Han smilte vennlig.
«Uansett, så skal du til legen i morgen. Jeg sover på
sofaen i stua her i natt. Du skal ikke være alene nå vet du. Er det det jeg
tenker, så går det nok ikke over på en stund. Og det humøret ditt??? Unnskyld,
men det har vi to vært med på før. Hormonene danser visst……»
Edith rødmet og kjente at tankene liksom stoppet opp i
hodet. Før? Typisk. Ryggverk hadde hun hatt før ja. Hvorfor hadde hun ikke
forstått det? Hun sukket og dro dyna over hodet. Da hørte ingen at hun gråt.
Hun var ikke lei seg, bare så oppgitt over seg selv……
Neste morgen var hun ikke verre. Hans kom med
kaffe til henne. Så kjørte han Sofie i barnehagen. Ikke lenge etter
sto han der igjen.
«Jeg har snakket med legen din, og du har time ganske
snart. Selv om du føler deg bedre, så tror jeg det er lurt å sjekke litt av
hvert her! Ja, du vet hva jeg tenker?»
Hun klarte å komme seg opp selv og etter en dusj med
varmt vann, følte hun seg ganske fin. Men det nyttet ikke å droppe legetimen.
Hans var bestemt der!
Da de kjørte hjem etterpå, sa ingen av de noe.
Stillheten var ikke ubehagelig eller trykkende, men den var visst nødvendig.
Vel hjemme, satte Hans på litt tevann og dekket bordet til lunsj. Alt var jo
der som før han flyttet ut, så det var helt naturlig. Edith tente adventsstaken
og så inn i flammene. Det var snart jul og hun hadde bare et eneste ønske i år.
Ville han forstå det tro?
Fortsetter......
+av+IMG_4405.JPG)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar