Adventshistorie 2025, del 16

16

Hagbart strevde seg opp til øverste etasje og hilste på Hermann.

«Du er jo god med de musefellene vet jeg. Det er jo jakttid nå. Tror du jeg kan hjelpe deg? Om Elvira skal lage mat til oss alle, så trenger vi ost, leverpostei, peanøttsmør og rosiner ikke sant! De bruker mye godt i de fellene!»

Edith skrev og fantaserte og Sofie lekte eventyret i musehuset. Hans kom med innspill og sammen lagde de både det ene og det andre av ting de fant. Det ble en peis av ispinner, en klokke av en stor fyrstikkeske, lampe av et deksel til en sprayboks og bilder på veggene. Smilet kom fram hos Edith mer og mer og hun kjente seg i bedre form også.

Da Hans kom innom den kvelden, skulle hun bare strekke seg for å ta ned en fin liten eske hun ville vise han. Den kunne vel bli til et klesskap, eller noe? Da plutselig følte hun at ryggen låste seg. Hun nesten falt ned i armene hans og tårene trillet.

Hans holdt varlig om henne og fikk hjulpet henne inn i sengen. Hun klarte ikke å rette seg opp og tusen tanker for gjennom hodet hennes. Det måtte da gå over fort?

Hun ble liggende i sengen hele kvelden og Hans ordnet opp med Sofie, middag og oppvask. Hun hørte de to le og hygge seg ute i kjøkkenet. De spilte visst Ludo og etterpå utforsket de mer i musehuset. Hvordan skulle hun få skrevet mer nå? Nei, hun fikk la være å bekymre seg. Den ryggen ville sikkert bli bedre.

Stadig var Sofie inne hos henne for å se at alt gikk bra. Hans sto i døra og så på dem.

Fortsetter   HER.....