Edith, sydde musen sammen igjen og smilte for seg selv. Det hadde visst blitt ganske livlig i det musehuset, men jammen var det livlig i huset deres eget også. Inn av døra kom først et juletre, og så Hans. Snø og barnåler drysset over de nyvaskede gulvene, men hun klarte ikke annet enn å le av det.
Hermann haltet hjem og Josefine ble glad over å se han, men sint også. "Jeg trodde du var spist av katten. Jeg har aldri vært så redd. Hvordan kunne du? Tenk å stikke av midt i julestria da mann. Jeg trenger hjelp her, mye hjelp. Kom igjen nå."
Hermann dro opp buksebenet og viste henne bittet etter katten.
"Buksa mi er sydd sammen, men det vil ta lang tid
innen dette benet er godt igjen. Menneskeungen fant meg der jeg lå besvimt.
Hadde hun ikke kommet, så hadde jeg vel ligget der enda."
Han var lei seg over mottagelsen og haltet inn til
skrivepulten sin. Josefine unnskylte seg og ga han en varm klem.
"Unnskyld og unnskyld igjen. Jeg ante det ikke.
Sett deg, så kommer jeg med kaker og kaffe. Jul blir det da om vi rekker alt
eller ikke. Du er viktigere enn rengjøringen vet du!"
Det var lille julaften. Treet hadde Hans satt på fot, så det skulle få tørke litt. De spiste middag før de hentet eskene med pynt. Sofie danset rundt med glitter i håret. Snart var juletreet fullt av gammelt og nytt, ting fra barnehagen og ting de hadde laget sammen de siste dagen. Det var heklede kurver og brettede stjerner, kongler og papirengler, nisser og hjerter.
Sofie satte seg rett ned på gulvet og studerte treet i
det lysene ble tent.
«Det er det fineste juletreet jeg noen gang har sett.
I morgen er det julaften, og jeg håper jeg får det jeg har ønsket meg. Jeg har
sagt det til nissen i kjøpesenteret. Han sa jeg skulle si noe av det høyt til
dere, for da kunne det kanskje gå?»
Edith og Hans så på hverandre. Hva ønsket hun seg tro?
Sofie holdt hendene foran ansiktet.
«Jeg klarer det ikke!»
Siste del kommer senere i dag......
+av+IMG_4405.JPG)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar