg husket det fra jeg var liten. Se Astrid, jeg har åpnet døra til det hemmelige rommet, og da åpnet jeg visst hjertedøra også. Dette er den beste dagen jeg har hatt på mange år. Ja, utenom da jeg traff deg da Hans!»

Han klemte henne inntil seg, og sånn sto de lenge.

Litt senere blåste de forsiktig ut lysene på treet og fulgte Astrid hjem. Etterpå sto de to under stjernehimmelen og så på nordlyset som nok en gang dekorerte himmelen.

«Det er som å være i en kirke», sa Hedvik.

Hans var enig.

«Ja, det ble høytid over denne kvelden. Men vil du gifte deg med meg Hedvik? Jeg må spørre ordentlig, nå som vi er alene. Det er det eneste jeg vil. Vil du?»

Fortsetter  HER....

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Adventshistorie, del 15

15

Hedvik lo vennlig til henne.

«Omsorg min lille venn, det er å bry seg om andre det. Sånn som du klappet meg på håret og kinnet da jeg gråt. Det er omsorg. Et rart ord. Det er jeg enig med deg i. Vi bør ha omsorg for hverandre, vi mennesker, både barn og voksne. Å bry seg om, altså. Mari tenkte på meg og ba meg komme å jobbe, akkurat som din mamma ble spurt. Så får vi penger for den jobben, og vi kan vise omsorg for de vi har omkring oss. Jeg gir noen av penger til de som ikke har noe selv, og din mamma kjøper mat, klær og annet så dere har det bra. Det er omsorg. Det er å bry seg om hverandre. Skjønner du? Sorg er å være lei seg, men det er ikke omsorg. Men når andre viser omsorg, kan kanskje sorgen vi kjenner, bli mildere og snillere!»

De to så på hverandre og nikket. Hedvik haltet ut i kjøkkenet igjen.

«Vil du hjelpe meg å pynte til jul i dette hemmelige rommet i morgen tror du? Jeg trenger visst hjelp på både den ene og den andre måten jeg. Det var så fint du kom i dag. Jeg kjenner meg så takknemlig og glad sammen med deg.»

«Du er verdens snilleste! Kan jeg virkelig få leke med de dukkene?»

Hedvik nikket og smilte. Uten å tenke spratt Astrid opp og lukket armene rundt magen på Hedvik og klemte til. De to sto sånn lenge. Hedvik kjente at hun ble fylt av kjærlighet til den lille. Det sorte humøret hennes hadde forsvunnet, og hun skammet seg over oppførselen sin. Tenk at en liten unge kunne være klokere enn hun som var voksen. Hun fikk nok be de der oppe på gården om unnskyldning. Det var ingen mening i å avvise alle omkring seg.

«Nå finner vi fram klærne og så gjør vi dukken julefine!»

Det var røde kjoler med hvite heklede blonder, lakksko og så heklede vesker, hjemstrikkede strømpebukser og yttertøy. Astrid var så glad at hun kunne gråte mente hun. Dukke etter dukke fikk på seg juleklærne. Noen var gutter og de hadde overaller og islendere, røde votter og skjerf. Hedvik fortalte at hun hadde laget alt selv. Støvletten og skoene hadde hun sydd og limt av skinn. De så helt ekte ut mente Astrid.

«Så fine sko og støvler de har. Jeg ønsker meg mye støvler jeg også. Tenk om du kunne laget sånne til meg. Men mine må jo være så store at de må vi nok kjøpe.»

«Hvem av dukkene liker du best da?»

Astrid studerete de nøye, men til slutt pekte hun på en dukke i rød kjole og kåpe.

 «Den ligner meg med det gule håret. Tenk om jeg hadde hatt sånne klær da. Hun er heldig den dukken som får bo hos deg.»

Litt senere gikk Astrid og Ole gikk sakte oppover bakken igjen til gården. De sa ikke stort, men begge tenkte på Hedvik. Han visste at hun kom fra et hjem uten så mye penger. Moren hadde vært mye syk, men likevel jobbet hardt for å få endene til å møtes. Men hun døde da Hedvik var bare sju år. Hedvik hadde siden vært hos gamle tante Olga etter skolen. Der måtte hun sitte stille og ikke bråke. Hun hadde fortalt at hun nesten hatet den damen, selv om hun var tanten til faren hennes.

Men hun hadde elsket faren sin. Han måtte jo jobbe, men da han kom og hentet henne hver dag, var det som alt lyste av vennlighet og glede. Årene hadde gått, og de to holdt seg for seg selv. Ole forsto ikke hvorfor hun ikke kunne smile like vakkert til andre som hun smilte til ham og faren hans? Han ble varm om hjertet ved tanken på Hedvik, og grep hånden til Astrid.

Hun så opp på han og lo. Tenk om hun kunne fortelle mamma og Inger om det rommet? Men det var jo hemmelig. Fikk hun lov å gå dit i morgen tro? Hun var så nysgjerrig på alt den damen hadde i eskene sine.

Fortsetter  HER.....

 

 

 

Adventshistorie, del 13

 

13

Døra smalt igjen etter Ole, og de to ble sittende å se på hverandre en lang stund. Så kremtet Hedvik, og ba Astrid sette seg nærmere.

«Har du mistet faren din også? Men du er jo så liten? Jeg mistet faren min for tre år siden jeg, og det har jeg visst fått helt på hjernen. Jeg har følt meg så alene. Moren min døde for lenge siden, så henne husker jeg ikke så godt. Men da du strøk meg over håret, husket jeg at hun pleide å gjøre sånn. Du har gode og varme hender!»

Astrid tørket tårene.

«Jeg har bare et bilde av pappa. Han er så pen. Men jeg husker han ikke!»

«Var du så liten? Uff, nå ble jeg trist i hjertet, for din skyld. Hva i alle dager klager jeg over? Jeg har da mange minner fra faren min. Mange! Nå er det slutt på min klagesang. Vi kan vel være venner? Jeg tror jeg må revurdere mine tanker om barn. Du er da virkelig en klok liten pike. Trøste og vise omsorg, kan du jammen også. Merkelig å tenke på at så små som deg, kan være til hjelp? Men det er da fint også!»

Astrid vred på seg.

«Mamma er snill da, Hans og Ole også, men tenk å ha en egen levende pappa. Det hadde vært fint det. Jeg liker stemmen til mennene. De brummer liksom!»

Hun lo høyt, men tok seg i det, og ble stille.

«Ja, de brummer akkurat som du sa. Men du! Jeg tror du skal spørre din mamma om hun kan fortelle om pappaen din. Min pappa fortalte mye om min mamma. Det ble akkurat som om hun ble levende igjen, og jeg fikk minner i hodet. Din mamma husker sikkert mye dere gjorde sammen.»

Astrid smilte overrasket.

«Det har jeg ikke tenkt på. Mamma husker jo pappa. Så fint at du minnet meg på det.»

«Du er en klok unge du Astrid. Aldri mer skal jeg si at du skal tie. Du er jo klokere enn meg! Har du hemmeligheter? Det har jeg. Vil du se min hemmelighet? Ikke en gang Hans vet om den. Men Ole har vært der og hjulpet meg. Han er god den gutten. Jeg føler nesten at jeg kunne vært moren hans.»

Hun pekte på en lukket dør.

«Jeg tror jammen jeg har noe du kan se på og glede deg over, sammen med meg! Titt inn der du, så vil du nok bli overrasket. Men husk det er hemmelig! Ingen andre må få vite om det.»

Astrid åpnet forsiktig døra, og nesten rygget tilbake av forskrekkelse. Men så ble ansiktet et eneste stort smil….

Fortsetter  HER....